HUS VED POLARSIRKELEN

Gjennom heile vinteren flyt dei i kulda, små flåtar av tre og tjørepapp. Så ein dag stig kvikksølvet, permafrosten tinar, og det er vatn overalt, vatn siv opp gjennom golvborda, strøymer inn i litervis. Det er mest som å gå ned ute på sjøen. I ein augneblink ligg du i senga, varm og logn med lasta di av husplanter og ballasta av bøker, i den neste gurglar du som ei karpepå botten. Kven seier at livet er rettvist?

Klokka ni neste morgon kjem postmannen til porten. Inkje hus, inkje hund. Alt han finn er eit lekk oljefat som duppar på yta. Det er det tredje denne veka, seier han til seg sjølv og snur og traskar videre. Heile sumaren er det slik, hus piplar ned i mørkret, heile landbyar forsvinn fra kart og regusleringsplanar. Og postmennene? Dei er som ein fortapt stamme på jakt der ute i den endelause tomheten, veskene bular av nyhende, ubetalde rekningar.

Robert Hendin, fra Red Wing, Minnesota (f.1949)

Har henta teksten fra tidsskriftet Kuiper, nr 3-4 2008. De skriver at Pir forlag planlegger å gi ut et utvalg av Hendins tekster.

Mer om temaet? En bitte liten kortfilm om Costal Erosion - the quiet crisis finner du her.

EN STJERNE SOM HAR MISTA BESINNELSEN

Det finnes ei rand lengst bort i solsystemet som kalles Kuiperbeltet. Det er der kometene kommer fra. I følge Snusmumrikken er en komet en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometen kan dukke opp hvor som helst.

Her også.

Slik presenterer de seg sjøl på permside to av magasinet sitt, Kuiper. Og jeg er selvfølgelig alt for seint ute. Jeg skulle skrevet om dette for lenge sia. I fjor. Særlig da dobbeltnummer 3-4 av Kuiper kom ut med tekster om økokritikk og sammenhengen mellom natur og litteratur.

Det nummeret av Kuiper ligger fortsatt i den andre halvdelen av dobbeltsenga og blir fortsatt lest. Og jeg liker det. Jeg liker åpninga der det reflekteres over røyk fra huset ved sjøen, i Olav H Hauges gjendiktning av Bertold Brechts kortdikt Der Rauch.

Jeg liker den åpninga særlig godt akkurat nå, fordi jeg nylig har lest i en herværende dagsavis om forskning som fastslår at vedfyring kan fremkalle kreft. As if I care. I går fyrte jeg opp i ovnen med skikkelige tørre vedkubber og nøt varmen og gleden ved å se den åpne ilden. Hvor hadde mennesket vært i evolusjonen hvis det ikke hadde lært seg å brenne ved? Men vi lar den saken ligge nå. Stjerner må ikke miste besinnelsen hele tida.

Det vesle huset under tre ved sjøen.

Frå taket stig røyk.

Vanta han

kor vonløse vore då

hus tre og sjø.

Og det er sant. Hvis røyken blir borte og mennesket mangler, blir tilværelsen på sett og vis meningsløs. Jeg assosierer dette med eksisterende miljøkrise og mitt eget nærvær i nord.

Ja, det både koster å bo og reise i Arktis, og jeg bedriver hver eneste dag en form for rovdrift på eksisterende ressurser. Mitt liv er basert på en økende hunger etter karbonholdig brennstoff som forurensere vår klode med store mengder CO-2 og fører til varmere klima på kloden. Men uten tilgang på hus og varme, snøscootere, fly eller båtmotorer hadde dette landskapet ikke kunne blitt erobret. Og hvem skulle da glede seg over den høye aktiske himmelen? Eller snakke om betydningen av isen som smelter? Her er paradokser i fleng.

Jeg leser i Kuiper at vår verdensanskuelse i dag baserer seg på filosofen Fransis Bacons (1561-1626) teorier om å benytte vitenskap og teknologi til menneskelig nytte og velferd. Og får bekrefta at dagens teknologiske utvikling i stor grad preges av overmot og overdrivelse, - henta fra artikkelen om Utopi, kunst og miljøkrise. Interessant.

Og så litt om illustrasjonene: Jeg simpelten elsker alle bildene av utstoppede isbjørner i dette økonummeret, og bidrar gjerne med min egen, henta på Longyearbyen flyplass. En deilig ironi.

Og jeg tar med at Kuiper har sitt utspring og sin redaksjon i det aktive, litterære miljøet i Tromsø.

Selv i perioder av mitt liv når jeg ligger flat på rygg og stirrer i taket, grunner jeg mye over slike økofilosofiske og økopolitiske spørsmål som opptar meg daglig og som vi kanskje burde snakke og skrive enda mer om? Jeg har min egen Blogg om kald kjærlighet der jeg samler på bilder og artikler om kalde fakta. Og Kuiper har si egen nettside der du sikkert kan skaffe deg et eksemplar eller et abonnement.

Avslutningsvis vil jeg nevne forfatteren Robert Hedin fra Red Wing i Minnesota som har skrevet, redigert og gjendikta over tjue bøker med dikt og prosa. Og som avslutter Kuipers dobbeltnummer 3-4 i 2008 med noen tekster. En av tekstene liker jeg så godt at jeg legger den ut under egen bloggtittel, og rett og slett avslutter dette blogginnlegget her. Med ønske om flere gode Kuiper-nummer til ettertanke og refleksjon.

Bildet av Kuiperbeltet er henta hos abyss.uoregon.edu/~js/images/migrate3.gif.

VOKSENOPPLÆRT

Biblioteket har litterære matpakketilbud hver fredag. I dag hørte jeg min yndlingspoet, Morten Wintervold, lese og fortelle fra arbeidet med sine tre diktsamlinger. Mest av alt liker jeg opplesningene hans. Det er som om diktene får en helt annen og dypere mening når han leser dem. Og han har en helt egen humor og masse rare ord og begreper. Damen på krakken ved siden av meg hvisket meg i øret:

- Jeg har prøvd å lese bøkene hans, og det fungerer ikke. Men når han leser, er det bare helt flott!

Jeg er så enig i det siste, selv om jeg har begge de siste diktsamlingene og dessuten liker å lese Mortens underfundige formuleringer.

En venn av meg som var innom biblioteket for å lese dagens avis, ble værende under hele opplesninga og gliste godt på flere steder. Morten holdt på omlag en halv time, og lovet tilhørerne at det skal komme ei bok til som skal avslutte arbeidet med I slekt og Nytt kull på voksenopplæringa. Det gleder jeg meg til. Jeg vil gjerne læres opp.

UNDERGANGSALDER

Det er dit jeg har kommet. Jeg visste det bare ikke. Jeg har vært gammel lenge nok, men ikke skjønt hvorfor livet bleknet foran øynene mine, ble konturløst, grått, ensformig, uengasjerende. Ikke før hun satte øynene i meg over en kopp kaffe, og sa det i ei konsentrert setning. - Du er kommet i undergangsalderen.

Jeg lo hjertelig for første gang på lenge. Og jeg tror hun har rett.

For åtte år sia dro jeg til Los Angeles og møtte en mann jeg hadde date'et på nett. Det ble en måneds intens bekjentskap. Jeg husker det ennå med stor klarhet, mange farger. Thom leste fra The Lovesong of J. Alfred Prufrock av T.S. Eliot:

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.

I have heard the mermaids singing, each to each.

Vi satt midt ute i ørkenen, et sted i Nevada. Og han leste høyt for meg.
Hele diktet kan du lese her. Men jeg tar med også den neste linja i denne refleksjonen:

I do not think that they will sing to me.


Thom satte ord på dette som jeg nå snakker om, og jeg fnyste av han. Jeg husker han sa om de vakre, unge kvinnene han jobbet med, møtte eller så. De ser meg ikke lenger. Og jeg lo.

- I have become invisible.

Vi lever i en knalltøff verden. Livet går i faser, det stilles ulike krav til oss gjennom livet. Jeg mener at jeg har klart meg rimelig bra, hatt sjølbilde nok til å komme meg gjennom bråttsjøer av ulike slag. Men siste halvår har vært helt annerledes. Og jeg tenker av og til på Thom som snakket om å bli usynlig. Er det det det handler om?

Da jeg rundet 30 års ansettelse på samme arbeidsplass, jeg som ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor, la jeg fram en stabel med permer fulle av utklipp: Omtaler av program jeg har lagd, artikler jeg har skrevet eller deltatt i, intervjuer, bokomtaler, hendelser der jeg har vært med og som ble nevnt i media. Det ble mye. 30 år som journalist resulterer i saker som omtales og publiseres, så dette er ikke noe merkelig. En hvilken som helst kollega av meg kunne gjort det samme. At jeg er av arten samler, ikke jeger, gjorde ikke samlinga mindre. At dette i tillegg er en arv fra mor mi, gjorde at jeg også i boet hennes fant en masse postkort, artikler og saker som kompletterte minnebøkene.

Jeg brukte romjula til å samle, sortere og kaste, klippe og lime. Det var interessant. Men ikke spesielt tilfredsstillende, når sant skal sies. Jeg burde kjent en viss stolthet, en viss glede over å presentere dette for mine kollegaer, hvilket jeg gjorde. Og enkelte av dem syns det var dritkult å se tilbake, det er sant. Men for meg var det med en viss resignasjon. Og jeg gjorde det ikke for å vise meg fram. Jeg gjorde det fordi jeg sjøl trengte prosessen, det å få en oversikt.

Og så kommer jeg til The moment of Zen. Scrap'bøkene var ikke viktige. De ble bare et bilde av fortid. Ikke noe som ligger foran. Bare en bleknet historie, - sammen med ulykkelige kjærlighetshistorier, kjærtegn som gikk i vasken, havarete ekteskap og samliv, bokmanus som aldri kom ut av skuffen eller fram fra pc'en, så ble oppsummeringa bare en del av en grå resignasjon.

- Når jeg blir gammel, sa J. Alfred Prufrock, alias T.S. Eliot, - skal jeg innrette meg deretter. Rulle opp buksekanten når jeg går i fjæra og innse at havfruene ikke synger til meg. Hvis de noen gang gjorde det?

Men denne innsikten har jeg altså ikke klart å dele. Jeg har kommet inn i undergangsalderen og det plager og irriterer meg. Det handler ikke om hormoner eller skjønnhet eller kroppslig forfall - skjønt, det handler vel kanskje om det også. Men det er noe annet. Noe som ikke lenger lar seg ta i nakken eller dras opp etter håret. En oppgitthet. En vilje som mykner. Et sinne som aldri fikk bli stort nok til å flytte verken fjell eller småstein. Alt det man ikke turde, alt det som ikke ble, drømmene som crashlandet. Før taklet jeg det så jævlig bra, alt sammen. Jeg reiste meg og gikk videre. Sturet en dag eller kanskje to, og kastet sorgen av. Pokker ta.

Men ikke nå lenger. Nå er det hengemyr. Nå er det noe helt anna. Jeg siterer Eliot igjen, selv om det var min gode venn Kine, og ikke han, som introduserte meg til undergangsalderen.

Between the idea
and the reality
Between the motion
and the act

falls the Shadow

Og for å avslutte på muntert vis, slik at ikke mørket helt overtar på denne sollyse februardagen: Success is relative. It is what we can make of the mess we have made of things.

Ha en fin dag.

Män som hatar kvinnor

Nå er filmen klar, og jeg gleder og gruer meg til den blir satt opp på norske kinoer.

Boka - ja, hele triologien til Stieg Larsson er glitrende. De første femti sidene av Män som hatar kvinnor var tunge å komme gjennom. Men så tar det av, og jeg ble bergtatt. Det er ei bok som siden fenget meg mer enn godt er. Samfunnsanalyse, konflikter og menneskesyn gjør serien vel verdt å lese, også for folk som ikke liker krim. Uhyggelig og aktuell. Les den!

Sverige har helt andre bokpriser enn her hjemme på berget, og jeg kjøpte og leste Milennium-serien på svensk, noe som anbefales. I dag kan du kjøpe en paperback for 39 svenske kroner på nettet. De fleste sier boka er bedre enn filmen. Det er i så fall ikke noe nytt.

Avisa Expressen har lagt ut en prøvesmak på filmen. Sjøl liker jeg ikke trailere, men ta gjerne en titt.

LENGTER MOT NORD

Tilbake i Tromsø etter Polarjazz lengter jeg fortsatt litt tilbake. Her oppe i annen etasje på Svalbard Galleri i Nybyen bodde vi med flott utsikt nedover til byen. Et kjempeflott tilbud til oss som tilhører kunstnerorganisasjoner og ønsker å være ei stund i Longyearbyen!

Den ene kvelden ble vi invitert på en kjempehyggelig middag sammen med en del av kunstnerne som jobber på verkstedene på galleriet. Med verdens nordligste gullsmed, Marina, som vertinne hadde vi en suverent koselig kveld!

For å komme seg nedover til byen, er det bare å kle seg - veien ned til sentrum er 2-3 kalde kilometer hvis det blåser. Og de kan være VELDIG kalde!
Men landskapet er det ingenting å klage på, selv med et skarve mobilkamera i lommen blir resultatet bra! Og månen hjelper godt på lyset i et område der det enda er mørketid en måneds tid.

På veien ned til konsert på kvelden er det adskillig mørkere.... og vi passerer byens populære kaffebar, Fruene...

Og den eneste isbjørnen vi møtte under dette oppholdet, hang heldigvis på veggen. Rart man lengter tilbake i blant?

POLARJAZZ ER OVER. IGJEN

Polarjazz er over. Dette bildet fra garderoben på hotellet forteller vel sitt om festivalens popularitet? Og noe om å holde festival i et område der utetemperaturen jevnlig har vært nede på minus tjue.

Men det er fint å gå ute i mørket, innpakket i lag på lag med klær, høre isen på veien knitre under støvlene. Akkurat den dimensjonen er med på å gjøre dette til en helt egen opplevelse. Takk, Longyearbyen, for denne storslagne uka! Takk alle deltagere og ildsjeler som får dette til! Vi reiser ned i dag. Men sjela blir igjen ei stund, tror jeg. Godt emballert og innpakket. Mens jeg allerede har begynt å glede meg til neste gang. Det er jo bare et år til!

KATZENJAMMER. JA!

Katzenjammer. Ja! Sånn kunne jeg tenkt meg å ha vært da jeg var ung! For noen flotte damer! Dette var morsomt, både musikalsk og scenemessig. Likte dem, men hvem er de? Det vet jeg faktisk ikke, for jeg har aldri hørt om dem før (unnskyld).

De er musikalsk sett, for meg, en blanding av fancy bluegrass, Kate and Anni McGarrigle og Ami Winehouse? Vær så god: Bli schizofren. Og nyt det!

Alle damene trakterte alle instrumenter og det var imponerende. Balalaikaen var kjempetøff!

Utseendemessig har de henta masse fra Christine Koht... Ikke at det er noe galt med det. En deilig galskap. Summen er morsom. De har style. Til lykke med resten, Katzenjammer! Her er det god energi.

STERKT MØTE: TO HERRER MED GITAR

Det går egentlig ikke an å beskrive en stor konsert- opplevelse med ord. Men dette var sterke saker for en gammel raddis som i sin ungdom kunne alle tekstene til Hoola Bandoola Band utenat. De to eldre herrene har lagt an en veldig kul stil sammen, og spiller med stor humor ballen til hverandre på scenen. Men det er likevel alvor som preger konserten. Alvor og klare budskap. De matcher hverandre godt i en enkel presentasjon der ord, stemmer og gitarer er alt som bærer. Og det er sterke budskap om en verden som ennå trenger våkne artister.

Hva skal man si: Mikael Wiehe sang sin utrolig vakre En sång til modet. Og siden mintes han sin gamle venn, Bjørn Afzelius, med hans Sång til friheten, - og vi husker fortsatt den, ikke sant?

Du är det finaste jag vet,

Du är det dyraste i världen.

Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna, som fåglarna, som blommorna på marken.

Du är min ledstjärna och vän,

du är min tro, mitt hopp, min kärlek.

Du är mitt blod, och mina lungor,

mina ögon, mina skuldror,

mina händer och mitt hjärta.

Friheten är ditt vackra namn,

vänskapen är din stolta moder,

rättvisan är din broder,

friden är din syster,

kampen är din fader,

framtiden ditt ansvar.

Jeg innrømmer det. Jeg blir fortsatt rørt. Og jeg er ikke den eneste.

Åge gikk fram på scenen, minte om den dagsaktuelle situasjonen i Gaza og gjorde en helakustisk versjon av Va det du Jesus. De sang Dylans Masters of War i svensk språkdrakt sånn at hårene reise seg på armene mine. Og alle fikk selvfølgelig være med å synge Mykje lys og mykje varme. Banalt og greit, men den fungerer, alltid! Jeg er lett å påvirke og hadde gledet med til dette i mange uker. Og for meg innfridde de så det suste.

Til slutt gjorde Wiehe visa om 'den gyllene ringen' i Jakten på Dalai Lama. Etter rungende applaus ville Åge Aleksandersen gjøre Dan Anderssons Tiggaren från Luossa som ekstranummer. Og Michael Wiehe, som alltid har ment at Dan Andersson drev med sentimentalt skit, har latt seg overtale til å delta på låten, - det vil si: Etter at han hørte Åges versjon.

Personlig har jeg aldri syntes at Dan Andersson drev med sentimentale tekster. Men anna er kanskje ikke å vente fra artisten Wiehe, som fortsatt bærer det gamle slagordet til Woody Guthrie på gitaren – This machine kills fascists.

JAZZLUNSJ

En av de mest spesielle arrangmentene under Polarjazzen, er Thai-lunsjen. Longyearbyen har ei stor Thai-befolkning og flere av de thailandske kvinnene stiller for å bidra med spesialmeny til gjestene. Så lørdags ettermiddag var det duket for jazzlunsj i kantina på Unis, universitetet i hjertet av Longyearbyen. Undicided Jazzband holdt en elegant og lekende konsert, og maten var kjempegod. Jeg holder en knapp på kyllingspyd og sataysaus.

Etter konserten gikk jeg på kjøkkenet og fikk hjelp av min gamle venn Svalbardkokken Gustav, samt noen av de norsk-thaisnakkende ungdommene til å skrive ned oppskriften på den vanvittig gode peanøttsausen:

En pose ferdig sataysaus, kokosmelk, finhakkede mandler, red currymix, sukker og MSG som var i krystallform (!) Ikke tror jeg at monosodiumglutamat er særlig sunt, men den sausen var bare så god. Ikke tok jeg bilder fra kjøkkenseansen heller, idiot som jeg er. Men hjem for å lage god saus, det skal jeg!

SEVALDSEN SVINGER

Kristin Sevaldsen svinger. Dette er dame med høy energi og masse musikalitet. Jeg satt på gulvet foran høytaler anlegget og kjente bassen slå i ribbeina. Det var helt flott. Og hennes måte å behandle saxofonene på, er imponerende. Bra låter skriver hun óg.

I programmet står det at hun har jobba med folk som Mari Boine, Ronni le Tekrø og Ole Edvard Antonsen. Med seg til Polarjazz hadde hun Dag Stokke på tangenter, Jørn Fødjestøl på gitar, Herman Shcultz på bass og Per Hillestad på trommer. Ingen ting å klage over her. Verdig festivalåpning!

Bjørn Eidsvåg har grep om sitt publikum. At det var hans første jazzfestival, gjorde han kjapt et poeng ut av. Og alle lo. Siden fikk vi en rekke svisker med tilløp til allsang i det fullstappede lokalet. At han er Bare en mann som gjør så godt han kan, visste vi jo alle fra før. Og han er en sjarmerede mann, ingen tvil om det.

Men den som virkelig fikk taket til å løfte seg, var Bodøgitaristen Børge Petersen-Øverleir (- vel, han er egentlig fra Hemnesberget). Diskret plassert bak Eidsvåg. Men spille? Makan!

HVOR ER VI NÅ? PUSLESPILL

Kjeder du deg og trenger adspredelse? Kikk på dette hvis dagen skulle falle for lang! Et puslespill!

Og trenger du hjelp kan du ta en titt på det ferdige kartet her!

COOLT JAZZ-VORSPIEL

Vi har fått svarte festivalarmbånd og har trosset kulda og kommet oss i hus på verdens kuleste vorspiel. Her mønstrer Longyearbyen det de har av musikkrefter. Jeg nevner høydepunkter i fleng: Store Norske Jazzkvintett som gjør Totenversjonen av Blue Moon, der den trekkspillende direktør Bjørn Arnestad har måttet kjøre fra Sveagruva på scooter fordi flyet ikke kom seg over i går.

Jeg holder en knapp på den norsk-serbiske kvartetten uten navn, som vitner om Svalbards multikulturelle virkelighet og som gjorde noen låter med, - ja hva er det det kalles: Asymmetriske taktarter som 5/8, 7/16 eller 11/16, eller hva det nå var. Som det svingte!
Så får vi treffe ungdommen som nettopp har deltatt i Ungdommens Kultur mønstring på Svalbard og skal videre til finale på fastlandet. Ingrid sang fra Les Miserables og gjorde en lekker cover av Lisa Ekdahls Vem vet, den landeplagen vi en gang gikk og sang på alle sammen:

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts?

Men først gjorde UKM-jentene en fin versjon av Thats what dreams are made of, og publikum i Longyearbyen krysser selvfølgelig fingre og tær for at jentene skal vinne UKM.

Om ikke lenge går turen til Finnsnes der de skal forsvare Svalbards ære i landsdelsfinalen!

Vorspielet er så langt mer enn bare jazz, - det er salmer og mannskor og soulprega viser, og en hel masse oldboys som virkelig kan traktere sine instrumenter. Men jeg vil særlig skryte av blåserekka i Longyearbyen! Når de gikk på scenen og gjorde Joe Zawinuls Mercy, Mercy, Mercy ble i hvert fall denne dama bleik! Jøss som det svingte!
Til slutt gikk alle på scenen til Grand Finale. Og ja: Dette er en liten by med store musikalske evner. Ingen tvil om det.

Siden tok vi taxi hjem. Det ble så alt for mye å kle på seg, etter to timers konsert i et fullstappet SAS-hotell med høy temperatur!

De proffe som kommer til Longyearbyen resten av uka skal måtte stille med det beste de har. For befolkninga i byen har satt en høy standard på Polarjazz-vorspielet! Dette var kjempeartig!

MOT 40 EFFEKTIVE MINUSGRADER

Er på Svalbard med 23 minus utenfor vinduet. Har kjøpt meg scooterbriller for å gå med ute når det blåser. Og det gjør det: Det advares mot å gå ute uten skikkelig bekledning nå, for den effektive temperaturen er nede i minus 40. I går gikk vi ned fra Nybyen til sentrum, og selv med ansiktsmaske og tredobbelt skjerf var det bitende kaldt i fjeset. Har kjøpt meg coole scooterbriller for å beskytte øyene. De er så tøffe at jeg vurderer å bruke dem innendørs óg.
Men det er virkelig noe pussig med temperaturene på kloden. Da vi landet på 78 grader nord, sa piloten at det var 10 grader varmere i Longyearbyen enn på Gardermoen! Men nå har det altså snudd. I går ble det meldt minus 25 og vi er altså på vei nedover gradestokken med høyt tempo. Men fint! You bet.

POLARJAZZ IGJEN

Snart er de i gang igjen på Svalbard: Med verdens nordligste jazzfestival. Vi, de festivalfrelste, har landa i god tid for å nyte det blå februarlyset i Longyearbyen og kanskje få kjørt en hundesledetur og gjort noen galleribesøk.

Men så blir det musikk langt ut i de blå timer. I morgen skal vi hente festivalpassene på hotellet. Og siden blir det jazz, - og mykje lys og mykje varme. Og sikkert enda mere til. Gleder meg som en unge. Nei, det er ikke sant: Jeg er midt oppi gleden allerede!

Å fly nordover inn i det blå mørket, se de massive fjellene og lysene fra Isfjord Radio nede på høyre side av fjorden under innflyvinga, det er til å få tårer i øynene av. Å høre piloten fortelle at det er ti grader varmere her enn på Gardermoen, er til å bli skrekkslagen av. Men det skal jeg heller skrive om en anna gang. For nå er det Svalbardnatt. Og snart er det polar jazz....