tirsdag 29. desember 2015

ÅRET SOM GIKK UTROLIG FORT

En liten årsoppsummering: Det har vært et arbeidsår, tenker jeg nå. Ansvar for sju TV-produksjoner på lufta siste måned, tre gudstjenester og fire "Tenn lys"-program på NRK1. Bare det er litt av en bragd, spør du meg. Men artige reiser i Finnmark startet året 2015, og så har det gått i ett. Legger ved en liten bilde-kavalkade.

Det er vinter i nord når desember nærmer seg, og Tigergutt sturer ved ytterdøra mi. Fine pusen.

Jeg reiste på konferanse i India med kollegaer i IAWRT, kvinnenettverk for journalister i høst. Og turen på den hellige elva Ganges i Varanasi var en sterk, indisk opplevelse.







Gjensyn med hytta på Fiskeskjær utenfor Kragerø er et deilig sommerminne. Her er utsikten som minner om barndom og ungdomstid på hytta hos bestevenninne Kirsten.



Og fotokurs i York var en morsom vri på ferien med Kine i mai. Bildet viser stedet som inspirerte til romanen "Stormfulle høyder" av Brontë-søsteren Emily.

Artig å jobbe i et litterært landskap som dette, og lærte masse om området og historien. Les mer her.



Polarjazz på Svalbard er alltid i særklasse, denne gangen med bokpresentasjon. Sjekk lenka om den viktige boka "Isen smelter" som setter fokus på etikken rundt det vi driver med på kloden.














Starten på året var reporterjobb med tv-serien Lovens lengste arm, her på snøscooterpatrulje med lensmannsbetjent Kai Brox på fjellet over Mehamn.

Man er heldig som har en jobb som gir opplevelser av dette slaget. NRK er uten tvil et spesielt sted å ha hatt som arbeidsplass i over 30 år. Grøss og gru så fort som tida flyr!

Ha et godt nytt år alle sammen!

tirsdag 15. desember 2015

ETTER BESTE KJØNN

Ny spennende bok lanseres i dag. Skulle så gjerne tatt turen til Litteraturhuset i Oslo  og stilt på møtet klokka fem i ettermiddag. Lyttet og diskutert. Men her er det full jobb fram til jul, ja til og med 1. juledag faktisk - så her er det bare å bli ved husene. Men man kan jo drømme.






















Mer om boka og innholdet finner du her.

onsdag 25. november 2015

VINTERTANKER

Tenker og tenker. At man ikke sluttfører det man begynte. At man ikke rekker lese den boka, blogge det innlegget, rydde i fotomappene, ordne tankene sine. At man ligger om natta og sorterer dagens gjøremål. At det er et helt unyttig arbeid. At noen har skutt ned et fly og setter verdensfreden i fare, nok en gang. At flyktningene står i kø ved grensene våre. At man slett ikke får sove. At noen man er glad i, har det vanskelig. At man kjenner på den store maktesløsheten. At man likevel fortsetter.

onsdag 16. september 2015

PÅ KONFERANSE I INDIA

Har vært i India på kvinne-media-konferanse. Har snakket om vold, overgrep, naturkatastrofer, drap og sensur. Det er interessant, men også utfordrende å være del av et internasjonalt kvinnenettverk.


Det er både interessant, smertefullt og tankevekkende. Og mest av alt vekker det avmaktsfølelse i meg. Men samtidig håp. For det er så uendelig lang vei å gå framover, så mye ugjort, så mye igjen å skulle gripe, finne og tilrettelegge. 

Så jævlig urettferdig som verden nå er, når man ser det fra et kvinneperspektiv! Så jævlig, blodig og truende! Sånn at man kan bli sint. Og samtidig takknemlig fordi man er født i et land som Norge.

Jeg deler i stedet noen foto-inntrykk fra IAWRT-konferansen og fra dette landet som griper en så sterkt. Først en lenke til den norske delen av IAWRT-organisasjonen der omlag 40 media-damer er medlemmer. Den finner du her. Organisasjonen er også å finne på Facebook.














Og så til slutt et lite fargesparkende teppe av opplevelser idet mangfoldige India:



torsdag 27. august 2015

PRESENTERE AMIRAS KOKBOK, IGJEN!

Jubel, jubel! Reiser til Alta i morgen for å snakke om Amiras kjøkken i Libanon. Det er del av "Den nordnorske bokdagen 2015", og det er supert å bli invitert med.

Vi du lese mer om hvem som kommer og se på programmet finner du det her.

Det er Forfattersentrum nord som arrangerer og vi starter med å spise middag sammen når vi lander i Alta på ettermiddagen! Så blir det lesing og presentasjoner både om kvelden og hele neste formiddag.

Jeg gleder meg! Veldig.

torsdag 9. april 2015

BOKBAD

Vi har blitt bokbadet, Svalbardprest Leif Magne Helgesen og jeg. Om boka Isen smelter - etikk i Arktis. Vi snakket i morgensendinga til NRK, og på møte i Hålogaland Teater-kafeen - og det gir en god følelse å kunne snakke om disse tingene.

Om etikk og bevissthet, om forbruk, om å ta stilling til viktige ting som fordeling, fattigdom og fremtid. Om kvinner i ørkenområder som får lengre vei å gå for å hente vann til familien sin. At endringene ikke er noe som kommer, men som er her allerede. At vi må forholde oss.


Det var fine innlegg fra salen, fra Kim Holmén i Norsk Polarinstitutt, Vidar Eng i Jernbanekomiteen for Troms, unge Viljar Hanssen fra Svalbard og flere andre. Viktige innlegg om politisk motivering og personlig engasjement ble drøftet og vurdert.

Jeg syns det var en fin samtale om viktige ting.  Et godt prosjekt å delta i. Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening sto for møtet, og Lene Westerås var ordstyrer.

torsdag 2. april 2015

DET ER DERFOR JEG SKRIVER

Katta vekker meg. Han spaserer gjerne over ansiktet på myke poter for å få effekt. Jeg setter på vannkokeren, fyller pulverkaffe i koppen, henter ut en skvett melk og tar den varme kaffen med tilbake til senga. På veien tilbyr jeg Tigergutt å gå ut en tur, som regel avslår han. Det er kaldt med fersk snø under potene, må vite.

Det er påske og jeg vet at jeg har nedprioritert all blogging på det groveste i mange, mange måneder. Det er som om vinteren suger energien ut av meg,

Når jeg ikke har fri, som i dag, er det dusj og påkledning, inn i bilen, til jobb og siden hjem igjen med slitent hode, uansett om jeg har tenkt så mye som en eneste klok tanke eller ei. Om ettermiddagen handler jeg, lager mat, leser nyheter på nett og ser litt på tv eller en film på Netflix.

I helgene går jeg på tur, rydder, støvsuger, vasker badet og skifter på kattekassa, bærer ut søppel og lager familiemiddag til yngstesønn og familien hans. Noen ganger treffer jeg kjente og går på kafé, men det er heller unntaksvis.

Punkern som jeg har skrevet om før på denne bloggen, er blitt pappa og jobber i barnehage. Han er kanskje i ferd med å bli voksen. Jeg tror det er det man kaller det. Smil.

Jeg er blitt farmor. Jeg ser endringene over år, og lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Drømmetyder eller filosof? Forfatter eller poet? Den dagen jeg ikke lenger står opp for å gå på jobb, - hva da? Trolig blir jeg sittende i senga om morgenen og tenke og skrive. Det er jo noe av det jeg liker best.

Men hva var liksom vitsen? Alle disse dagene som kom og gikk: Jeg må stadig påminne meg selv om at de er selve livet.

Noen dager er store dager, som når et barn blir født, noen får seg en jobb de ønsker seg, tar en viktig eksamen eller når ei ny bok du har jobbet lenge med, ser dagens lys. For noen er det røde dager som teller, første mai-dagen, julaften eller påsken, som nå. For Karmelittnonnene nede i veien like ved huset mitt, er det kirkas store dager som er begivenheter: Da ringer det i kirkeklokkene fra klosteret og alle vi som bor rundt, vet at de går til messe med helt eget fokus på sin tro. Jeg liker å ha dem i nabolaget, jeg liker å ha sønnen og barnebarnet i samme hus og se dem jevnlig. Jeg setter pris på de nære tingene.

Alle disse vanlige dagene, alle disse små tingene. Det er selve livet.

Og jeg tar meg selv i å huske det, huske lyden av bildekkene mot den superfrosne asfalten nedover bakken mot byen, høre hvordan det knaser fordi jeg enda kan høre. Huske bildet av de små kattepotene i nysnøen utafor vinduet, fordi jeg ennå kan se. Huske de små tingene som skjedde for mange år siden og som ennå er meningsbærende i livet mitt.

Det er vel derfor jeg skriver. Skriver for å huske, skriver for å holde det fast, skriver for å forstå, for å se noen glimt av konturer i livet mitt, løfte tilværelsens slør.


Jeg henter en ny kopp kaffe. Tigergutt har lagt seg til rette i dyna, på føttene mine. Det lukter nybakt i huset. Da jeg sto opp, slo jeg nattas gjærdeig ned i brødforma og satte den inn i ovnen. Det er knafrie brød som lager seg selv. Det krever så lite arbeid og resultatet blir så godt. Og du kan sjekke litt om disse vidunderlige latskapsbrødene på bloggen min, Matfront, der jeg var svært så aktiv for noen år tilbake.

Nå er jeg mest bare lat. Snart står jeg opp for å ta dem ut av ovnen. Kle på meg og rusle en tur rundt Prestvannet. Ettertenksom. Alt går på lavgir nå. Sakte. Det er kanskje derfor jeg skriver.

søndag 1. februar 2015

GJENKOMSTEN

Jeg strikker og hører på Joni Mitchell synge "Slouching towards Bethlehem to be born". Teksten er mystisk og samtidig fascinerende. Det er poeten Yeats som har skrevet om The Second Coming.

Ord som er uhyggelig passende på vår samtid. Et beist sleper seg mot Betlehem for å bli født, men det er ikke noen frelser som viser seg denne gangen, nei.

It rises from the deep
Opening its eyes
After twenty centuries
Vexed to a nightmare
Out of a stony sleep

Joni's tekst er selvfølgelig noe omskrevet fra Yeats, men er urolig og sterk. Uhyggelig faktisk.

Surely it's the second coming
And wrath has finally taken form
For what is this rough beast
Its hour come at last
Slouching toward Bethlehem to be born


Ha en rolig søndag hvis du har anledning, i en verden som ryster meg hver eneste dag. Kanskje er det derfor jeg bare sitter her og strikker? Og tenker. Og lytter. Og så til den opprinnelige teksten:

The Second Coming

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.
The Second Coming! Hardly are those words out
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert
A shape with lion body and the head of a man,
A gaze blank and pitiless as the sun,
Is moving its slow thighs, while all about it
Reel shadows of the indignant desert birds.
The darkness drops again; but now I know
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,
And what rough beast, its hour come round at last,
Slouches towards Bethlehem to be born?

WILLIAM BUTLER YEATS

Den som vil lese litt mer om Yeats, finner en interessant analyse av diktet her
Og her er Joni Mitchell som synger. Verdt å høre på.