ORDFRONT

FORSETTER FORTSETTER

2012-01-21T11:35:00.000+01:00

Jeg lovet å si noe om resten av de såkalte nyttårsforsettene i lista mi. Kalk og Kiruna.

Kalk ja: Det er for å hindre forsuring. Både av gresset ute i hagen og av kroppen. Jeg har lest en del om at kroppen forsures, og tenker at jeg skal prøve å forhindre det. Kalksekk har jeg i kjelleren, men for folk må man gå annerledes til verks. Noe som hjelper er å spise mye grønnsaker. Og uansett kostfilosofi så er det ingen som motarbeider grønnsaker. Takk og lov for det.

Så var det Kiruna. Jeg skal skrive om Kiruna - det er et prosjekt jeg har. Byen skal flyttes på grunn av jernmalmen som ligger i bakken under. Hvis du er interessert, finnes en litt eldre, men bra artikkel fra ei svensk avis, Expressen, her.

Flere forsetter har jeg ikke for 2012. Anna enn å rydde i livet og ikke kjøpe nye ting.

FEM MINUTTER HVER DAG

2012-01-20T08:21:00.001+01:00

Noe å glede seg til. Fem minutter rydding hver dag.

Mål: Større oversikt, mindre saker, mer orden, enkelhet. Og ro. Jeg har ei inspirerende nettside. Om å rydde. Atten gode måter å starte på. Fem minutter hver dag. Nettsida om Zen habits finner du her.

2012 FORSETTER

2012-01-19T20:36:00.002+01:00

Dette skrev jeg:
Bruke det jeg allerede har

Sykkel

Murpuss

Gressklipper

Kalk

Eddik

Kiruna

Det første er enkelt. Bruke det jeg har, ikke kjøpe.

Sykkel betyr at jeg skal ta sykkelen i bruk. Den står i kjelleren og sover. Bruke. Men ikke om vinteren. Det er for glatt. Men snart.

Murpuss betyr at det står en sekk mørtel i kjelleren som jeg aldri fikk tatt i bruk. Overlever den kulden? Det vil vise seg. Da skal den på kjellermuren der det trengs sparkling. Jeg lover.

Gressklipper. Den skal brukes hyppigere enn i fjor. For i fjor ble det høyt, gresset.

Resten kommer etter hvert.
Lover, sa jeg.
Lover.

KJØPEFRIE MINNER

2012-01-14T12:45:00.001+01:00

Nytt år, nye krav til seg sjøl. Eller ønsker om forbedring. Kjøpefritt - skriver og tenker jeg, men det er i prinsippet umulig. Men det kan funke greit når det gjelder klær. Det gikk sånn måtelig greit i fjor - hvis jeg ikke skal være for streng. Men skal det også gjelde alt av vedlikehold til hus og hage? Det funka ikke. Jeg kjøpte terassevarmer som er en ren luksus, og diverse saker som jeg mente jeg trengte.

Jeg var ikke streng på konserter, vin eller mat - og i år har jeg allerede kjøpt to oppbevaringsbokser til å ha under senga, sånn av gjennomskinnelig plast med hjul under.

- Å så billig, tenkte jeg. - Å så praktisk! Dette trenger jeg, tenkte jeg og minner mest om mi gamle mor som holdt på med sine innkjøp så lengde hun levde. Det var ikke en ting hun ikke kunne ha bruk for! Og når man rydda etter henne da hun døde i en alder av 89 år, var alt av skuffer og skap og hyller og kjellerboder fylt med ting. Mange bra ting, forsåvidt. Men mest av alt mange. Og svært mye som en dame på 89 år ikke lenger hadde bruk for. Tjuefire-24 par selskapssko som hadde slingback heler eller ankelreimner og dekor, og var egna til party. Ballroom dancing.

Mange av dem nesten ikke brukt, i hvert fall ikke de siste 30-40 årene. Men de handla om livet hennes, eller om minnene fra ei anna tid.

Mamma var vokst opp på den gamle kinoen i Narvik, og de var trangbodde og hadde ikke mye fjas. Men hun var alltid en fenomenal danser, og hun kastet aldri noe. Heller ikke sko, gamle som nye. At hun var svak for filmens divaer, Greta Garbo og ikke minst dansedronning Ginger Rogers som svingte seg med Fred Astaire, vitner skovalget tydelig om. Og hvem sier at man ikke trenger minner - og at gamle damer er ikke skal få beholde sko fra den gangen de var lettbeinte og holdt dansegulvet varmt?

Jeg samler ikke på sko. Men på mye anna. Og for å spare sønnene mine fra opplevelsen av å måtte pakke ned et dødsbo bestående av rustne eiendeler, innfører jeg kjøpefritt igjen. Fint for klimaet og effektivt mot forbrukermentaliteten. Jada, jada. Høres så bra ut.

Men mest av alt handler det om det jeg har lært av å rydde etter min gamle mor. Du får ikke ta med deg noe videre. Livet er her og nå. Ikke la tingene bli det som styrer deg. Vær takknemlig over det du har og ikke bli en sånn doven-bortskjemt-oljeriking. Eller spare-fantast. Og rydd etter deg, ute som hjemme. Det var det viktigste i grunnen.

p.s. Jeg beholdt bare et eneste av skoparene hennes. Til gjengjeld var de helt ubrukelige. For meg.

KJØPEFRIE FORSETTER

2012-01-08T12:06:00.000+01:00

Nyttårsforsetter for 2012:

Men disse første som jeg skriver her, er ikke mine, de er sakset hos min gode venn, Endre. Og jeg liker dem. Særlig formuleringa formålsløs vandring i by. Når vandra man sist formålsløst i en by? Uten mål eller handleliste? Han skriver:

Bruke mindre tid på Facebook og formålsløs vandring i cyberspace. Bruke mer tid på fjestid in real life og mer tid på formålsløs vandring i by og skog. Se mer på tv og film. Lese mer. Bli flinkere til å ikke gjøre noe som helst.Se mer himmel. Puste dypere.

Jeg tenker:

Kjøpefrie forsetter, kjøpefritt år

Bruke det jeg allerede har

Sykkel

Murpuss

Gressklipper

Kalk

Eddik

Kiruna

Dette får holde så lenge. Jeg skal utdype hvert av leddene etterhvert. Så jeg kommer tilbake til alt dette seinere. Det er bare å glede seg.

SE INNOVER

2012-01-06T14:12:00.003+01:00

Your vision will become clear only when you look into your heart. Who looks outside, dreams. Who looks inside, awakens.
- Jung -

Både sitatet og bildet har jeg lånt av Megan som blogger på Poetiske Paradokser, en blogg jeg setter svært stor pris på å lese. Hun har også åpnet en ny Facebook-side - jeg betenker meg ikke et øyeblikk på å anbefale, kikk her.

Ha et godt år, og la dere inspirere av en hel verden. Men også av alt det spennende vi bærer med, inni oss.

JAGER MUS I DET NYE ÅRET

2012-01-03T08:08:00.000+01:00

Kattene har fått tøymus i gave. Sånne mus som piper når du biter eller kaster rundt på den. Jippi. Mye glede i huset. De ser ut til å akseptere hverandre og begge leker uhemmet.

Gaupe var ute på trappa tre ganger i går. Men tydelig glad for å få komme inn igjen. I dag ville han ikke inn etter morgenlufteturen, og var derfor ute hele tida mens jeg var på jobb. Så søt og kjælen da jeg kom hjem. Takk og pris at han ikke stakk!

Matglad og museglad er de begge to. Det er nytt år. Og lysere ute enn på lenge. Kanskje blir de virkelig gode venner en dag? Hurra.

FJELLFYRVERKERI I TROMSØ 2011

2012-01-01T14:44:00.000+01:00

DAMESELSKAP

2011-12-31T08:03:00.000+01:00

Jeg liker dameselskap. Har prøvd å ha ett hver romjul, - vi blir flere hver gang og de som vil, tar med noe å lese høyt for de andre.

Opplesningene tar vi midtveis, og dette løfter opplevelsen av skravling, mat og vin opp til nye høyder. Vi snakker om litteratur, om voldteksbølgen i Norge, om menns holdninger, om kvinneverd, om politikk og kunst og teater. Og om det å skrive - ettersom natta faller på.

Alle har med litt mat og noe å drikke. Det blir et fantastisk koldtbord på kjøkkenet som viser seg å være et godt alternativ til julens feite måltider. Ost, spekemat, laks, brød og grønnsaker. Takk jorden, for alle gode kvinner! Anbefales!

NATTENS DRONNING VÅKNER

2011-12-31T07:35:00.001+01:00

Jeg elsker den tida på vinteren da amaryllusen våkner. Disse store, flotte plantene løfter livsmiljøet og er til daglig glede.

I år har jeg prøvd å fange dem med kamera i stuevinduet om natta, uten anna enn lampelys.

JULEKATTER OG JULEMARKERING

2011-12-26T10:48:00.002+01:00

Nei, det er ikke helt total julefred, selv om vakre nykommerkatt Gaupe gjerne poserer foran kamera og viser at han trives.

Pinny - vår tidligere yngstekatt, er ikke bare glad for Gaupe, og her er mye kald skulder. Pinny er svart som sot, og markerer med ryggen til. I sofaen.

Eller så sitter han klar med strittende hale og venter på å angripe Gaupe og gjøre han oppmerksom på hvem som egentlig eier dette huset.

Det betyr at Pinny må tilbringe noe tid ute på glassverandaen selv om det er jul. Angripere vil vi ikke ha innendørs i romjula.

Men Gaupe trives, han kommer oss i møte og markerer ved matskåla når han er sulten. Han maler og lar seg stryke og klø. Han har til og med inspisert badekaret.

Og så han sitter i alle vinduskarmer og gleder seg til nyttår: For her utenfor er det mye spennende å oppdage.

Men jeg venter med å slippe han ut til raketthelvetet på nyttårsaften har lagt seg. Så tenker jeg det blir bedre balanse mellom mine to fine kattegutter, både ute og inne. Neste år!

Og julefred har vi uansett, med en vakker amaryllus som strekker seg mot det lille lyset som er - og gleder seg til å springe ut i blomst. Godt nytt år, samtlige!

HJERTEGAVE

2011-12-25T23:50:00.000+01:00

Har jeg fått fineste julegaven fra verdens søteste kollega, eller? Vi har jobba tett sammen de siste ukene. Og så kommer hun i regi-bussen der vi skal produsere sending, med pepperkakehjerte på julaften! Jeg fikk nesten tårer i øynene, og ble rørt.

Vi var 17 folk fra NRK på jobb med direktesendt gudstjeneste: 17 gode mennesker, to busser, tonnevis med kabel, kamera, lys og lydutstyr - og et pepperkakehjerte!

JULESANG MED SVUNG

2011-12-24T07:24:00.000+01:00

God jul til samtlige, det er julaftens morgen og det regner mot ruta. Jeg er på vei til kirka for å produsere julaftens gudstjeneste i NRK og burde ikke sitte med dette.

Men: Ta deg tre minutter og nyt Annie Lennox som synger en virkelig Christmas carol, du finner den her.

FIN JUBILEUMSAVSLUTNING

2011-12-15T07:20:00.000+01:00

Flott Nansen Amundsen-markering i går. Ta en titt på En blogg om kald kjærlighet og få noen inntrykk av kveldens feiring. Den var staselig.

Og Tromsøs egen polarhelt Helmer Hanssen har fått sin plass i bybildet. Vel fortjent. Jeg liker å bo i en polar hovedstad. Og jeg er nok ikke den eneste.

PANTER ELLER PUMA

2011-12-14T08:01:00.002+01:00

Herr nykommerkatt har brutt seg ut av stua. I natt våknet sønnen av at noen veltet en liten pc-høytaler på skrivebordet hans. Døra til rommet sto åpen. Så fulgte han skyggen i natten opp trappa til loftet og fant ham under sommerens hvilende hagebord. I all vennskapelighet fant de veien tilbake til nykommerkattens ennå tildelte område. På stua.

Men det er tydelig at noen nå syns det er på tide å utforske nattens jaktmarker nøyere. Det er to lukkede dører mellom stue og sønnen sitt soverom. Ikke verst, tenker jeg - en katt som åpner dører? Dette blir en utfordring for alle rom med hemmeligheter. Kanskje har vi ikke bare fått en gaupe i hus. Kanskje han er en puma. Eller panter.

KANSKJE GAUPE. KANSKJE LYNX

2011-12-12T19:53:00.000+01:00

Ny katt i huset. Sjekk lørdagens blogg hvis du vil oppdateres. Og herr vakkerkatt slår seg til ro i huset og trives. Men noe varmt vennskap har ikke oppstått mellom han og vår husvarme katt.

Her er det kjølig avstandstagen hos Pinny, som nå har gjenerobret plassen sin i sofaen, og vender ryggen demonstrativt mot den nye yndlings-katte-plassen, som er vinduskarmen under bjørkefikenen.

Herr nykommer, som jeg for spøk kalte Pingle, er ingen reddhare, bare sjenert. Eldstesønnen syns ingenting om mitt kallenavn, og stemmer for Tesla eller Lynx.

Jeg syns vel at det norske Gaupe er lettere å si enn det latinske Lynx, men innrømmer at begge disse navnene kler dette store dyret med vakre buster i ørene. Potifar er også fint, og kler navnet Pinny, syns jeg. Vi får se.

At dette går bra, er det ingen tvil om. Den nye er ikke bare vakker, han er også en cool cat.

Han har funnet kattekassen sin, han hygger seg med både tørrfór og boksmat, og han markerer når jeg kommer med å stryke seg opp etter leggene mine og besøke meg i sofaen for å hilse.

Og når man legger seg bottom up i yndlingsstolen til gammelmonsen Balthazar, så tenker i hvert fall jeg at dette bare kan gå bra. Ser han ikke ut som om han koser seg, eller?

Dyrebeskyttelsen har mange dyr til omplassering. I Tromsø finner du dem på nettet her. Og at dyr trenger gode hjem og gir liv og glede i huset, er det ingen tvil om.

STILLINGSKRIG

2011-12-10T10:12:00.006+01:00

Vi har fått en ny ung mann i huset, hentet hos Dyrebeskyttelsen. Savnet av de gamle dyrene ble stort og merkbart ettersom ukene gikk. Ikke minst Pinny, vår svarte kattegutt, var synlig merket av å ha blitt enebarn.

I går ettermiddag kom en stor, langhåret og litt skremt ungkatt inn i huset. Vi lurer ennå på navnet, men det er ikke usannsynlig at det blir Pingle, he, he.

Men han har avansert fra plassen under sofaen til vinduskarmen i løpet av natta. Og de to kattene er i stillingskrig, det er tydelig.

- Hvem faen er dette? tenkte nok Pinny da han så hvem som inn på kjøkkenet i går. Han mjauet markant, som en skingrende sirene, da jeg satte kassen med den nyankomne på kjøkkengulvet.

- A stray cat in my kitchen?

Men Pingle, som sikkert er skremt etter å ha vært villkatt og omplassert, hveste øyeblikkelig med et høyt og meget tydelig Scccchhhzzz. Og viste fram alle de flotte, skarpe tennene sine.

- Prøv deg ikke på meg!

Pingle fikk sove for seg selv i stua med lukket dør, egen kattekasse, mat, tørrfór og vann. I morrest lå han i vinduskarmen og lot seg klappe og klø. Pinny har fortsatt hale som en fullseiler, men er ikke hørbart aggressiv.

Herr nykommer går allerede rundt på gulvet, men har tydelig tegn på tilbakeholdenhet. Jeg tror dette er en katt som er både vennlig og tilpasningsdyktig.

Nå ligger de med 10 meters avstand mellom seg og vurderer. Jeg tror bare dette er stillingskrig, det blir verken slosskamp eller uvennskap av det. Bare tilvenning.

Kanskje er vi mennesker også litt sånn når vi treffer fremmede på eget eller andres territorier?

Men kattene har så tydelig språk. Og jeg gleder meg til å se hvordan de fordeler landemerkene mellom seg ettersom tida går. Pinny i sofaen som før, og Pingle under? Neppe. Men det kan ta tid. Og det har vi rikelig av i dette huset. Mjau.

OM KONGEHUSET OG ALT MAN HAR Å GJØRE

2011-12-06T07:17:00.000+01:00

Det er lagt ut en ny nettserie hos NRK, he, he.

Den er verd en titt på en sliten morgen. Hver episode er på omlag 5 minutter, og passer godt til morgenkaffen. Monarkiet finner du her. Vel bekomme!

ARENA

2011-12-03T08:28:00.003+01:00

Jeg tenker over dette med arenaer. Hvilke man beveger seg i eller tilhører. I gamle dager var utelivet i Tromsø én av mine viktige arenaer, jobben i NRK og det litterære miljøet, forfatterstudiet, forfattervennene. Jeg har manglet en treningsarena og en tur-arena, men forpleide den delen for det meste på tur med bikkja. Det var fint. Men nå er hun borte, og jeg må fylle den biten på noe vis. For å gå tur aleine etter 14 år med hund, er så og si meningsløst. Hvilke arenaer har jeg nå? Og hva tenker jeg om dem?

Mange velger seg politikken eller et utvida vennemiljø. En veiledig organisasjon, kirka eller Frelsesarmeen. Jeg leser mye. Jeg skriver. Jeg jobber. Og jeg tilhører et mat og dame-fellesskap, men vi har for mye å gjøre, alle damene, og glir i perioder fra hverandre.

Jeg har hatt et polart nedslagsfelt. Min fascinasjon mot nord. Den er der ennå. Jeg har vært mamma, husvert, matglad, hund-og-katteeeier i over 20 år. Men denne arenaen har nå begynt å de-materialisere seg.

Jeg bruker et bilde: Kontinentene i havet sklir fra hverandre, og jeg - med årelang rolle som lim - har ikke lenger den funksjonen. Ting går i oppløsning, glir fra hverandre. Umerkelig eller i brå kast. Nye kontinenter oppstår, og nye verdenshav. Men jeg vet ikke lenger egen kurs og retning. Før ga det seg sjøl, nå står mye åpent.

Velger man seg nye arenaer bevisst? Eller sitter man stille og venter på å se hva som skjer?

Økonomien i Europa galopperer i én retning. Selger man sitt store, gamle hus - eller beholder man det, og avventer? Sier opp jobben, reiser mer? Akkurat nå vet jeg faktisk ikke. Men yngstekatta Pinny vet, han klorer i den gamle bag'en min fra siste reise som ennå ligger halvåpen på bordet. Her finner han et nytt rike, en ny mulighet. Han kryper oppi, krøller seg sammen og sovner. Der er så mange arenaer. Det gjelder bare å finne dem. Og velge.

SAMMEN ER VI MINDRE ALENE

2011-11-29T18:00:00.000+01:00

Hvis du mangler ei god bok til å nedkorte vinteren med, anbefaler jeg denne av hele mitt hjerte.

Leser den nå, og nyter mørketida i nord: Og Anna Gavalda som skriver seg inn i hjertet mitt med sine romanpersoner som du ikke kan unngå å bli opptatt av.

Et lite hjertesukk av en roman. Nei, ikke lite - den er faktisk riktig så fyldig. Heldigvis.

JEG HAR MØTT NOEN SOM IKKE KAN HØRE MEG. MEN VI SNAKKER SAMMEN!

2011-11-25T19:44:00.001+01:00

Denne uka har jeg jobbet i Døvekirken i Tromsø. Det har vært stort. Jeg er ikke ferdig - søndag skal vi ta opp gudstjenesten som skal sendes i NRK1 på 2. juledag. Mer om dette seinere, folkens!

Det har vært så fint å bli kjent med folk som jeg aldri har møtt før. I dag 'snakket jeg' via tolk med en kinesisk dame som het Lin. Uten hørbart språk. I hvertfall het hun Lin til etternavn. Men vi snakket med hverandre!

- Forsto du min poesi i åpning av gudstjenesten? spurte hun. - Ja, svarte jeg. For det gjorde jeg. Arbeid, vask, sliten - pynte treet. Og nyte det.

Se selv på 2 juledag i NRK1: Hun har et nydelig språk. Kan fortelle en historie. Uten ord.

Så spør hun om min jobb, om hva jeg tenker. Jeg sier at jeg tenker det skal være en gudstjeneste som er like fin for de døve som for de hørende. Både lyd og bilde skal være vakkert. Det krever mye arbeid, nei - mest av alt: Forhåndsplanlegging.

- Men jeg har jobbet med fjernsyn i mange år, sier jeg. - Så jeg kan. Jeg er en gammel dame.

Før tolken er ferdig, forstår jeg svaret hennes: Aktivt ansikt, smil, hender. Hun sier: - Nei du er ikke gammel. Men du har erfaring. Det er en god ting.

Jeg blir svært glad over dette møtet. Veldig glad. Nesten sånn at jeg får tårer i øynene, selv om jeg er sjef for juleproduksjonen i NRK, men i det stille tenker at jeg egner meg best til å brøle i Forsvaret!

Møtet med Lin var fantastisk: Jeg kan snakke med de døve! Selv med tolk mellom oss, funker det. Vi kommuniserer! Og dette har jeg aldri gjort før!

Men det fungerer, og det er stort. Se sendinga den 2 juledag kl 1100! Det er så mange med vakkert språk som er med på sendinga!

Trolig blir dette en sviske av en gudstjeneste, både for dem som hører og for dem som ikke gjør det. Vakker å jobbe med. Med verdens beste medarbeidere som løfter ord og bilder mot en høyere sfære, er jeg priviligert. Det var en fin arbeidsdag i dag.

Ikke glem å se døvegudstjenesten i NRK på 2. juledag! Sann mine ord: Det er en sviske av et program. Visuelt. Bare så vakkert. Med lyd, men også uten ord.

MØRKETIDSBYEN TROMSØ

2011-11-21T17:17:00.003+01:00

Det er en fin by når det går mot vinter. De fleste av oss liker det, og nyter de kalde, klare dagene som denne helga, da sola viste sitt bleke, oransje vinteransikt.

Det er fint ute, og fint å komme hjem: Fint himmellys og vakker bybelysning.

UT OG GJØRE TING, HØRE TING

2011-11-18T09:49:00.000+01:00

Ikke alltid greit å gå ut og gjøre glade ting når man er litt trøtt og lei. Men høre ting er viktig: Konsert med Tord Gustavsen og hans musikere er en super greie, og denne helga er det Barentsjazz i byen.

Hørte Tord Gustavsen Kvartett sammen med Tromsø Kammerorkester i går - 20 musikere sammen med kvartetten på scenen, fioliner, bratsj, cello og basser. Det var så fint. Kammerorkesterets nye konsertmester, Yuko Kawami, var virkelig verdt å merke seg - dame med style og eleganse.

Tord Gustavsen har imponerende musikere sammen med seg, hver av dem i særklasse, verdt å lytte til. - Ny plate kommer over jul, sier den litt introverte musikeren som må være en av verdens virkelig gudebenådede komponister og utøvere.

Hør smakebit fra hans forrige LP her. Eller les litt mer om hans musikteoretiske tilnærmelse. Det er fascinerende lesning som jeg fant på hans hjemmeside.

It's about coming to terms with contradictions recognizing both sides of polarities without getting stuck in the middle-of-the-road. It's about synthesizing – locally, non-monolithic and (if you like) "post modernist" – your dilemmas. It's about moving creatively in a neo-Hegelian "Aufheben" kind of way.

I approach dilemmas like closeness vs. distance, moment vs. duration and gratification vs. frustration, and I try to explore them combining empirical jazz research (interviews and analysis) with contemporary "scenic" music theory, psychodynamic theory and dialectical philosophy.

I focus on the stimulating analogies between physical, social, and musical intimacy in this respect; where the challenges of coming to terms with controlling vs. being led, of recognizing otherness while keeping a centered sense of self etc, are crucial and constitutive of our being-in-the-world - our being in a social group, our being in a relationship, and: our being in the dialectical erotism of improvisational music.

SORG OVER SITA

2011-11-11T06:22:00.004+01:00

Vi har landesorg her hjemme. Vi har måttet avlive Sita, vår trofaste lapphund gjennom 14 år. Orker ikke skrive om det, men det blir sannsynligvis ikke så mye blogging ei stund framover.

Sitter oppe en tidlig morgen og ser gjennom gamle bilder tatt av lapphund-mamma Marit, som hadde Sita si søster, Dina. De to tispene var sammen hver sommer og hver gang Marit kom på besøk.

Kikk på de to damene som koser seg og snakker sammen! Fantastiske hunder med personlighet og stolthet og livsglede.

Savner dem begge to. Savner Sita. Det er så tomt i huset uten jenta mi. Ho hadde maidagens flotteste smil som du kan se på bloggen min fra eldre tider.

Alle hundeeiere forstår at sorgen over å miste en hund, er som sorgen over å miste en nær venn, et familiemedlem.

Så det er landesorg i huset disse dagene. En sorg full av gode minner om fantastisk mye livsglede og nærvær. Vi som får lov til å leve med hunders hengivenhet, er rike mennesker. Vi er faktisk det.

VÆRET ER ALLTID ET TEMA

2011-11-01T07:59:00.006+01:00

Det er første november. Jeg har matet kattene med tunfisk og gitt bikkja en godbit. Jeg drikker min tredje kopp kaffe og registrerer at det regner. Litt uvant vær på en første november: Her i Tromsø er det pluss 9 grader.

I Longyearbyen på Svalbard, dit jeg skal reise om to dager, er det meldt ned i minus 20. Så stiger det til minus 3 grader i helga. Spooky med sånne endringer.

Jeg må pakke massevis med klær, skjønner jeg. Og jeg gleder meg. Selv om det sikkert blir bikkjekaldt.

Skal opp og overvære Kunstpause som er en begivenhet med mat og musikk. Mer om arrangementet kan du lese her.

SYLTETØYGLASSET OG KAFFEN

2011-10-29T07:34:00.000+02:00

Når tingene i livet virker uoverkommelige og 24 timer i døgnet ikke er nok, så husk på denne historien om syltetøyglasset og kaffen:

En dansk professor sto foran sine filosofistudenter med noen ulike saker foran seg. Da timen begynte tok han - uten å si et ord, fram et stort, tomt syltetøyglass og begynte å fylle det med golfballer. Da han hadde gjort det, spurte han klassen om glasset var fullt, og de var enige om det.

Så tok professoren fram en kasse med småstein og begynte å helle dem ned i glasset. Han ristet glasset så småsteinene fordelte seg mellom golfballene. Deretter spurte han igjen studentene om glasset nå var fullt. Det mente klassen at det var.

Deretter tok han fram en kasse med sand og begynte å helle sand i glasset. Sanda fylte naturligvis det resterende hulrommet i glasset.

Igjen spurte han om det var fullt. Klassen svarte enstemmig ja.

Til slutt tok professoren to kopper kaffe og helte dem begge ned i glasset. Hulrommet som var mellom sandkornene, ble nå effektivt fylt. Studentene lo.

- Nåvel, sa professoren, da latteren var stilnet av. - Hvis dere nå forestiller dere at dette glasset representerer livet, så er golfballene de viktige tingene - familie, kjæreste, barn, helse, venner og viktige lidenskaper. Alt dette er ting som - selv om alt anna gikk tapt, likevel kunne gjøre livet fullkomment.

Småsteinene er de andre tingene som betyr noe, som jobb, hus eller bil. Og sanda er de andre mindre faktorene.

Professoren fortsatte: - Hvis dere putter sanda ned i glasset først, er det ikke plass til verken småstein eller golfballer. Det samme gjelder i livet. Hvis dere bruker all energi og tid på de små, ubetydelige tingene, får dere aldri plass til det som er viktig.

Så vær oppmerksom på de tingene som er avgjørende for lykken. Lek med ungene. Pass på helsa. Invitér partneren din på middag. Opplev kultur eller sport, ta en runde til på golfbanen eller gjør noe nyttig for samfunnet. Det vil alltid være tid til å gjøre huset reint og ordne med avløpene. Men ta dere av golfballene først - de tingene som virkelig betyr noe. Få styr på det dere vil prioritere. Resten er bare sand.

En av studentene rakte hånden i været og spurte hva kaffen representerte.

Professoren smilte. -Jeg er glad for at du spør. Det er bare for å vise at uansett hvor fullstappet livet ditt synes å være, så er det alltid plass til et par kopper kaffe sammen med en god venn!

PENGER TIL Å RYDDE MINER

2011-10-23T17:04:00.001+02:00

Absurde miner som krigførende nasjoner plasserer i områder som de vet at sivilbefolkningen må bruke. Barn og kvinner og landbruksarbeidere får sprengt av seg lemmer bare ved å spasere på jorda. Krig er absurd.

Jeg har brukt mobilen og har ringt inn 200 kroner til telefonnummer 820 44 110. Det er nå det minste man kan gjøre som lever i fred på jord og kan hente poteter i hagen uten fare.

LIVET ER EN REISE

2011-10-17T07:04:00.001+02:00

- Om tyve år vil du angre mer på tingene du ikke gjorde enn på tingene du gjorde. Så kast trossene. Seil bort fra den trygge havnen. Fang passatvindene i seilene dine. Utforsk. Drøm. Oppdag.

Mark Twain skal ha sagt dette. Jeg fant sitatet på nettsidene til ASIAGUIDEN. Livet er en reise. Og tenker over det akkurat nå, her jeg sitter med kaffen og skuer fram mot november i Tromsø. Har skrevet om dette tidligere. Om å skaffe seg gulerøtter å henge foran eselet så man har noe å gå etter.

Det går an å lage seg nye reisemål på veien til jobb, på ettermiddagsturen eller i helga. En ny sti, en ny vei, et nytt fjell. Det behøver ikke å være Sukkertoppen i Rio de Janeiro. Men det må være noe å se fram til, å se fram mot. Å utforske. Å drømme om.

DAGENS LILLE SMIL

2011-10-15T17:52:00.001+02:00

HØST ER LESETID. GJERNE VED VANN

2011-10-12T19:27:00.001+02:00

Ettersom dette er lesetida framfor noe, anbefaler jeg en gammel klassiker: Det er Kerstin Ekmans fantastiske bok Händelser vid vatten fra 1993.

Hun har et fantastisk språk, og tar oss med tilbake til et uoppklart dobbeltmord ved en innsjø i Sverige, like ved grensa til Norge. Jeg har lest romanen for lenge siden og fant den nettopp igjen i bokhylla.

Husker at jeg likte boka godt ved første gangs lesning, og jeg skjønner godt hvorfor. Det er ikke en krim i tradisjonell forstand, dette er en roman med brei personskildring og en fantastisk beskrivelse av naturen. Hun er dyktig på å beskrive kvinneskjebner, og hun lodder dypt ned i sørsamiske utfordringer i forhold til storsamfunnet i grensetraktene.

Kerstin Ekman har et langt forfatterskap bak seg, og du kan lese mer om akkurat denne boka her.

SNØEN ER ALDRI HVIT

2011-10-09T10:58:00.001+02:00

Her er boka jeg virkelig gleder meg til å lese. Frank A. Jenssen ble intervjuet under Ordkalotten Tromsø Internasjonale Litteraturfestival i går. Han sa at det hadde tatt han sju år å skrive oppfølgeren til romanen Lengselens år. Men vi har venta tålmodig.

Nå er boka her, Snøen er aldri hvit, og er altså andre del av en serie som, sett i fugleperspektiv, handler om industrialiseringa av Nord-Norge.

Frank A. Jenssen fikk glitrende kritikker for Lengselens år. Og med hans - som han sjøl uttrykte det - nitide arbeid med språket og setningsoppbygginga, håper vi på en strålende oppfølger.

Noen har sagt det slik: - Å glede seg til en glede, er også en glede. Og jeg gleder meg, virkelig.

Mer om boka til Frank A. Jenssen finner du her.

LITTERATURFESTIVAL, ET PRIVILEGIUM

2011-10-08T22:35:00.009+02:00

Føler meg så priviligert som bor i by med litteraturfestival. Ordkalotten har pågått siden tirsdag. Og hver eneste dag er det nye spennende møter, nye innsiktsfulle samtaler, nye perspektiver og nye bøker jeg ønsker å lese.

Fredag: Opplesning fra nye bøker på Tromsø bibliotek, Poesi-slam og interessant samtale mellom styreleder i Ordkalotten, Ruben Moi, og multikunstner Cornelius Jakhelln, blant annet om begrepet ære. Fritt Ord-prisvinner Bjørn Vassnes som snakket om vitenskap og samfunnskritikk.

I går: Lørdagsuniversitet om Nansen og Havet ved historiker og Antarktis-farer Harald Dag Gjølle fra Universitetet i Tromsø. Kjempeinteressant!

Opplesninger som dem jeg hørte på lørdagen, med Sigrid Merethe Hanssen og Ragnhild Nilstun, gjør meg hanestolt over å tilhøre et forfattermiljø med så gjennomført dyktige opplesere og teksforfattere som dem vi har her nord. Flotte tekster, nydelig gjennomført.

Samtalen mellom forfatterne Helga Flatland og Kjersti Kollbotn gjorde meg sulten på å lese Helga Flatlands bøker om unge menn som går i krig, og hva sorg og død gjør med nærmiljøet rundt dem etter at de er blitt ofre for krigføringen i Afganistan.

Kjell Fjørtoft-seminaret og konserten i regi av Nordnorsk Forfatterlag i begynnelsen av uka var begge høydare for meg. All ære til forfatterlaget - og smekkfullt på konserten til minne om visesanger Jack Berntsen! Skikkelig mimreaften. Alle fikk synge med på kjente og kjære tekster. Det var en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge.

Uka er snart over. Men det er ei flott uke, når litteraturfestivalen preger Tromsø by. Jeg er stolt og glad over i være delaktig. Priviligert. Ja, det er jeg faktisk.

EN ROMAN OM DRIFT, DRØM OG TØRST

2011-10-08T21:54:00.002+02:00

Høsten er lesetid, og jeg har nettopp lest Ellisiv Lindkvist sin første roman, Tørst.

Til tross for forfatterens valg av et nokså insisterende språk som tok meg noen sider å venne seg til, var det ikke vanskelig å bli grepet av handlingen. To unge jenter vokser opp i ei bygd sammen. Og som Alma i Få meg på for faen, er de kåte på livet, på hverandre og lengter etter at noe skal skje.

Romanen følger dem til hovedstaden og gjennom faser av levd og uforløst liv. De tidligere så tett knyttede venninnene driver fra hverandre, men også sammen igjen. Og romanen ender i et - for meg nokså uventa - hetero parforhold for dem begge to. Det, trass i mange flere muligheter og utfordringer på kjønnsmarkedet enn for bare én generasjon siden.

Ettersom de er moderne kvinner i drift og søken, tror jeg ikke at dette forblir varig for noen av dem, noe som ville gjort en oppfølger til Tørst til interessant videre lesning! For jeg tror ikke noen av dem er utørste ved romanens slutt.

Som minst én kvinnegenerasjon eldre enn forfatteren, observerer jeg mange samfunnsmessige endringer i beskrivelsen av ungdom-/tidlig voksen-perioden i kvinners liv når man sammenligner med tekster fra 70 og 80-tallet. Kåtskapen og seksualiteten er langt mer eksplisitt. Presset er større. Oppvåkning og utprøving av eget kjønn er anderledes for ungdom av i dag enn det var for noen tiår siden. Dette preger Tørst.

Lindkvist skriver modig og likeframt og legger feministisk filosofi inn i hovedrollene og deres tankeverden. Jeg liker også metafiksjonen, der hun smyger egen litterær virksomhet inn i romanteksten! Samtidig er ikke dette en roman som pløyer dypt ned og inn i jentenes psykologiske liv. Jeg kommer ikke under huden på noen av dem, og identifiserer meg ikke. Jeg står som leser litt utenfor og registrerer forfatterens iscenesettelse av to kvinners liv gjennom noen dynamiske år. Men det sjenerer meg for så vidt ikke. Jeg vil imidlertid gjerne vite hvordan det går med dem, etterpå. Kommer det en oppfølger, mon tro?

Jeg leste boka på knappe to dager mens jeg var på reise. Jeg leser den gjerne én gang til. For under tekstens tilsynelatende enkelhet ligger det tanker som definitivt kan tenkes flere ganger.

FREDSPRIS TIL TRE KVINNER. GRATULERER!

2011-10-08T11:12:00.000+02:00

Nobelprisen til tre av verdens fredselskende og modige kvinner. Dette er bra, jenter - dette er vi stolte av! Les mer om dem i Aftenposten her.

FJØRTOFTSEMINAR AVHOLDT I DAG

2011-10-04T18:55:00.001+02:00

Dette seminaret er jeg i bunn og grunn litt stolt over å ha vært med på. Det var lærerikt og interessant.

La oss håpe det bli flere slike seminarer, til ære for en av landsdelens framifrå menn.

På seminaret ble han både hyllet og satt inn i en norsk krigshistorisk kontekst. Han ble prist, både som uredd journalist og uredd forfatter. En god venn var han også. Kjell Fjørtoft til minne.

DON'T WORRY IF YOU DON'T NEED TO

2011-10-02T10:16:00.000+02:00

Denne bare må jeg dele på vei ut på tur. Den er så deilig på en søndags morgen. Vi lager oss ofte flere bekymringer i hodet enn vi faktisk må møte i hverdagen. De fleste av oss i hvert fall.

De som virkelig har bekymringer, må selvfølgelig forholde seg til den virkeligheten de lever i. Men de konstruerte bekymringene: La dem fare. Og god helg.

VISDOMSORD

2011-09-29T21:03:00.000+02:00

ÅPNE ET VINDU MOT VERDEN

2011-09-27T07:29:00.001+02:00

Det er lykken ved det gode livet, i blant å åpne et vindu mot en ny verden. Som et fire dagers høstbesøk i Danmark - med en enslig vannlilje i dammen, modne epler på trærne, noe som perler i glasset i gode venners selskap.

Tenne lys om kveldene når natta faller på, prate sammen om alt som faller oss inn, le mye og lenge - og kjenne savnet av gode venner allerede før vi skilles igjen. År siden sist vi møttes, kanskje år til neste gang.

En klase sure druer under taket i et sommerhus, så annerledes enn hjemme i nord. Et kort sekund av luksus. Det lille, friske pustet av liv der ute. Når man åpner et vindu mot verden.

TILSTEDE

2011-09-15T08:35:00.002+02:00

I dag lenker jeg til Megans blogg der hun skriver om Orient Expressen. Ikke om togturen, rent materielt, men om det å gå inn i sine drømmer, ta steget, tørre å være på reise, ta livet sitt på alvor.

Hør bare:

Vil du med ombord på Orient Expressen, når toget dukker op en tidlig morgen? Og bliver det mon i vinter, når sneen dækker landskabet med sit hvide dynetæppe? Eller til foråret, når de første knopper er sprunget ud og vi drager et lettelsens suk efter en lang kold vinter? Når vi igen kan mærke varmen og glæder os til alt det, der skal komme. Det vides ikke.

Men man kan gøre sig klar og huske at nyde rejsen indtil da.

Hver dag er en rejse.

Hvert øjeblik er en mulighed for at ændre en tanke, kaste positivt stjernestøv ind i de ellers rustne tankerækker og give dem nyt liv.

Jeg har nylig blogget om mitt livs store eventyrreise som kuliminerte på 9/11.

Jeg har ramset opp fysiske reisemål, mine såkalte gulerøtter, som jeg har satt meg som mål framover. Men Megan påminner meg om dette andre og viktige: Mindfulness.

Jeg liker ordet på engelsk. Har ikke noe riktig godt ord på norsk, men det handler litt om å være mentalt tilstede. Bevisst. Og å tørre å reise inn i sitt eget sinn, der store endringer kan skje.

Steinene har jeg funnet her.

NYE HORISONTER

2011-09-13T11:27:00.001+02:00

Årets valginnspurt er over. Jeg kommenterer ikke noe av det her, men tenker framover. Den ettertanke-bloggen for 9/11 som jeg skrev før dette, satte i gang en tankeprosess som er bra:

Se framover. Legg planer. Heng gulrøtter i ei snor foran eselet og få det til å lunte i riktig retning.

Har alltid vært litt redd for å legge for lange planer framover - tenker ofte at i mellom kommer sykdom, død eller andre hindringer. Men nå tenker jeg at nye horisonter er viktige.

Først Danmark for å besøke venner. Så kunstpause i Longyearbyen i november. Har store oppgaver på jobb og må derfor ha disse små ferie- og friminuttene i høst.

Så tenker jeg noe varmt i syden en gang i vinter, det er en fristelse. Men ikke noe jeg orker gjennomføre aleine, så det får vi se på. Libanon i påsken. Siden tenker jeg å søke stipend for å få litt tid å tilbringe i nord-Sverige neste år. Skal skrive mer om Kiruna og jernmalmen. Har også lyst til å være et halvår, minst - i Longyearbyen. I hvertfall en halv vinter! Det er en gammel drøm.

Jeg legger altså ut gulrøtter i fleng og prøver å innpasse det jeg kan i realistiske planer. Ungene mine flyr ut av redet, da må vel også mora få lov å lufte vingene? Om dette samstemmer med økonomi og fast jobb, vil tida vise. I hvert fall legger jeg ambisiøse planer og skuer mot nye horisonter.

Legger også ut ei nettside som har oversikt over kunstnerhybler i landsdelen, det er en bra oversikt å ha. Den har peikere videre til Sverige og Finnland. Nettsiden til Norden har også lagt ut en oversikt over kunstnersentra. Her er jo mange å velge i og det er imponerende! Forfatterskap er kreativ, kunstnerisk aktivitet og jeg må prøve å bruke noe energi på det, i årene som kommer. Hvis jeg bare klarer å løfte hodet høyt nok til å se: Ja, nettopp - nye horisonter i livet.

ETTERTANKER RUNDT 9/11

2011-09-11T13:44:00.020+02:00

Hva er et minne, egentlig? Bildene mine under, minner meg om USA i tida like før 11. september 2001. De er tatt i Los Angeles i timene før det smalt.

Det var lykkelige dager, på vei hjem til Norge fra den store Burning Man - festivalen som jeg hadde besøkt sammen med Thom, mannen med avatar-navnet Noosphere som jeg traff på en chattekanal vinteren før. Som inviterte til besøk i LA, med reise til Nevada-ørkenen, festivalbesøk og retur langs Highway-1 mellom San Francisco og LA.

I ettertid kan jeg lure på hvorfor jeg i det hel tatt dro avgårde:

Ei enslig mor med sønner, katter og bikkje hjemme i huset i Tromsø. En snill eks-samboer som velvillig stilte som reservepappa og barnevakt for to gutter på 12 og 15 år. Og som måtte bli værende ei ekstra uke, fordi jeg ikke fikk kontakt med flyselskapet og mangla returbillett hjem i kaoset som fulgte.

Disse siste dagene i USA fotograferte jeg ingenting, det var nok mer en stor, sjokkarta opplevelse som jeg ikke fikk meg til å dokumentere. Pussig nok. Men minnebildene er sterke, likevel. Og ikke minst: Mitt stadig økende sinne over en amerikansk, journalistisk virkelighet preget av sensasjon, angst og emosjoner. Og helt uten analyse eller facts. Først på flyet hjem fikk jeg et fersk eksemplar av Der Spiegel og kunne kaste meg over artikler med innhold. Med innsiktsfulle analyser og gestalt. Det hadde jeg manglet i dagene etter 9/11 i USA. Og det var et stort savn.

Jeg husker alle flaggene som amerikanerne hengte ut fra husene sine. Jeg husker de enorme skyskraperne i LA som minnet meg om World Trade Center, men også den lune stemningen i en bakgårdskafé vi besøkte, vakkert dekorert med gammel gresklignede statue. Et pause-rom i en kaotisk hverdag.

Og før det store smellet og sjokkbølgene som spredte seg i livet: Jeg husker følelsen av uforbeholden glede og eventyrlig rus ved å kjøre på highway'en med Thoms smekre, svarte bil. Siden har jeg kjent på samme, ville opplevelse på snøscooter over hvite vidder på Svalbard. Jeg tapte hjertet mitt, og som så mange andre den høsten - noe av naiviteten i mitt syn på verden. Og kom hjem med en post-9/11-depression som jeg først kan fatte omfanget av nå, mange år seinere. Jeg husker eksplosjonene i Madrid og London, aksjonen i Beslan og eksplosjonen i Mumbai. Krigens forferdelige scenarier i Irak og Afganistan. Jeg ser at terror med uskyldige ofre er blitt en del av vår virkelighet på en helt annen måte enn før. Både ute og hjemme. Dette er noen tanker jeg gjør meg etter 9/11.

Alt som lå foran 9/11 blir glassklare minner som sitter igjen i erindringen. Hele turen før 9/11 har jeg beskrevet i en blogg jeg har kalt Noosphere. Og disse minnene kom sterkt tilbake under Burning Man-festivalen som ble avholdt igjen denne helga.

Jeg husker også yngstesønnen min på telefon til LA, som spør meg? - Blir det krig nå, mamma? - Når kommer du hjem?
Jeg husker at jeg var langt, langt hjemmefra og ikke kunne svare han. Bare si at han måtte være rolig og ikke være redd. Beholde roen i kaoset. At jeg var glad i ham.

Men i ettertid tenker jeg særlig på dette:
- Hvorfor begir jeg meg ut på sånne eventyr? Hva er det som drar? Eier jeg ikke motforestillinger eller stoppere? Så jeg ikke galskapen i prosjektet?

Joda, visst gjorde jeg det. Men ingenting kunne vissnok stoppe meg, der og da. Drømmen om eventyret ble for sterk. Det er trolig samme drømmen som drar meg til Arktis på tokt og som får meg til å lengte meg syk hvis jeg ikke har ei såkalt gulrot i form av en opplevelse eller ei reise som dingler i horisonten foran meg.

Jeg er som eselet som må fristes av noe for å orke å gå framover. Foran henger premien som ikke oppnåes før ved reisas slutt.

Ti år er gått. Angrepet på New York slo en halv verden ned i kne, ikke bare meg. I mellomtida har Thom gifta seg med ei anna dame han traff på nettet. Kinesisk, mener jeg hun er.

Jeg har rotet rundt i tilværelsen på jakt etter meningsfylte oppgaver på jobb, skrevet ei bok om arktiske utfordringer og vært redaktør for en antologi, vært leder for Nordnorsk Forfatterlag og jobbet i fagforeninga på NRK.

Hatt et spennende vikariat på Norsk Polarinstitutt. Vært på fire forskningstokt i isen, opplevelser som absolutt match'er ørkenen i Nevada. Laget en kortfilm derfra. Levert blogger fra toktene til NRK sine nettsider, og oppretta mine egne blogger for kald kjærlighet, god mat og diverse skriblerier - som denne du leser nå. Og hele tida prøvd å være ei god mor som ikke bare lengter bort, men som vet å verdsette nærhet, trygghet, - men også vidsyn og toleranse. Noe alle reisene er med på å utvikle. Og det er viktig.

Vi er kommet til 2011. Sønnene flytter ut i verden og bikkja er blitt gammel og hjertesvak. Huset mitt er blitt stort og romslig med årene. Overskuddet større. Men jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.

SITA OG SIRIUS, HUNDESTJERNA

2011-09-08T07:40:00.001+02:00

I går fordypte jeg meg i begrepet indian summer. Egentlig er det ikke nå, selv om Nord-Norge nyter en septembervarme annerledes enn tidligere. Indian summer - det er varmebølge etter de første bitre frostnettene. Og de har vi ennå ikke hatt.

Jeg leste om den aller lyssterkeste stjerna, Sirius, som er er med på å definere det vi kaller hund-dagan, det er perioden fra 23. juli og et stykke inn i august. Det er knytta mye folklore og overtro til begrepet. Men det jeg ikke visste, er at Sirius kalles Dog star eller hundestjerna. Fordi den er den sterkeste stjerna i stjernebildet Store hund eller Canis Major og tilhører stjernebildet Orion, som en av hans hunder.

Og det var hund jeg egentlig ville skrive om. Min vakre hund som jeg feirer indian summer sammen med. Sita er født i 1997 og er fylt fjorten år. Hun går på en liten coctail av medisin for dårlig hjerte og smerter i leddene. Kanskje diskutabelt å medisinere en hund, men likevel har det ført til en deilig oppblomstring av livsglede.

Se, hvor hun smiler her hun prøver å lokke meg til kjøleskapet for en godbit! Og ja, - det er egoistisk at jeg ønsker å beholde henne ei stund til. Men selv om hun snorker når hun sover og ikke orker lengre turer, er hun så blid og matglad og hyggelig at det er en fryd.

Vi gjenopplever gode minner, tusler på mange, korte småturer og tuller i sofaen når hun er i det humøret.

En dyktig veterinær har hjulpet Sita med alderdommen slik at den skal være så enkel og smertefri som mulig. Hun forbereder meg på at hjertet hennes kan stoppe når som helst.

Jeg klarer ikke forberede meg. Men jeg klarer å sette pris på hver dag i denne seine oppblomstringa av sommer. Tenker at jeg har den fineste vennen og følgesvennen i verden. Og fryder meg over det.
Så lenge det varer.

Bilde: Wikipedia commons og NASA

STEMMESEDDEL

2011-09-07T07:38:00.003+02:00

Snart er det valg, dere! I dag gir jeg min stemme til lyriker Harald Sverdrup og hans Stemmeseddel.

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt

av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.

Stem på samer, kvener, kvinner,

stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

ORDLØST OG VAKKERT. SENJA SEPTEMBER 2011

2011-09-04T00:38:00.004+02:00

SEPTEMBER

2011-09-01T09:07:00.000+02:00

September er kommet. Og mynten henger nå til tørk i kjøkkenvinduet, i påvente av en lang vinter der mynte-teen vil bli høyt verdtsatt.

OM ORKANER OG STØRRELSE

2011-08-28T17:18:00.002+02:00

Har brukt halve natta til å se orkanen Irene bevege seg inn over den amerikanske østkysten på CBS. Blir både skremt og fascinert over å kunne sitte å se reportasjer i realtime der en naturkatastrofe, inklusive tornadovarsler, møter sivilisasjonen i USA.

Det er noe utrolig over det å være 'til stede' og oppleve at hav og himmel åpner seg og kaster seg med stor kraft innover kystlinjene. Jeg fikk lyst til å reise dit, til New Jersey-kysten, en gang uten orkan - og oppleve et sted som for eksempel Avon-by-the-sea på en varm sommerdag.

Jeg føler meg liten når jeg ser naturen ta for seg. Enda mindre ble jeg da jeg fant denne stjernevideoen på you tube.

Snakker om dimensjoner. Det gir perspektiver på livet. Hvorfor går vi her og bekymrer oss om noe som helst? Det burde være helt overflødig. For vi er jo bare stjernestøv. Og knapt nok det.

BIldene er funnet på Wikipedia og hos http://www.weather.gov/os/hurricane/

EXPERIENCE MUSIC PROJECT ER ET ØNSKEMÅL

2011-08-27T13:07:00.002+02:00

I en prosess av langtidsplanlegging som jeg har snust på i bloggen under - hva kunne jeg ønske meg å se og oppleve her i verden?
Flere ting, men la meg nå ta ett om gangen:

EMP eller Experience Music Project i Seattle. Siden første gang jeg så bilder derfra, tenkte jeg: Oh yes. Det tenker jeg fortsatt.

Bildet over er hentet her. Og på Wikipedia. Noen som vil bli med?

Fra Seattle tenker jeg meg videre sørover med Amtrek, fordi jeg har så lyst å kjøre med amerikansk tog i denne vanvittige bilnasjonen, via Emeryville i San Francisco-området og videre sør til Los Angeles.

Det er en våt drøm. Men det er lov å drømme, ikke sant?

SNART SEPTEMBER

2011-08-27T09:45:00.001+02:00

Snart september. Snart jul. Snart ny sommer. Jeg prøver å se langt inn i horisonten, prøver å motivere meg for en ny vinter. Men før det, mange opptak til nye program på jobb, norsk valgkamp, en tur til Danmark. Kanskje en tur til Svalbard. En tur til Libanon. Igjen. Neste vår.

Jeg prøver å se helt fram til sommeren 2012, og så til 2013 og 2014. Og siden til 2015. Bare fire år, sier du til meg. Og de går fort. Men det er helt vilt å tro at man kan planlegge sitt liv for så lange perioder. Samtidig er det fascinerende. Hva er det med 2015?

I desember det året kan jeg spasere ut av jobben min og gjøre hva jeg vil. Jeg behøver ikke bo her lenger, kan bosett meg hvor som helst. Slippe stabiliteten ved fast jobb og stort hus. Skremmende og flott. Så jeg har fire år på å planlegge hvordan de neste 60 årene av mitt liv skal se ut. En helt sinnsyk tanke, egentlig. For ingen av oss kjenner framtida.

Holder helsa, lever jeg så lenge som fire år? Eller 60 til? Med moderne medisin er det ikke usannsynlig at vi kan strekke oss over de 110 som noen klarer. Mi bestemor ble 108. Klarer jeg det, har jeg 50 år igjen å leve! Gisp. Til nå har jeg gjort en masse. Reist. Jobbet som journalist og forfatter. Fått to sønner. Kjøpt hus og fylt det med materielle ting. For mange materielle ting som binder, mer enn de frigjør.

Brukt livet på å gjengi hva andre mennesker har på hjertet. Skrevet litt for egen regning. Men opplever stadig, og særlig siste årene, at det å jobbe som journalist på et vis sperrer for egne tanker, egne formuleringer, egne uttrykk. Kanskje er det derfor jeg hele tida ønsker å være forfatter istedenfor. Skrive, lese, male, sy. Skape noe nytt som er mitt eget.

Kjenner at jobben jeg gjør sju-og-en-halv time hver dag, suger mer energi ut av meg enn jeg vil. Men syns liksom ikke jeg har evne til å gå ut av det. Ikke ennå. Men på vei inn i september, på vei mot 2016 er det noen ting som står klart:

Jeg skal ikke falle sammen på sofaen på ettermiddagene og la trøttheten ta overhånd. Jeg skal la den gode energien råde og være mer ute i naturen. I så måte har jeg klart å dra på festival og ligge i telt de siste par årene. Og det er jeg stolt av. Jeg har kjøpt meg sykkel. Der er jeg ikke fullt så flink. Men jeg jobber med saken.

Andelen norske kvinner som går inn under kategorien overvektige, ble fordobla fra 1991 til 2004. Jeg er på vei inn i statistikken, og det henger selvfølgelig sammen med faktorer som økende alder og høyt stressnivå. Jeg simpelten hater å innse min økende alder. Og jeg hater å innrømme stress. Men jeg jobber med saken. Gir meg selv noen år på å stabilisere vekta, og så gå ned. Men vekt og overvekt kjeder meg, dypest sett. Akkurat som samtaler om sykdom og økonomi.

Jeg innser at ei langtidsplanlegging av livet innebærer akkurat disse faktorene: Helse, vekt og livsstil, - takling av alder og økonomi. Urg. Bare så kjedelig. Men jeg jobber med saken, sier jeg jo! Legger ut gode oppskrifter på matfront-bloggen. Ser at tusenvis av folk er innom og leser, over 6000 treff. Og det forundrer meg, for den bloggen var bare et forsøk på å systematisere gode oppskrifter for min egen del.

Prøver dessuten å se, midt inne i alle langtidstankene, at det er her og nå som gjelder.

Dagen i dag da jeg potter om de siste plantene som skal inn i huset for vinteren, høster inn den gode peppermynten og henger til tørk. Fyller en bærepose med gamle papirer og notater fra loftet, går til søplekassa, løfter lokket og kvitter meg med nok en kilo ballast. På vei inn i fremtida. På vei inn i september.

KARLSØYFESTIVAL IGJEN

2011-08-17T23:40:00.002+02:00

Åh, - også i år var det helt fantastisk å være på Karlsøy på festival, med det drømmeværet og med så mange flotte folk og bra musikk.

Resten av bildene mine fra dette året, 2011, finner du her.

BILDE SOM FAKTISK GJØR INNTRYKK

2011-08-12T11:35:00.000+02:00

Dette fant jeg i Dagbladet på nett nå i morrest, teksten kan du sjøl lese her. Men selve bildet - det gjør sterkt inntrykk. Tusen takk for omtanken, Amerika.

GATA PÅ TOPPEN AV EN ÅS

2011-08-12T11:30:00.001+02:00

Helg, hurra. Har begynt å lese nylig utkommet poesibok av indisk forfatter og det er spennende, særlig siden boka er oversatt av min gode venn, Lene.

Her er coveret med ønske om god og sprek helg til alle spenstige, solglade, leseglade venner.

Boka blir med til Karlsøya, for denne helga er det Karlsøyfestival. Hurra. Ut på tur er alltid deilig.

TAKK TIL ARE KALVØ

2011-08-06T10:15:00.004+02:00

Han samla synspunkter fra venner og lagde denne fine oversikten som heter
Ting vi liker ved dette samfunnet.

Jeg liker saken hans så godt at jeg kopierer hele greia. Kos dere med hans morsomme oversikt. Mye smil og glede her.

Vær så god, Are kalvø er min gjesteskribent i dag:

Stemmeretten.
Den lange ferien.
At engasjement er lovlig og blir verdsett.
At bussjåførane helser med handa når dei møtest i kvar si køyreretning.
At det farligaste på hytta er hoggorm.
Velferdssamfunnet.
At det er ok å vere homo.
At 20-åringar kan komme inn på Stortinget.
At det finst ein organisasjon der du høyrer heime, nesten uansett kor sær du er.
Den nye jenta i klassen.
Turistar.
Kulturstøtte.
Frisk luft.
At det fungerer, stort sett.
Den kommande veka på yr.no.
At eg ein gong overhøyrde landets statsminister presentere seg slik på ein fest: «Hei, jeg heter Jens, jeg er broren til Camilla.»
At politiet vanligvis ikkje har våpen.
Den sosiale mobiliteten.
At dei gamle damene i vallokalet minner om dei som ein gong var eksamensvaktene våre, som om dei kjem frå same plass.
Den kurdiske herrefrisøren min.
Å ta ein utepils og sjå ein statsråd gå forbi i sine eigne tankar.
Pappapermisjon.
At stortingspresidenten er skogsarbeidar.
At ein av visepresidentane er t-banesjåfør frå Pakistan.
Den kommunale kinoen.
Godt vatn.
At det er lov å ha teite meiningar.
At eg ein gong møtte Gro Harlem Brundtland i snow jogs i Rosenkrantz’ gate i Oslo.
At eg har lært å lese.
At folk med doble fornamn har det like artig på byen som folk med doble etternamn.
At det blir inngått kompromiss, slik at alle får det litt som dei vil heile tida, men ingen får det akkurat som dei vil heile tida.
Utsira og Rømskog.
Å sykle rundt i byen, når som helst, kvar som helst.
At vi kan seie, skrive, tenke og meine kva vi vil. Høgt.
At det er gratis å føde på sjukehus, sjølv om du må bli der i vekevis.
At folk trur at det nok blir fint vêr i fellesferien neste år.
Innvandrarar med dialekt.
At folk som er noko ikkje skal tru at dei er det.
At eg våknar kvar dag utan frykt, berre med dumme bekymringar.
Valkampar der toppolitikarar står i hovudgater og på torg, og om eg ønsker det kan eg gå rett bort til dei og slå av ein prat.
Hausten.
At frosen pizza er blitt ein nasjonalrett.
At hjerta er større enn vettet.
At valkampbodene ser ut som ein stand for Husfliden.
At ungane våre ikkje må gå gjennom ein metalldetektor før dei skal inn på skulen
Den norske ungdommen. Klokare enn vi veit.
At vi har barneombod.
At folk klagar på vêret, men så tek vi oss i det og blir litt flaue, fordi vi veit at vi har det så godt.
At 93% av nordmenn leste ei bok i fjor.
Hurtigruten.
Lik rett til utdanning.
At utanriksdepartementet kan ha kronprinsen som DJ på julebordet.
Den gylne middelvegen.
At vi trur vi kan bli betre menneske av å gå fort på ski.
At folk samlar seg umiddelbart når noko er himmelropande feil.
At kongen har humor.
At alle har same muligheit til å lykkast, ta utdanning og bli det ein vil, uavhengig av kjønn, økonomi og bakgrunn.
At det aldri er langt til havet.
At kardemommelova til tider er viktigare enn grunnlova.
At folk skjeller ut kvarandre i ein tv-debatt, og deler drosje heim etterpå.
At då nokon demonstrerte under homoparaden med plakatar om å hamne i helvete, så smilte paradedeltakarane til demonstrantane, vinka til dei og tok bilde av dei.
At folk blir glade kvar gong sola skin.
At Subhan Shafiq (19) kan seie dette i eit intervju: «Pappa sa: Når du forstår hva Davy Wathne sier, da kan du norsk».
Den trygge barnehagen.
At alle frivillige som kastar alt dei har i hendene og gjer kva som helst for å hjelpe når noko alvorlig skjer, er heilt vanlige menneske.
At nasjonaldagen blir feira med barnetog, barneleikar og skulekorps.
At det finst mange parti å stemme på.
At du får hjelp, og at det er gratis.
At ein kan få plass i kommunestyret sjølv om ein trur Youtube er eit hornorkester.
At politiske motsetningar stort sett er noko politikarar finn på for at dei skal ha noko å gjere.
At det er så god tilgang på masse flott natur at eg nesten når som helst kan komme i kontakt med ei raudstrupe.
At det stort sett alltid går eit tog.
Og for min eigen del kan eg legge til: At eg har venner som liker alt dette.

Bloggen hans finner du her.

SE MOT LYSET

2011-08-01T21:34:00.001+02:00

Denne fant jeg på en bitteliten butikk da jeg trasket rundt i Henningsvær i sommer. En fin, liten påminnelse som man kan unne seg i disse dager. Ikke hele tida, selvfølgelig. Men det kommer dager da man ikke har sjansen til å se sola, så det gjelder å benytte anledningen når den byr seg. Ha en fin dag.

FØRSTE AUGUST. TID FOR Å TENNE LYS OM KVELDEN

2011-08-01T00:29:00.000+02:00

Første august, og tid for en smule kveldsmørke. Og med det, tid for en smule kveldslys. Soloppgang i Tromsø er i dag klokka 02:18 og solnedgang 23:16 i følge yr.no.

Holder jeg ut et halvanna time til, denne natta - er ho allerede tilbake, sola. Det er jo lovende.

ROSER TIL MINNE, ROSER TIL TRØST

2011-07-28T19:07:00.000+02:00

VIKTIGE ORD. TAUSE ORD

2011-07-27T09:59:00.000+02:00

Sto i fare for å skrive noe om at ord blir så fattige, etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet i Oslo. Men det er ikke sant.

Ordene våre står fram som viktigere enn på lenge, alle kondolanser, alle ønsker om god bedring, ordene om samhold og omsorg. Alle Facebook sine sider med: "Vi tenker på deg - ". Dette er viktige ord, viktigere enn på lang tid.

Men sterkest er kanskje likevel de tause ordene da Norge samla seg og gikk i tog, med fakler og blomster - og la ned roser for å vise samhold og deltagelse. Toget her i Tromsø var langt og bredt, - og stille. Det gjorde inntrykk på alle oss som deltok.

Jeg tok noen få bilder, sånn at vi aldri skal glemme dette viktige: Ord som bruer mellom oss. Også de som ikke blir sagt.

FANTASTISKE TRÆNAFESTIVALEN. OGSÅ I ÅR

2011-07-09T23:17:00.006+02:00

Er på Trænafestivalen. Sjekk websidene som jeg mener ligger her. Kan ikke legge ut egne bilder, for jeg har ikke kabel til kameraet mitt. Men det kommer.

Træna er fantastisk. Å være ansatt som frivillig på festival er morsomt, og får meg til å føle meg nyttig. Akkurat i kveld får det meg til å føle meg sliten. Men det er bare bitteliten en del av prisen. Resten en bare flott.

Og slik så det ut denne helga i himmelandet, bilder lastet inn etter festivalen:

Vakker natur, levende musikk og en fredelig utsikt fra teltåpninga om morgenen.
Her er lenke til hele bildegalleriet fra festivalen, kikk og nyt.

DRØMMEN OG VALMUENE

2011-07-03T23:48:00.000+02:00

"I juli blomstret valmuene. De hadde noe som ikke kunne tegnes og ikke kunne males. Det var noe som var altfor menneskelignende ved dem.

Hun skrev det ned på papir: Det er den ville, sanseberusende kjærlighets blomst.

Valmuens farve kan ikke males med pensel, ikke sies i ord. Og over de store, enkle bladene har de lyse støvdragere drysset sitt støv - som matt gull på skinnende silke.

Og den er vakrere enn alle de roser og hyasinter fra Stambuls haver. Bød man meg millioner, den ble dog hos meg i glasset, for i den er der noe av solen og noe av underverdenens mørke, og den er deiligere enn alt annet på jorden.

Den er som et skinn av en kjærlighet jeg en gang hadde, og som ennu brenner og banker meg i brystet,men som skal skjules innerst der inne til min død. Men da vil jeg stige ut av verden med min valmue i hånden - og den vil føre meg vidt ut efter solens stråler og dypt ned i det mørkeste mørke."

Fra romanen Drømmen og hjulet

Jens Bjørneboe

MEN GÅR JAG ÖVER ÄNGARNA

2011-07-02T21:29:00.001+02:00

Hørte nettopp Odin Staveland i VAMP synge denne vakre visa av Nils Ferlin. Måtte bare finne teksten. Her er den:

Men går jag över ängarna,
där himmelen är vid,
då sägen mej
ty händerna är tomma,
då sägen mej, I skörderskor i skördeandens tid:
vem ger mej
sitt hjärta som en blomma?

Vem ger mej sitt hjärta
som en glädje och en tröst,
som en doft som ville
leka mej om kinden,
att jag på mina stigar
mot förgängelse och höst
inte räds för den yttersta grinden

Mer om Nils Ferlin her. Han er også kjent for teksten til diktet Får jag lämna nogra blommor. Mamma pleide å synge den visa. Triste greier. Men vakkert.

FOLKEFEST PÅ KYSTEN

2011-06-20T11:36:00.000+02:00

Sitter og ser på direktesendt folkefest i det Hurtigruta går til kai på Finnsnes. Det er rene 17. mai! Sol og flagg og folk om fryder seg over å bo langs kysten. Så flott opplegg fra NRK, er litt stolt over min arbeidsgiver og alle de gode idéene som skapes der. Her ligger direktesendinga som kan følges natt og dag.

Mye folk som gjerne vil på TV, det er tydelig. Men morsomt. Litt barnslig med folk som springer rundt i kostymer på alle nes og skjær, men fin, barnlig glede - og jeg blir nesten litt rørt når jeg sitter og ser på den folkegleden som utfolder seg.

Sol og glede og mye PR om vår fantastiske kyst og vakre landsdel. Hurra for Hurtigruta!

HAVETS KATEDRAL

2011-06-10T07:17:00.000+02:00

Mister av og til grepet om det litterære her på bloggen. Men er i gang med et nytt, stort mesterverk, der historien i og rundt byen Barcelona males med brei pensel. Havets katedral av Ildefonso Falcones.

Skulle egentlig ta den med på sommerferie, hadde jeg tenkt. Men noen bøker griper bare fatt i deg, og jeg er allerede i gang. En omtale har jeg funnet her, dersom noen vil lese mer om boka før de begir seg inn i 1300-tallets maktkamper i Katalonia. Det er ei skikkelig tjukk og tettskrevet bok, dette. Og sånt kan man like!

KOMMER NÅ

2011-06-10T07:08:00.000+02:00

Den kom i går, sommeren. Aner ikke hvorfor vi nordboere er så opptatt av været. Men det er vi. Har klippet en halv plen, fikk løftet gressklipperen opp fra kjelleren. Syns det er kjedelig arbeid, men det må gjøres. Gleder meg over den japanske kålen min som er kommet langt, selv om vi ennå bare såvidt nærmer oss St Hans.

Tenker på at Troms fylke, der jeg bor, har meldt seg ut av Landsdelsutvalget. Det opprører meg ikke noe særlig, her jeg går og klipper gresset. Men at politikerne ikke klarer å finne former for samarbeid i nord som funker - det tenker på, mens jeg rusler i hagen min, at det knapt finnes en nordområdepolitikk, anna enn den som er meislet ut sørfra. Fordi dette nord som jeg tilhører, ikke har noen klar og samla vilje.

Er det en svakhet? Må vi stå sammen om noe? Være enige? Er nord et samlebegrep, har det betydning i en globalisert verden? Og hvor går grensa mot de andre som ikke er nord?

Det velsignede med hage og sommervarme, er at jeg ikke trenger å finne noen svar. Balthazar, gammelmonsen, snuser på valmuene som snart står i blomst. Gressløken er blitt diger og stemorsblomstene trives.

Til og med økende temperaturer i nordområdene er det vanskelig å klage over, akkurat i dag.

Det er noe livgivende over disse tidlige sommerdagene. Noe som handler om å skyndte seg langsomt, og å være tilstede her og nå. De store problemene får vi ta til høsten. Løsningene finner vi kanskje til vinteren. Og så blir det nok engang mørketid og stillstand i nord, slik som det alltid har vært i områder der det er naturen som rår over oss, mest av alt. Ha en velsigna sommerdag!

FRA FERIEVARME TIL POLAR LOGISTIKK

2011-06-08T17:25:00.000+02:00

Siste nytt i møteplass: Lager- og logistikkavdelinga hos Norsk Polarinstitutt. Her er et knippe deltagere på polarinstituttes nyeste journalistkurs nede på lageret og blir informert om hvordan store polare tokt planlegges, både i Arktis og Antarktis.

Særlig logistikken inn til Troll-feltet i Antarktis er imponerende, med streng kulde og enorme avstander.

Stor overgang var det å komme fra ferie i Italia tilbake til arktisk problemstillinger, til temperaturøkninger på kloden og forventede scenarier fram mot 2100. Siste nytt om miljøgift-status i Arktis og forskning på havstrømmer langs sokkelen i Polhavet.

Fin blanding av norske og utenlandske journalister. Lærte mye nytt om Grønland og traff flere danske kollegaer som jeg sannsynligvis vil holde kontakt med også i framtida.

Kursleder fra IJ-senteret, Institutt for journalistikk, og deltager Ingun fra Miljøverndepartementet følger interessert med når avdelingssjefen forteller om arbeid knytta til tokt på isen i Arktis, som her ombord på kystvaktas KV Svalbard i Framstredet.

Spennende kurs og mye viktig kunnskap å oppdatere! Følg gjerne med på kuldebloggen min, der jeg ofte legger ut stoff fra kalde strøk:

En blogg om kald kjærlighet.

ITALIENSKE FERIEMINNER

2011-06-06T19:29:00.000+02:00

Bare en ting å si: Sukk. Dette var en deilig ferie.

TOSCANA

2011-05-27T17:12:00.001+02:00

Så pakker og drar man, rett og slett. Fra den knappe, nordnorsk våren.

Med solbriller og pass og joggesko og badedrakt og bok og noen lette sommerklær som sjelden blir brukt her nord. Skal til Toscana for ei uke, og lover å oppdatere dere på mat og vin og fine foto når jeg er tilbake. En gammel italiensk vingård, La Tornaia er møtepunktet, sjekk gjerne ut stedet her.
Ciao & cherio til samtlige!

IKKE ET ORD OM TIDELIBOM FRA MIN MUNN

2011-05-26T07:21:00.000+02:00

Det sner. Det blir ikke morgenkaffe i glassverandaen i dag. Det er 26. mai og det er nok nå! Den smelter fort. Og de rolige av hjertet nøyer seg, som Ole Brumm - med et stille tideligbom. Men ikke jeg.

Jeg har redda inn den japanske kålen som allerede er 3 cm høy i sin lange verandakasse, den får værgudene ikke ødelegge for meg! Resten får klare seg. Jordbær og gressløk og rosenrot som allerede står der grønne i maiværet. Snart med hvit krone. De har klart det før. Huttemegtu.

MORGENSOL, BÅDE INNE OG UTE

2011-05-17T19:21:00.000+02:00

NYTELSE PÅ KNØTTLITEN GLASSVERANDA

2011-05-12T00:36:00.000+02:00

I fjor høst fikk jeg bygd om en liten krok av trappeoppgangen som bare var rot- og oppsamlingsplass, til glassveranda. Å, salige luksus på 69 grader nord!

Noen gamle møbler fra kjelleren fikk plass, - et gammelt saueskinn, noen småtepper, ei t-lyslampe og litt grønt. Og krona på verket:
En liten terasseovn som varmer i tidlige morgentimer.

Når sola titter fram fra klokka halv fem om morran, kan man snike seg ut, sitte i saueskinn og morrasol, selv om det bare er noen få varmegrader ute. Og det er ennå kaldt her nord. Men vi må nyte det lyset vi har. Og den friske lufta.

En kaffekopp og ei god bok, kanskje et ullteppe: Og morratimen er blitt til noe helt anna enn før! Sitte ute under tak. Selv når det regner er det fint! Men når sola kommer, er det vidunderlig. Man kan bli morrafugl av mindre.

JEG TRENGER FAKTISK GODE JOGGESKO

2011-05-11T23:52:00.002+02:00

Hvis du lurer på hvorfor jeg driver med kjøpestopp når jeg ikke klarer å være konsekvent, så får du bare lure. Jeg ER ikke veldig konsekvent. Og nå har jeg vært ute og kjøpt et par nye joggesko.

Ikke fordi jeg har tenkt å jogge så mye - men jeg gikk til jobben i dag, på asfalt, og er sår under føttene. Helene mine verker. Jeg registrerer at gamle, utgåtte joggesko ikke lenger egner seg til å trave langt med. Så da blir det feiring av våren i svart og rødt! Og de var på salg og nedsatt til 50%.

Det beste med kjøpestopp, er at man blir så innmari skjerpa på hva man handler. Og bevisste forbrukere trengs i ethvert samfunn. Særlig blant dem som har svart belte i shopping. Vi er alt for mange.

I går kom naboen med to poser klær som hun hadde tømt ut av klesskapet og ikke orket bruke lenger. Kjenner følelsen! Hun vet jeg ikke handler: Så vær så god, ta det du vil ha! Det var som julekvelden.

Flott tilbud, og masse jeg kunne bruke! Hipp hurra og evig takknemlig. Fint med kjøpefritt år når man har sånne naboer!

KJØPESTOPPEN FORTSETTER

2011-05-04T20:42:00.001+02:00

Jeg har faktisk kjøpefritt år. Ja, jeg har det. Sjekk det nyttårsforsettet, da vel! Nå har det gått fire måneder. Og det funker greit. Jeg har klart det nesten helt prikkfritt. Men med noen prikker, selvfølgelig. Ingen er perfekt.

Største utskeielse i år er et bilde, malt av ei venninne av meg. Kjøpte det da jeg var på besøk i atelieret hennes i vinter. Ikke det du ser her, men stilen ligner. Angrer ikke kjøpet. Det skjønner du sikkert.

Har ikke kjøpt nye klær, - vel, et par strech undertrøyer, det har jeg. Ikke krise. Ett par jeans: Faktisk nødvendig når livmålet øker. Ellers tar jeg i bruk klær som henger der, uavhengig av motelunene. Når jeg sjekker ukebladene som jeg for tida arver hos naboen, står det ofte: Dette bare må du ha. Men jeg må ikke. Det er faktisk deilig.

Har jeg flere erkjennelser eller bekjennelser? Ikke som jeg kommer på. Jo, jeg har kjøpt ei rye til sokkelen i kjelleren og må kanskje kjøpe en sengebunn til en madrass. Men dette er liksom ikke forbruksvarer, så egentlig syns jeg at jeg er ganske flink. Ikke er det så vanskelig heller. Selv om det rykker litt i kjøpegenet på taxfree-shop'en på Gardermoen i det jeg passerer! Og jeg vokter meg vel for kjøpesentrene! Der står forbrukerfristelsene i kø! Men jeg vet jo at hvis jeg går hjem, har jeg i grunnen alt jeg trenger. Vil du inspireres ytterligere, så sjekk den svenske kjøpstoppbloggen på notbying.blogspot.com.

Og noen husker kanskje at jeg furtet litt over kjøpestoppen i januar, allerede? En dag like etter, hadde en av mine gode venninner hengt en pose med 7-8 halvfulle neglelakkflasker på døra mi i solidaritet med de neglelakkløse. Da lo jeg godt. Så nå går jeg med nylakkede tær, og arveneglelakk. Er det ikke litt morsomt, da?

I tillegg er det mai måned og det begynner så smått å spire både ute og inne. Mange grunner til å være glad, med andre ord. Og det er jeg faktisk. Akkurat i dag.

PRAKTFULL MAIDAG I NORD. REIN NYTELSE, VIKTIG MARKERING

2011-05-01T14:39:00.001+02:00

Å, sånn en fin dag det har vært! Opp klokka ni og rakte i hagen. Malte litt hvitt på murene rundt huset. Solte meg i oppkjørselen med en god kopp kaffe. Rein nytelse.

Så til byen og gikk i tog sammen med eldstesønnen - sikkert 5.-6. året på rad: Fin tradisjon.

Så glad vi har en dag da vi kan markere at vi vil ha en verden der vi deler litt mer rettferdig på godene. Gratulerer med dagen!

DET AKUTTE MENNESKE

2011-04-30T18:32:00.001+02:00

Så filmen i går. Sterkt. Kjøper billetter til begge sønner og svigerdatter fordi jeg syns de bør gå og se den, alle tre. Brutal, engasjerende og faktisk også morsom, full av liv. Dramatugiske er filmen assosiativ og poetisk i sin struktur og kan virke litt rotete.

Groteske sykehusscener, som vi har sett dem fra Gaza tidligere - og mange milde, vemodige. Mads Gilbert har mye på hjertet og er en fabelaktig formidler. Og han liker mennesker. Vi får mange kostelige scener fra både New York, Vestbredden og Jerusalem.

Men mest av alt er dette en anti-krigsfilm. Den sterkeste anti-krigsfilmen jeg har sett. Og så definitivt verdt å se.

IKKE SYTE OG KLAGE. SMILE OG KRIGE?!!

2011-04-27T19:05:00.000+02:00

Hva kommer det av at den norske vikingen er i ferd med å bli et bløtdyr som klager og krever i stedet for å smile og krige?

Det er mange byggesteiner i Den norske klagemuren. Hva skal til for å stoppe den norske klagekulturen?

Fin artikkel her.

PÅSKE I FJÆRA

2011-04-25T12:02:00.001+02:00

Når jeg ikke satt med nesa i ei bok denne påsken, var det fine turer i fjæra med hunder og fugleliv. Yttersida av Kvaløya er et paradis, tusen takk til gode Kjersti som inviterte til påskeopphold på Brennsholmen.

Man behøver ikke høyfjell og ski for å ha det fint ute i naturen, lyngrabber og fjæresteiner er så absolutt å anbefale. Bikkjene stortrivedes og noste rundt etter småkryp og storkoste seg i sola.

Det gjorde vi også.

Min deilige lapphund, Sita, røyta av seg den resterende vinterpelsen og ble slank og blank og fin etter dagene ved havet. Og retriveren Tuva syns livet var topp!

Litt brunfarge i kinnene ble det også. Frisk sjøluft. Og litt god vin i glasset en solvarm ettermiddag ved sjøkanten.

LEST OM SPRITSMUGLING I PÅSKEFERIEN

2011-04-25T11:42:00.002+02:00

I påsken har jeg lest Smuglere av Arthur Omre, en dels sjølopplevd roman fra 1935. Og det er interessant å lese bøker fra ei tid som er så nær og samtidig så langt borte. Helt blottet for mobiltelefoner og mail, klarte de seg med omtaler, rykter og lån av telefon i de husene som hadde én. Og de smuglet sprit i gamle blekk-kanner ombord i båter med hemmelige rom som verken tollere eller politiet fant.

Dette var ei skildring fra hans egne opplevelser under brennevinsforbudet her i landet. Veldig andre tider og veldig spennende bok.

Omre var sjømann og anleggsarbeider på Rjukan-anleggene, i USA og Panama, og tapte alt under den norske jobbetidas spekulasjonskarusell. At han starta eget entrepenørfirma som gikk konkurs i 1922 og innledet 12 års kriminell karriere, gjør ikke boka mindre fargerik. Omre fikk flere dommer; for smugling vold mot politiet, svindel og tyveri. I 1933 ble han separert fra kona, og foreldrene tok et annet etternavn for å markere distanse til sønnens liv. Fargerike tider og spennede lesning. Anbefales.

ELSKER. ELSKER IKKE

2011-04-12T20:29:00.000+02:00

Dette er ikke mi favoritt-tid av året. Sola kommer og avslører alle vinterskitne vinduer, dyrene røyter og pelsdotter flagrer uansett om vi støvsuger huset hver dag. Det er hår på klær og på sengetøy, hybelkaniner under sofaen og ethvert kjærtegn fra katter eller hund medfører hårete gensere og cordfløyelsebukser med rester etter dyrekos. Og utendørs ligger stygge-stygge-stygge vårvinteren og avslører møkk og skitt og kvister og kvas.

I valget mellom elsker og elsker ikke, velger jeg det siste. Ville gjerne dratt min vei, ville gjerne sluppet å være her akkurat nå. Ville gått rett ut av støvletter og inn i sandaler. Eller labbet ut barfot.

April og mai er ikke orntlig vår her nord, bare smeltetid og kaostid. Og jeg vantrives.

Men optimisten i meg er ikke død riktig ennå. Jeg styrer bilen innom det nærmeste garteriet, sånn bare for å ta en titt. Kjører småplystrende hjem med bilen full av stemorsblomster. De tåler frost. De tåler en tøff vår. De er mine venner. Jeg håper virkelig at disse ikke er for hårdt drevet og at de tåler lav temperatur, for termometeret viser bare 6 grader. Og i morgen rydder jeg de første pottene på trappa og later som om det er vår. Elsker kanskje litt, likevel?

PÅMINNELSE

2011-04-12T17:07:00.004+02:00

Fant dette sitatet et sted, men husker ikke hvor. Syns bare det var en sånn fin påminnelse, selv om gårsdagen skrives uten d.

Det får så være. Smil.

Sitter med beina på bordet, pc'en på fanget, ingefær-te i koppen og drømmer om i morgen. Ikke noe spesielt med morgendagen, bare at den er et stykke nærmere sommeren.

LØRDAG TIL ETTERTANKE

2011-03-26T15:27:00.001+01:00

Det sner. Men noe av virketrangen har kommet tilbake. Det gikk så mye lettere å stå opp i dag, overtale naboen til å kjøre meg og bikkja til veterinæren for kloklipp. Bikkja, altså - ikke meg! Hjem til en kopp kaffe og en røyk på uteverandaen. Naboen, altså. Ikke meg!

Inn og løfte støvsugerslangen opp i angrepsposisjon. Bikka har ikke bare nyklipte klør, hun røyter. Det vil si at støvsuging bare er en bortkastet greie - omtrent som å måke oppkjørselen mens det snør. Men det må gjøres, og det er fint de første fem minuttene. Det er en typisk ettertankens dag: Jeg skal aldri mer ha langhåret hund. Jeg lover. Aldri mer skal jeg ha gammel bil som streiker på en fredagsettermiddag, aldri skal jeg ha katt som må ha tenner trukket eller må avlives og aldri mer skal jeg lage mat på en fredagskveld og ikke rydde etter meg fordi jeg ser på Skavlan og er sliten. For det kommer jo aldri noen fe hit på lørdagsmorgenen og ordner opp. Pussig nok.

Ikke skal jeg ha hus mer, som trenger vedlikehold, og i hvert fall ikke enda en katt som er ung og dynamisk og rådyktig på å stjele det skitdyre spesialfóret fra gammelmonsen. Jeg er langt inne i de dype forsetters tid og ser med en klagende mine på naboen som kommer innom med det bruke askebegeret. Hun kjenner meg godt og skjønner omtrent hvor jeg befinner meg i landskapet.

- Ikke klag, sier hun. - Ikke et ord! Du bor ikke i Japan og har verken mista hjem eller noen av dine kjære akkurat i dag. Så bare klapp igjen med den bortskjemte sytinga!

Jeg tar det til meg. Blir stille og ser ut på snøhaugen i hagen. Den er høy som en skyskraper og kommer ikke til å smelte før St. Hans, tidligst. Men den er i hvert fall ikke radioaktiv! Og både barn og hunder kan med stor ro drikke vannet som kommer ut av springen. Så hold ut folkens, og tenk gode tanker. Det står ei ny helg for døra. God lørdag!

VOLDTEKT SOM METODE, NÅ OGSÅ I LIBYA

2011-03-25T19:24:00.000+01:00

Voldtekt som metode. Skal jeg si noe om det? Det skjer i nesten alle kriger og er bare helt sykt. Og meningsløst. Hvorfor lemleste kvinner for å få uttrykk for en aggresjon som andre har utløst? Å straffe dem for krigen - som om det var disse kvinnene som hadde utløst dette meningsløse. Hvorfor skal disse kvinnene lide? Og ødelegges?

Likevel skjer det, gang på gang. Det gjør meg syk, og gir meg lyst til å spy. Samme reaksjon som jeg har på kjønnslemlestelse av kvinner. Jeg er ingen rosa blogger. Derfor, la meg si det som det er: Jeg spyr ved tanken.

La oss gjøre noe med det, dere.

VÅRJEVNDØGN, PÅ JORDEN ET STED

2011-03-20T14:01:00.010+01:00

Dag og natt er like lange! Fra nå av blir dagene lengre fram mot sommer. Hurra!

Vårjevndøgn inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn rundt 22.–23. september hvert år. Når det er jevndøgn, er dag og natt like lange over hele verden, og sola står i senit, loddrett over ekvator.

Fra soloppgang til solnedgang vil det gå nesten nøyaktig 12 timer. I dag. Det er nå fint å vite. I dag står sola også opp over Nordpolen og går ned først ved høstjevndøgn. I mellomtida er det midnattsol der, hele tida. Litt freaka, når man tenker over det.

Mer fysikk for den som trenger det, finner du her. Og litt André Bjerke til slutt, med diktet: På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang

LAZY LØRDAG

2011-03-19T19:07:00.001+01:00

Lørdager er late dager. Men det er ikke helt sant. Det er alltid en vaskemaskin som fylles og tømmes, en tøketrommel som går, katter som skal mates, hund som skal på tur, en oppvaskmaskin som skal kjøres.

Jeg rydder på lørdag, men langsomt. Leser avisene med omhu, løser eller løser ikke en sudoku i A-magasinet, leser på Facebook, skriver på bloggene mine. I dag har jeg lagd en sterk vri på en coleslaw salat som jeg tar med meg på damemiddag i kveld. Kanskje legger jeg oppskriften ut på MATFRONT i morra. Eller kanskje ikke.

Mest av alt gleder jeg meg til den danske søndagskrimmen som fortsetter etter to episoder sist helg! Danskene er gode på krim. Og jeg elsker krim, både i bokform og på film. Livvaktene heter den og ligger på nett-TV her i noen uker framover. Jeg elsker krim. Og jeg liker virkelig de late lørdagene. De er det gode liv. Liker dem virkelig.

JAPAN

2011-03-15T18:27:00.005+01:00

Japan. Med sin Zen buddisme, sine vakre hager og sine geishaer, med plass på verdensbørsen, med sin yen og sin teknologi, sine hardt arbeidende mennesker boende i tette storbyer og nesten uten ferier fra sine arbeidsgivere. Japan med sine historier om selvmordsbomberne fra siste krig, sin tang- og fiskespisende befolkning og sin anime og manga, Japan med sin Sukyaki og Fujijama-fjellet, med Haruki Murakamis forfatterskap og soyasaus, wasabi, spisepinner og sushi.

Japan. Nå også med tsunami og matmangel og manglende elektrisitet og atomkraftverk som spyr ut radioaktivitet, og det som før var Nagasaki og Hiroshimas lange skygge, skifter navn til Sendai og Fukushima Daiichi-kraftverk.

Her hjemme står tv-en på med BBC World News og jeg prøver å fatte hva som skjer. Men tror ikke helt at jeg klarer det. Til ære for Japans brilliante plass i verdens teknologi legger jeg ut en lenke her og håper at Japans befolkning må klare det enorme presset som landet nå er preget av. Helt uvirkelig er det.

Og når Angela Merkel allerede i dag ber Tyskland stenge ned sine gamle reaktorer, og Lufthansa nå har kansellert sine landinger i Tokyo, tenker jeg at verden nå langsomt åpner øynene for hva som skjer på jorda. Det er skremmende. Og får konsekvenser langt inn i framtida.

En sterk artikkel om japanernes holdninger under krise finner du her.

ORD PÅ VEIEN VIDERE

2011-03-08T22:46:00.000+01:00

Whatever you do or dream you can, begin it.

Boldness has genius and power and magic in it.

Johann Wolfgang von Goethe

VEIVALG OG ETTERTANKE

2011-03-07T09:53:00.008+01:00

THE ROAD NOT TAKEN

Two roads diverged in a yellow wood,

And sorry I could not travel both

And be one traveler, long I stood

And looked down one as far as I could

To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I

I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Robert Frost

Om kunsten å velge sin egen vei, ikke den som de fleste andre går. Og noe om at valgene vi gjør, er fundamentale - og leder oss videre i en retning, når vi nå først har valgt en sti eller vei gjennom livet.

Hva hadde skjedd hvis jeg valgte annerledes, den gangen veien delte seg?

TRAMTEATERET I FANCY RADIODOKUMENTAR

2011-03-06T10:29:00.000+01:00

Anbefaler RADIODOKUMENTAREN om Tramteaterets historie, den finner du her.

Den stilige bildemontasjen har jeg hentet på ei nettside med masse fin informasjon om teateret. Den finner du her. Jeg har alltid vært kjempeglad i gruppa, hver enkelt av dem og teateret som sin helhet. En vekker var de, og det er med aldri så lite mimring og ettertanke jeg hører radiodokumentaren. Og koser meg! Storkoser meg!

Her er Randi og Ronny, superskurkene.

Du sku'kke vært tjuv, Ronny - du sku' vært kålrot.

Også Pelle Parafin, da - Frida Frosk og Sandra Salamander og Ragna Rekkverk og Leon Latex.

De var eminente, den Tram-gjengen. Det var de!

KINE SYNGER BLIX PÅ SØNDAG I TV

2011-03-04T14:52:00.001+01:00

Er du klar for salmesang? No livnar det i lundar og Gud signe vårt dyre fedreland og Å, eg veit meg eit land? Minner om at Tramteaterets Kine Hellebust synger og forteller om salmedikteren Elias Blix på søndag førstkommende klokka 1730 i NRK1.

Vilt og vakkert og vått og Nordlands mektige natur så det holder! Mer omtale fra programopptakene finner du her. Unn deg en god halvtime i godstolen. Ta med lommetørkle hvis du er lettrørt!

KLOKE ORD PÅ VEIEN

2011-03-02T21:34:00.000+01:00

When there is a start to be made, don't step over! Start where you are.

Edgar Cayce

FEIRER 5000 TREFF MED BURNING MAN

2011-03-01T18:04:00.003+01:00

Ordfront har passert 5000 treff. Det må feires! Her er en video fra Burning Man-festivalen i 2010, en festival i ørkenen i Nevada i USA, som overgår det meste du har sett og opplevd.

Legger ut videoen her så får de som koster på seg en 5000-treffs feiring og en 16 minutter lang happening, unne seg dette. Gratulerer med dagen!

På flickr kan du se et bilde av festivalområdet i fjor, tatt fra et fjell i nærheten. Jeg sier bare WOW. Var der sjøl i 2001, og kjenner fortsatt suget ...Yes, I do feel it. Really.

Nettsiden til BM finner du her

LANGSOM LØRDAG

2011-02-26T13:18:00.001+01:00

Sliter med å skrive, sliter med å fokusere fordi jeg er sliten i hodet. Har langsom lørdag. Nyter kaffekoppen med pc'en i senga. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noe. Har en brøddeig til heving, riktignok er det posevarianten av solsikkebrød, men det ser godt ut.

Da jeg tok brøddeigen ut av brødbakemaskinen - fordi jeg liker å ovnssteke de grove brødene, kikket februarsola inn av vinduet. I en kort pause før jeg gikk tilbake i senga, tømte jeg vinduskarmen og vasket kjøkkenvinduet. Det ble ikke perfekt, men mye bedre. Det er mildvær ute, så jeg måtte bare gjøre det mens energien var der. Et lite øyeblikk, bare.

Jeg tenker at jeg ikke burde blogge om lørdagskaffen mens revolusjonen ruller over nord-Afrika, at jeg heller burde tiljuble folket som reiser seg i håp om frihet og demokrati. Hvis det er det de reiser seg for.

Uansett syns jeg det er fantastisk at sosiale medier som dette, er med på å øke menneskers samkvem, utveksling av tanker og i neste øyeblikk: Fører til handling. Vi deltar ikke i den franske revolusjonen lenger. Men vi som lever i det gode Europa, i det nærmeste vi kommer frihet og demokrati, vet at de som en gang stormet fengselet Bastillen i Paris og siden ropte frihet, likhet og brorskap, skulle bety mye for oss alle. At de betyr noe for oss i dag, for likhet og søsterskap, flere hundre år seinere.

At vi nå ser et opprør som også kan komme de muslimske kvinnene til gode, er jeg ikke i tvil om. Dermed drikker jeg lørdagskaffen med stor nytelse, hører snøen skli av taket og gjør meg klar til å putte solsikkebrødet inn i ovnen. Ha ei velsigna helg.

Og les mer om kvinner og sharialover her.

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

2011-02-22T21:24:00.010+01:00

Stein Mehren var min ungdoms favorittlyriker. Jeg kan forsatt se hvorfor.

Lyset i et ansikt som elsker tar aldri slutt, det er alltid underveis.

Det er utrolig fint sagt. For ikke å snakke om disse linjene, en utsøkt tanke:

Vi kan ha vandret hvileløst gjennom slekter
før vi møttes og gjenkjente hverandre

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri selv om de elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut

selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv i dine kjærtegns spor

som i et landskap om høsten, dager som fylles

av glansen fra mørke flammende netter. Bestandig

er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende

og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst

gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt

vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig

oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen

har rørt ved og se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.

Stein Mehren

ANKOMST UTEN ORD

2011-02-22T17:14:00.000+01:00

Kunstverket Hybrid laget av ekteparet Thomas Nordström og Annika Oskarsson står på Tromsø Lufthavn og tar i mot de ankomne. Jeg var heldig og landet akkurat da det blå lyset falt. Fint var det!

HELE VERDEN ER EN SCENE

2011-02-19T13:38:00.000+01:00

Hele verden er en scene, skrev Shakespeare. Jeg fant diktet for å se hvilket sceneskife som står for tur. Et sted mellom kriger og rettferdighet er kanskje stedet jeg befinner meg på? Jeg sloss fortsatt - om enn med lite resultat, syns jeg nok. Og strever med rettferdighet som ikke finns på denne jorda. De to neste tidsaldrene frister meg lite, selv om brillene sitter på nesen allerede.

Ordet pantaloon er bukser og oblivion er glemsel. Ikke et stadium man higer etter, akkurat.

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in his time plays many parts,

His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation

Even in the cannon's mouth. And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,

And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice,
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,

That ends this strange eventful history,

Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

ORD FOR DAGEN OM SAMFUNN OG POESI

2011-02-18T08:05:00.004+01:00

Trenger vi et ord for dagen? Ja, jeg gjør ofte det. Jeg henter noe hos Octavio Paz som er en av mine favorittforfattere.

There can be no society without poetry, but society can never be realized as poetry, it is never poetic. Sometimes the two terms seek to break apart. They cannot.

Bildet er tatt under Burning Man-festivalen i Nevada-ørkenen i 2001.

Det var i grunnen et slags poetisk drømmesamfunn, som det året ble bygd over Shakespeares Seven ages of man. Men det er lenge sia nå. Og det er en ganske annen historie.

HAR SKREVET SORGENS DAGBOK

2011-02-15T18:39:00.002+01:00

Jeg har lest en artikkel i Klassekampen og har blitt nysgjerrig på ei bok. Det er Sorgens dagbok av Roland Barthes. Her er en omtale jeg fant på nett. Dette syns jeg høres fascinerende ut:

Roland Barthes var en forkjemper for språkets evne til fornyelse. Men klisjeene og stereotypiene er uunngåelige. De melder seg i livets mest emosjonelle situasjoner, som i forbindelse med kjærlighet, sorg og død.

Da Barthes høsten 1977 mista mora, ble han konfrontert med språkets grenser.

Fra dagen etter at mora dør, fører han dagbok hvor han nedtegner følelser og refleksjoner i kortfattede notater. Noen er trivielle og prosaiske, andre fremstår som poesi. De etterlatte tekstfragmentene gjennom to år er samla under tittelen Sorgens dagbok. Kanskje et bidrag til tårenes historie - står det.

Jeg er allerede på vei til biblioteket! Sees!

MIND MAP FOR ET KAOTISK HODE

2011-02-06T21:56:00.004+01:00

Fant et gammelt bilde fra en artikkel om å lage hjelpekart for den vanskelige hverdagen.

Dette er faktisk en fin metode. Sette et ord på noe som er et problem eller ei utfordring midt på et stort ark. Slå en ring rundt ordet, og så trekke streker ut i alle retninger med ord og tanker som kan løse eller avhjelpe. En annen metode er rett og slett skrive ned alt man bør og skal huske i en gitt situasjon. For å sikre seg at man har oversikten.

Dette kan til og med hjelpe mot søvnløshet: I stedet for å bli liggende å kverne midt på natta, står man opp henter ark og ei penn og skriver ned alt det som svirrer utover på arket. I dagslyset neste morgen kan du henter fram arket og omskrive det på et nytt ark eller fylle på med flere idéer. Pussig nok kan det meste bli overkommelig når det er satt ned på papir. Engelskmennene kaller det mind maps og det finnes mye på nettet om fenomenet. Noe ligger her, der har jeg også funnet dette morsomme kartet.

Men det behøver ikke gjøres så komplisert, et ark og ei penn er nok. Siden kan du fylle på med gul, grønn og rød tusj for å systematisere. Eller kaste arket og begynne helt på nytt.

FLOORTJE SIN VAKRE FILM FRA TRÆNA

2011-02-01T21:49:00.002+01:00

Har lasta inn en liten film som ble lagd under siste Trænafestival og som er både poetisk og nydelig. Tror at unge Floortje Zonneveld har sett øya og festivalen med vidåpne øyne og har opplevd den aller første kjærligheten til dette landskapet og de vanvittig vakre øyene. Filmen vitner om det.

Sjøl sykla hun runt på Træna med filmkamera og tilleggsutstyr i skulderveska si og lange flagrende skjørt. En ganske usedvanlig ung filmskaper. En usedvanlig hyggelig og vennlig én. Med øye for detaljer.

Musikken under opptakene er blant anna henta fra musikerne Æ, alias Erling Ramskjell, og Stefan Sundstrøm fra opptak som jeg antar er gjort på Træna under festivalen sist sommer.

TRAENA

2011-02-01T21:29:00.000+01:00

SUPER

2011-02-01T07:28:00.001+01:00

Det er første februar i året 2011 og jeg drikker kaffe i senga før arbeidsdagen begynner. Jeg starter i dag å jobbe med barn- og ungdomsprogram i SUPER-reaksjonen her i Tromsø.

Det blir nye tider, jeg er er spent og gleder meg. Sola er tilbake, og mørketida så definitivt over her nord. Det blir innsats i programmet Dyrevenn fra nå av, sammen med litt annen programproduksjon av ymse slag. Men aller først kaffe!

VEDLIKEHOLD. FORANDRING

2011-01-31T20:38:00.002+01:00

To snekkere reparerer taket mitt. De holder på nå, og jeg hører hvordan de klatrer i stillasjen og klamper over takbjelkene på loftet. Tonnevis av skifer er tatt ned og kontaineren som kom hit fredag, er full av gamle trematerialer. Nye lektere er lagt, oppå kommer tynne, glatte plater som skal slippe snøen i det øyeblikket den lander -

Ikke som før, da skiferen holdt fast på snøen til taket veide mangfoldige tonn. Og så kom gigantraset: Kadabom!!!! - og sammen med all snø og is kom noen skiferplater som definitivt ville tatt liv dersom noen befant seg under.

Altså måtte det gamle bort og det nye få rom. Reparere - og beholde den gamle skiferen til hagen, for å lage et større område som er skiferlagt der det har vokst gress, som jeg hater.

Neida, gress er fint, men det er så mye av det på tomta at jeg har store planer for sommeren. Legge skifer i et svært område, bare brutt opp av fint anlagte bed til gressløk, peppermynte, dill og andre gode saker som måtte finne det for godt å vokse i vårt arktiske klima. Og salat og kål som kan hentes inn hver bidige dag. Fersk og usprøyta!

Å, som jeg gleder meg til sommeren! Men det er lenge til. Se bare hvordan det ser ut her nå:

Og i dette snøkaoset jobber snekkerne, etter å ha måkket taket bart. Beundringsverdig!