Det er så definitivt høst. Og med den, en følelse av at tida renner ut av begeret. Jeg har vært på Svalbard denne høsten og jobbet i åtte dager, ut over det har jeg liksom ikke opplevd noe som helst, jeg bare flyter gjennom tilværelsen og har på noe vis ikke landa ennå.
Joda, jeg er i live - jeg har fått tre loppebitt fra én av kattene, som trolig må vaskes og barberes hos veterinæren. Og de
klør. Dette kan det bli blogginnlegg av.
Og jeg har overtatt bloggansvaret for
Nordnorsk Forfatterlag der jeg legger ut nyheter om både det ene og det andre på den litterære fronten i nord. Jeg har vært på konsert med
Dan Fägerquist som synger låter av den russiske poeten Vysotskij, og på møte med fylkeskulturledelsen i Troms om
Barents Litteratur Center i Nordbotten i Sverige som sannsynligvis blir lagt ned fordi svenskene ikke bryr seg særlig om samarbeid mot russerne. De er annerledes enn oss her hjemme i så måte. For norske politikere ønsker jo en åpning mot Russland, det er i hvertfall det de sier.
Det er første gang på årevis at jeg ikke har hatt en eneste oppgave i programmet under litteraturfestivalen
Ordkalotten, og selv om det var sjølvalgt, kjennes det rart. Tirsdag skal jeg på Nakke-rygg poliklinikken på Universitetssykehuset og oppsummere det siste halve året av livet mitt i forhold til ryggen og livet sånn i alminnelighet. Og hva skal man si: At det så definitivt er
høst, og at livet liksom bare passerer forbi?
Jeg har forresten
ett godt forsett i rekken av de utallige som jeg har forlatt opp gjennom årene: Jeg trener
Pilates to ganger i uka og det er godt for skjelett og muskelatur. Jeg liker å trene, jeg svetter og konsentrerer meg, jeg er i et kvinnefellessskap for første gang på mange år, der ingen er der for å vise seg fram eller demonstrere flinkhet. De er der sannsynligvis, slik som jeg, fordi kroppen har sviktet dem og de trenger og opparbeide en indre kontroll.
Hvilke gode forsetter har jeg forlatt som jeg kommer på i øyeblikket:
At jeg skal kjøre mindre bil, meditere jevnlig, skrive hver dag, ikke bruke skyllemiddel, sortere søppel og ikke framheve meg sjøl i alle sammenhenger. Jeg skal drikke mindre kaffe, mindre vin, spise mindre usunn mat og legge inn inspirerende og tankevekkende innlegg på bloggene mine hver dag. Dessuten skal jeg skrive bok om det som skjer i Kiruna og få lagt tak på garasjen. Jeg skal gå i møte med Kemneren (urg) for å slippe å betale så mye forskuddskatt for det lille firmaet mitt, og lære meg å sende
ftp-filer altså
File Transfer Protocol eller
filoverføringsprotokoll til nettsidene til forfatterlaget.
Jeg får gåsehud hver gang jeg tenker over dette med ftp-filene og prøver å ta det inn over meg. Men vergrer meg i det lengste. Har vegret meg helt siden i mai da vi hadde styremøte i forfatterlaget og jeg lovet å ta ansvar for nettsidene. Urg. Jeg kjenner ingen andre som er så uhyggelig dyktig som meg til å skyve ubehageligheter foran seg.
Men jeg klarer såvidt å sortere søppel og bruker aldri skyllemiddel i oppvaskmaskinen! Det er da forsåvidt noe. Dessuten har jeg en god venn som har sagt at jeg kan sende over den ftp-dritten så skal han fikse det.
Alle bærene som hang igjen på rips- og solbærbuskene i hagen ble spist i går av en kjempeflokk med sidensvans som kommer årlig. Det gjorde godt. Det får meg til å transformere min dårlige samvittighet over å være en elendig bærplukker til en følelse av å være noen som deler av sitt oversludd med de som trenger det.
Sidensvansen kom i fjor også. Jeg skrev om dem da, om
Kul fugl på nettsida her.
De simpelten elsker rips og solbær. Og det er godt å vite at mine sure hagebær går inn i en økologisk sirkel og blir til nytte for andre skapninger på jorda. For i avisa står det at norske katter er en fare for småfuglbestanden. Og ettersom jeg har tre stykker, vet jeg alt om det, - jeg får jo stadig vekk små, halvspiste fugler i gave på trappa. En gang var det bare fuglebeina som lå igjen. En annen gang bare et hode. Ikke akkurat noe vakkert syn, men herregud, man kan da gå lei av tørrfór, ikke sant?
Og jeg skriker små, stumme skrik mens jeg plukker opp med plasthansker på, og begraver dem som organisk søppel i dypet av den kommunale søppelboksen. Fuglene, altså. Kattene går fri, enn så lenge. Men blir det flere loppebitt, kan det gå dem riktig ille.
For de
klør.
Dokumentären är ett nära porträtt av den nyskapande museicuratorn Sam Wagstaff, som lanserade fotografen Robert Mapplethorpe och även blev hans älskare. 25 år skilde dem åt, men mötet mellan Sam Wagstaff och Robert Mapplethorpe skulle bli början på en livslång relation. Efter att ha mötts på en fest inledde de en närmast symbiotisk relation, som blev ingången till nya världar för de båda.
