VERDENS POESIDAG

Det er Stein Mehren som er min lyriker framfor noen. Det skyldes en særoppgave vi skrev om han på gymnaset, to av oss i klassen min, Bente Aschim og jeg. Nå leiter jeg etter et dikt der de hvite arkene ligger på et bord om natten og holder lyset fast. Jeg håper jeg finner det. Det er litt der jeg føler at jeg er. 

Det er noe med kraften i det hvite papiret. Jeg ble minnet om dette fordi jeg har begynt å lese boka Om utregning av romfang. 

Den skal man ikke lese hvis man er litt ute av sin samtid, merkelige saker. Men hun nevner dette papiret som hun finner, og at lydene er med på å beskrive virkeligheten.

- Hører jeg bare blyanten min mot papiret, en hviskelyd som snart forsvinner i lyden av regn.

Og seinere i teksten:

Det var derfor jeg begynte å skrive. Fordi jeg kan høre ham i huset. Fordi tiden har gått i stykker. Fordi jeg fant en pakke med papir i hylla. Fordi jeg prøver å huske. Fordi papiret husker. Kanskje er det noe helende ved setninger.

Det får holde i denne omgang. Jeg skal hjem og lete etter det diktet om de hvite arkene. Som holder lyset fast.

SEVEN AGES OF MAN

Jeg har fylt 70. Og selv om aldring som sådan ikke har opptatt meg vesentlig, blir den etter hvert påfallende. To ganger i mitt liv har jeg møtt Shakespeares tekst Seven Ages of Man med innvirkning på selve livet mitt. Da jeg kom inn på regikurset for flerkamera-producere i NRK var dette første leksjon: Illustrer seven ages of man. Og siden, mange år seinere, var det tittelen på Burning Man sine installasjoner i Nevadaørkenen. Merkelig, ikke sant?

Selvfølgelig måtte jeg lese teksten grundig, og her er den. Jeg setter selv avsnittene som gjør den lettere å lese. Så er det bare å gruble over livet og hva man gjorde. Min soldatperiode er så definitivt tida i NRK og kampen for å få seg en selvstendig plass og vesentlig rolle i jobben. Den var av og til utrolig slitsom, sånn innad i avdelinga. Virkelig en kamp, ser jeg nå. En soldat verdig.

Shakespeare's Seven Ages of Man

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in time plays many parts,
His acts being seven ages.

At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school.

And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow.

Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth.

And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,
And so he plays his part.

The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound.

Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Tempelet du ser i bakgrunnen er symbolet på oblivion, eller glemsel - ved slutten av livet. Døden. Mange hadde skrevet lapper med navn på dem de ville minnes, og hengt opp inne i tempelet midt ute i Nevadaørkenen. 

Hadde nesten glemt alt dette fra Burning Man, men det kom tilbake. Minner fra ei spesiell tid.

DØD UTEN FORVARSEL

Hvordan beskytter men seg mot sjokk som det en plutselig død medfører? Man kan ikke, det er som om gulvet revner og man faller ned i limbo. Tomhet. Gråt. Meningsløshet. Mørke.

Man tenker, etter noen tid, når det verste av følelser har lagt seg - at heldig er den som får dø med støvlene på. Heldig for den som fikk vandre, men ikke for de etterlatte. Erik, en av mine nærmeste venner døde nyttårsaften, og glemt var alt som handlet om bursdagsfeiring og ferieplaner. 

Rett vest dro turen til Tenerife, drømmen om å gå barføtt i sanda, uten brodder på skoene eller issvuller i gata. Samtidig forsvant hele betydningen av å fylle år og bli feiret, - hvor vesentlig er nå det, egentlig? 

Vi skulle jo gå på Palmen - eller gamle Palmehagen, på Grand i Oslo. Der var de åpne på første nyttårsdag, hadde du funnet ut. Helt rolig og fint, bare du, Mikkel, Kirsten og jeg. Spise litt. Prate og le. Glede oss til dagen etter med tidlig flyavgang til Tenerife og gode dager på La Gomera for Kirsten og meg. Du var invitert med, Erik, men det passet ikke inn i dine nokså travle dager, trass i pensjonist-tilværelsen. Du var enda travlere før, den gangen du jobba med Spider på tv. Det glemmes du aldri for, Erik.

Så var det brått slutt. Erik hadde sovna inn, på sofaen sin i fulle klær. Hvor stort er ikke tomrommet etter han. Hvor fælt er det å tenke at vi ikke skal kjøre flere hyggelige turer til Jevnaker og Kistefoss museum, som vi gjorde i oktober. Ikke ringes om dagene og kveldene og skravle lenge. Meldes på sms-er og mail. Spise gode måltider sammen når jeg dro til Oslo eller du besøkte Tromsø som du elsket så høyt. 

Fineste vennen min Erik, gode Mikkel-pappa Erik. Du blir aldri glemt, for minnene og historiene om deg kommer til å leve videre i mange, mange år. Savner deg så det gjør vondt å tenke på.