mandag 28. desember 2009

LANGSOM TID

Romjula har gjort sitt inntog, den minner meg på mange måter om ammetåke. Jeg går rundt i min egen verden og tenker tåketanker.

Alt faller ned på et nullnivå der mobilen holder kjeft, gmailen bare registrerer et par treff på facebook og det ikke finns ferske aviser. Jeg gransker førjulsnummerene grundig før jeg fyrer opp i peisen med dem og noen gamle melkekartonger. Jeg fyller på med ny bjørkeved, nyter synet av flammene bak den sotete peisruta, ser et ukjent antall episoder av den gamle mafiaserien Sopranos og gjør ellers ingenting. Drikker uante kopper kaffe, varmer noen rundstykker, mater kattene, spiser restemat.

Jeg registrerer at det er lyst midt på dagen, men kommer meg ikke inn i overtrekksbukser og anorakk før det mørkner igjen. For å gå hundeløypa. Det er stille overalt. I lysløypa treffer jeg noen barn med akebrett, ett par hundeeiere og noen par som går søndagstur. Jeg snakker ikke med noen, anna enn bikkja. Jeg har gått inn i langsom tid, noen kaller det sjeletid - og håper at det skal komme noe godt og fruktbart ut av stillheten. Noen nye, revolusjonære tanker - en fersk innsikt, en idé. Men inntil videre er det bare helt tomt. Ammetåketomt.

Jeg ser på nettet at romjula er ei tid der mange familier går i oppløsning og at konfliktene topper seg når man skal bruke tid sammen.

Det skjønner jeg. For når det plutselig ikke skjer noe og alle ikke må springe hver til sitt hele tida, må man plutselig forholde seg. Ikke bare til hverandre, men også til vanskelige tanker som har en tendens til å poppe opp når man aller minst syns man trenger dem.

Forøvrig er jula ei vond til for alle dem som har problematiske familieforhold allerede. Dette skal jo være årets lykkeligste dager. Der forventningene om å få det man vil ha, er skrudd opp mot sitt høyeste. Og så tror mange at hvis de bare får det-og-det, ja da blir man lykkeligere. Men sånn er det jo ikke. Lykke kan ikke kjøpes.

Man kan heller ikke kjøpe seg vekk fra problemene, selv om hele samfunnet ser ut til å mene det, sånn rett før jul. Det er et reint helvete å bevege seg ute blant folk med smekkfulle handlevogner og enorme bæreposer fulle av julepynt og pakker. Vi har for mye penger og for mye fokus på forbruk. I år brukte nordmenn 45 milliarder kroner i julemåneden. Helt utrolig, syns jeg. Ikke rart at man må til familiemekling etterpå. Det er jo innlysende at vi er på ville veier.

Dessuten er jula forsoningens tid. Liksom. Hvis ting ikke ordner seg i jula, så må man i det minste late som. Det er heller ikke særlig sunt. Også her er forventningene store og støynivået for høyt.

I den saken jeg leste om skilsmisser i romjula, sier familieterapeuten at de voksne bør skjerpe i jula og late som ingenting - for barnas skyld. Jeg syns det der er noe stort tull. Skjerpe seg, ja, - men også ta seg tid til å snakke om ting, pirke i det vonde og sette lys på det. Tørre å åpne opp, i stedet for å dekke over og late som ingenting. Barn vet jo om de vanskelige tingene allerede. Hvis det er noen i verden som oppfatter og ser sånt, så er det nettopp unger.

Snakker om å ende ute i tåka: Egentlig skulle jeg ha blogga om begrepet bolig, etter å ha skrevet før jul om mat og om biff, bolig, bil og butikk som veier til et mer klimariktig liv.

Men greit nok: Kanskje handler dette egentlig om bolig, om det som skjer mellom husets fire vegger. Om å ta seg tid, å snakke sammen, om å finne ut av ting. Bruke dagene til å gruble over det som ikke er sånn som man ønsker seg. I stedet for å gå rundt å late som om alt er helt fantastisk.





Jeg legger problemstillinga frem for katta, han som vekker meg hver natt i 3-tida med ei infernalsk gauling.

- Kan vi snakke om det, sier jeg, for du er direkte plagsom. Han ruller seg sammel til ei kule på føttene mine, sukker tungt og sovner.

Ha ei fortsatt god romjul, alle sammen.

fredag 25. desember 2009

LYKKEN ER ET LESEBRETT

- Nei, sier jeg, bestemt som alle år før, - jeg ønsker meg ikke noe til jul. Jeg har fantastiske dyr, et vakkert hus og to fine sønner, om ikke så velkledde - så i hvert fall sjarmerende og glade i mora si.

Det ringer nemlig på julaften, - det er den eldste sønnen på tråden. Nei, det begynner lenge  før, et par uker før jul, og han er klart for å fly sørover og tilbringe ferien sammen med faren. Og noe vil han gi sin gode far, som i likhet med hans gode mor liker å tilbringe tid i senga. Med pc, bøker, kaffe eller store kopper te, en bunke aviser, noen knaskegulerøtter - ja, man kan faktisk bli der i timesvis, særlig i helgene. Ren luksus. I tillegg har jeg ofte en varm pus på føttene, så jeg er heldig.

- Jeg har sett noe innmari praktisk, sier jeg - helt topp! Sånne lesebrett av lett trefibermateriale som gamle tanter hadde på fanget i senga så de kunne plassere frokostbrettet sitt oppå.
- Jepp, sier han når jeg finner vidunderligheten på nettet og en butikk som ligger i nærheten av Grünerløkka. Problemet er løst og han er lykkelig.

Så etter at god mat er spist både i sør og i nord, ringer telefonen på julaften og sønnen er på tråden. - Kan du gå på rommet mitt og se i skapet til venstre.

Jeg ser, men der er bare etterlatte sokker, t-skjorter  og andre remedier som unge menn har i hyllene sine også etter at de er reist på juleferie.

- Nei i øverste skapet, sier han tålmodig, der han pleier å ha de store kassene og spillemballasjen. Og der ligger en kjempestor, hvit pose: God jul til mamma.

Er han ikke søt? For gjett hvem som sitter i senga akkurat nå, med pc'en plassert på et elegant lesebrett sammen med en kaffekopp? Med en ettertenksom tigergutt i fotenden og et litt forsinka ønske til alle mine lesere om ei god jul? God jul.

lørdag 19. desember 2009

LEVER IKKE AV BRØD ALENE

Har forlatt det innesnødde hiet mitt en liten time for å småhandle; Dagens aviser, god vin og to gaver. Bare til informasjon: Vi har skåret jula til beinet. I år som i fjor. Vi har ikke juletre og pynter bare litt med saker som allikevel står i kasser på loftet. Vi driver ikke med gavebytte her  i huset.

De nærmeste har fått en gave til Leger uten grenser, vaksinasjoner til barn i Afrika eller tuberkolosebehandling. Men jeg har et par venner som ikke aksepterer at jeg ikke vil ha noe: 

Jeg vet jeg får fra svigerinna mi - ei julerose som ofte står helt til sommeren. Og det er hyggelig å gjengjelde, så til henne har jeg kjøpt en flaske FROST, krekling-snaps fra nord. 

Den andre gaven som jeg vet at jeg får, er ei bok og den kommer fra Harstad. Giveren er lesehest, som jeg. Derfor gikk jeg i bokhandleren i dag og fant ei bok i gave som han kan lese når han kommer tilbake fra juleferie: Vindens skygge av Carlos Ruiz Zafón.

Jeg misunner alle som skal ta fatt på denne som fersk, ny bok - jeg har hørt den på lydbok og gikk øyeblikkelig og lånte oppfølgeren El Juego del Ángel – romanen som kom i 2008 og i norsk oversettelse heter Englenes spill. Zafón er intet mindre enn en fantastisk forteller, uansett om du har en forkjærlighet for Barcelona eller ikke.

Og nå lurer du kanskje på hvem som skal ha den andre boka? Vel, jeg skal ligge i hi til langt ut på nyåret. Trenger jeg svare?

fredag 18. desember 2009

KLIMAENDRING I DET SMÅ

Jeg har fotfulgt Københavnmøtet om klima fra pc'en hjemme disse dagene. Jeg forventet store løft, men tror også på klimaendring i det små. Biff, bolig, bil og butikk leste jeg om i avisa. Det kan hver av oss gjøre noe med, i dette lille livet vårt. Jeg tror jeg vil bruke litt tid på dette fram mot jul. Én ting av gangen.

Begynner med biff, altså maten, det er det mest kulturelle og det enkleste. Mat uten biff er ikke vanskelig - anbefaler i dag en gryte som jeg lagde i kveld og som er god i massevis som julemat, til og med. Du starter med ei eneste gryte og lager hele retten der:

God matolje, raps eller olivenolje,
finhakkede hvitløksfedd, brunes forsiktig i oljen,
løk skåret smått opp has i gryta etterhvert, sammen med
paprika i strimler, sjampinjong, bambusskudd og blomkål i små buketter eller passelig oppdelt. Jeg brukte små, kulerunde sjampinjoner fra boks til en forandring og det ble kjempelekkert for de er så faste og fine.

Og så kanskje ei gulrot i tynne skiver - litt sellerirot, kålrot eller om du har andre gode grønnsaker, bruk dem. Tilsett litt rød chilli, hvis du tør - og finkuttet fersk ingefær som er et must. Smak til med soyasaus mens du steker.

Når alt er passe stekt - og blomkålen enda litt hard, har du i like deler matyoughurt og lettrømme. Bare varm såvidt etter dette, ikke kok sånn at det blir tørt.
En god runde med pepperkverna over og kanskje litt tilsmak av salt. Spørs hva du liker.

Denne gryta smaker utmerket med et godt juleøl og kan spises som den er eller med nystekt nanbrød, varmt pitabrød eller usøtet lefse med smør. Eller ris hvis du liker det. Godt. 

Og bedre enn biff, spør du meg.

søndag 13. desember 2009

HUSKEREISA INNKJØPT. GRATULERER


Anne Bjørkli si siste barnebok, Huskereisa, er innkjøpt av Norsk kulturråd. Gratulererer med det, Anne! Ei fin og viktig bok om mobbing som er vakkert illustrert av Sissel Horndal og gitt ut på forlaget MARGmedia.

Flott at nordnorge markeres på bokfronten! Vi har mange dyktige, men ofte stillfarne forfattere her nord som skriver viktige og bra bøker. Minner om Huskereisa hvis du mangler idé til bokgave.

MARG har forresten kommet med nytt nummer som handler om bokanmeldelser, hyggelig lesing når julefreden kanskje etterhvert senker seg over oss.

Tidsskriftet MARG har denne gang valgt å vie hele bladet til anmelderi. Det presenteres et bredt utvalg essays, anmeldelser, analyser og betraktninger om anmelderiet. De presenterer bokhandlere og antikvariat og har sett på så vidt forskjellige kunstnere som Ragnfrid Trohaug, Quentin Tarantino og Robert Johnson, Kine Hellebust og Finn Alnæs.

tirsdag 8. desember 2009

mandag 7. desember 2009

ET ROP FRA ARKTIS

Åpen himmel - Rop fra Arktis på NRK 1, sendt søndag 6.desember 2009, finner du her.

Sånn etterhvert skal jeg legge ut alle linkene til de fire programmene jeg har lagd fra Svalbard denne adventen. Inntil videre gleder jeg meg over nesten 220 000 seere på denne sendinga om et klimarop fra forskere og kirke.

- Ikke så ofte man har så stort publikum: Eller kanskje vi skulle kalle dem menighet, he, he. Uansett er budskapet om at Arktis smelter, et viktig varselrop for verden.

mandag 19. oktober 2009

EN REBELL FRA NEW YORK

Falt ved et tilfelle inn i et program på SVT om Sam Wagstaff og fotografen Robert Mappelthorpe og ble bare sittende. Robert var kjærest og venn av Patti Smith da han møtte Sam og de ble elskere, hun bærer en stor del av fortellinga i filmen.

Dokumentären är ett nära porträtt av den nyskapande museicuratorn Sam Wagstaff, som lanserade fotografen Robert Mapplethorpe och även blev hans älskare. 25 år skilde dem åt, men mötet mellan Sam Wagstaff och Robert Mapplethorpe skulle bli början på en livslång relation. Efter att ha mötts på en fest inledde de en närmast symbiotisk relation, som blev ingången till nya världar för de båda.

Robert Mapplethorpe introducerades för New Yorks kulturscen, och kom att bli en omtalad fotograf vars bilder väckt starka känslor. Sam Wagstaff drogs å sin sida in i en värld av sex och droger, som dokumenterats väl i Mapplethorpes uppseendeväckande bilder.

Fotografen Mapplethorpe och hans mecenat är ett nära porträtt av två av 1970- och 1980-talens mest betydelsefulla konstutövare i New York.

Bildet av Patti er tatt av Robert Mappelthorpe og er henta på ei nettside om seksualitet i kunst Sexuality & Love in the Art.
© All rights reserved by Patti Smith and the respective artists.

Begge gutta døde av AIDS, Sam i 1987, Robert to år seinere. Filmen er en hollandsk dokumentar fra 2007. Originaltittel:
Black White + Gray

Vises igjen på SVT1 torsdag 22 okt 2009 kl 03.45, og i SVT1 söndag 25 okt 2009 kl 10.45. Anbefales.

søndag 18. oktober 2009

OM HØSTEN, OG ALT SOM FØLGER MED DEN

Det er så definitivt høst. Og med den, en følelse av at tida renner ut av begeret. Jeg har vært på Svalbard denne høsten og jobbet i åtte dager, ut over det har jeg liksom ikke opplevd noe som helst, jeg bare flyter gjennom tilværelsen og har på noe vis ikke landa ennå.

Joda, jeg er i live - jeg har fått tre loppebitt fra én av kattene, som trolig må vaskes og barberes hos veterinæren. Og de klør. Dette kan det bli blogginnlegg av.

Og jeg har overtatt bloggansvaret for Nordnorsk Forfatterlag der jeg legger ut nyheter om både det ene og det andre på den litterære fronten i nord. Jeg har vært på konsert med Dan Fägerquist som synger låter av den russiske poeten Vysotskij, og på møte med fylkeskulturledelsen i Troms om Barents Litteratur Center i Nordbotten i Sverige som sannsynligvis blir lagt ned fordi svenskene ikke bryr seg særlig om samarbeid mot russerne. De er annerledes enn oss her hjemme i så måte. For norske politikere ønsker jo en åpning mot Russland, det er i hvertfall det de sier.

Det er første gang på årevis at jeg ikke har hatt en eneste oppgave i programmet under litteraturfestivalen Ordkalotten, og selv om det var sjølvalgt, kjennes det rart. Tirsdag skal jeg på Nakke-rygg poliklinikken på Universitetssykehuset og oppsummere det siste halve året av livet mitt i forhold til ryggen og livet sånn i alminnelighet. Og hva skal man si: At det så definitivt er høst, og at livet liksom bare passerer forbi?

Jeg har forresten ett godt forsett i rekken av de utallige som jeg har forlatt opp gjennom årene: Jeg trener Pilates to ganger i uka og det er godt for skjelett og muskelatur. Jeg liker å trene, jeg svetter og konsentrerer meg, jeg er i et kvinnefellessskap for første gang på mange år, der ingen er der for å vise seg fram eller demonstrere flinkhet. De er der sannsynligvis, slik som jeg, fordi kroppen har sviktet dem og de trenger og opparbeide en indre kontroll.

Hvilke gode forsetter har jeg forlatt som jeg kommer på i øyeblikket:

At jeg skal kjøre mindre bil, meditere jevnlig, skrive hver dag, ikke bruke skyllemiddel, sortere søppel og ikke framheve meg sjøl i alle sammenhenger. Jeg skal drikke mindre kaffe, mindre vin, spise mindre usunn mat og legge inn inspirerende og tankevekkende innlegg på bloggene mine hver dag. Dessuten skal jeg skrive bok om det som skjer i Kiruna og få lagt tak på garasjen. Jeg skal gå i møte med Kemneren (urg) for å slippe å betale så mye forskuddskatt for det lille firmaet mitt, og lære meg å sende ftp-filer altså File Transfer Protocol eller filoverføringsprotokoll til nettsidene til forfatterlaget.

Jeg får gåsehud hver gang jeg tenker over dette med ftp-filene og prøver å ta det inn over meg. Men vergrer meg i det lengste. Har vegret meg helt siden i mai da vi hadde styremøte i forfatterlaget og jeg lovet å ta ansvar for nettsidene. Urg. Jeg kjenner ingen andre som er så uhyggelig dyktig som meg til å skyve ubehageligheter foran seg.

Men jeg klarer såvidt å sortere søppel og bruker aldri skyllemiddel i oppvaskmaskinen! Det er da forsåvidt noe. Dessuten har jeg en god venn som har sagt at jeg kan sende over den ftp-dritten så skal han fikse det.

Alle bærene som hang igjen på rips- og solbærbuskene i hagen ble spist i går av en kjempeflokk med sidensvans som kommer årlig. Det gjorde godt. Det får meg til å transformere min dårlige samvittighet over å være en elendig bærplukker til en følelse av å være noen som deler av sitt oversludd med de som trenger det.
Sidensvansen kom i fjor også. Jeg skrev om dem da, om Kul fugl på nettsida her.

De simpelten elsker rips og solbær. Og det er godt å vite at mine sure hagebær går inn i en økologisk sirkel og blir til nytte for andre skapninger på jorda. For i avisa står det at norske katter er en fare for småfuglbestanden. Og ettersom jeg har tre stykker, vet jeg alt om det, - jeg får jo stadig vekk små, halvspiste fugler i gave på trappa. En gang var det bare fuglebeina som lå igjen. En annen gang bare et hode. Ikke akkurat noe vakkert syn, men herregud, man kan da gå lei av tørrfór, ikke sant?

Og jeg skriker små, stumme skrik mens jeg plukker opp med plasthansker på, og begraver dem som organisk søppel i dypet av den kommunale søppelboksen. Fuglene, altså. Kattene går fri, enn så lenge. Men blir det flere loppebitt, kan det gå dem riktig ille.
For de klør.

torsdag 1. oktober 2009

THE TIMES THEY ARE A-CHANGIN'

Dette vet jeg alt om. For de invaderer huset mitt om natta med forspørsler om sene nachspiel med derpåfølgende stekte egg og brød og smør og pakninger med kjøttdeig til søndagsmiddagen som bare plutselig er borte neste morra mens steikepanna står velbrukt i oppvaskbenken sammen med tallerkner med rester av ekkel stivnet tomatketchup og askebegret ute på trappa der vi har utendørs røykesalong er overfylt med sigarettstumper og det er tomme ølbokser og noen har rappa slutten av den superdyre akevittflaska mi selv om punkeren sjøl bedyrer at han ikke kan utstå akevitt. Og jeg som var gammel hippie må ta inn over meg det Dylan engang sang og som jeg syns var så digg da jeg sjøl var tjue, om at the times they are a-changing.

Men jeg er faen ikke så sikker lenger.

fredag 4. september 2009

Her er forslaget til høstens første krim: Jorun Thørrings bok ILDENS ØYE har tatt utgangspunkt i en virkelig hendelse, nemlig bybrannen i Tromsø i 1969, og "løser" forsåvidt endel av de gåtene som oppsto omkring brannen for 40 år sia.

- Ren fiksjon, sier Thørring som syns det er spennende å ta utgangspunkt i brannen i hennes egen hjemby, som starta på hennes 14-årsdag og som hun husker svært godt.

Jorun har med dette skrevet sin fjerde krim som ble offisielt lansert i Trondheim i går kveld, men som Tromsøs befolkning fikk stifte bekjentskap med på Tromsø bibliotek allerede den 1. september.

Tidligere bøker er Skyggemannen, Glassdukkene og Tarantellen, hvor annenhver av bøkene utspiller seg i Paris og Nordens Paris. Ildens øye anbefales på det varmeste!

Og den som ikke allerede har lest Glassdukkene fra studentmiljøet i Tromsø, har noe å grue seg til. Grøss og gru.

lørdag 29. august 2009

TOKT OVER. SOMMER OVER

Denne sommeren ble det ikke mye privat blogging, gitt. Men nå faller mørket over de lange, nordnorske kveldene og det er igjen blitt bloggtid. Dessuten har jeg fått tilbake en splitterny harddisk og et helt fersk softwareinnhold til lap top'en min, og det er et ukeslangt prosjekt å installere gamle favoritter og bloggadresser som jeg følger på den nye maskinen. Sukk.

Men det kommer.

For dem som har følgt meg på denne bloggen til nå:

Ja, det ble omsider isbjørn på meg også, ikke bare nærbesøk av bamsen, men også nærkontakt med to barske hvalrosser, samme grytidlige morgen,

- og de som vil lese mer om den helt store opplevelsen denne sommeren, finner historien på NRK-bloggen min fra Arctic Tipping Point-ekspedisjonen. Jeg kom tilbake fra denne turen i Barentshavet og langs nordvestkysten av Svalbard og følte meg som et priviligert menneske. Tenk å ha fått oppleve alt dette!

Hele bloggen kan du finne på samlesida her, og er du enda ikke lei av arktiske eventyr, gir jeg et hint om nok en artig, viktig, arktisk blogg som du finner hos Knut Espen Solberg som er en typisk, norsk viking.


Da sees og snakkes vi mer etterhvert. Gi meg gjerne flere hint om hvor det mer å lese om nordområdene, - eller om hva du har gjort eller drømmer om å gjøre. God helg til samtlige!

lørdag 20. juni 2009

TENK AT JEG SOVNET FRA BJØRNEN

Det skal godt gjøres å sove under et isbjørnbesøk, men det har jeg altså klart. Mens hele båten sto på hodet på grunn av en ungbjørn som trasket helt inn til skutesida, lå Liljegren i kahytten og sov. Tenk det! Hele historien kan du lese her. Tenk alle bildene de tok. Dæven, det er litt surt.
Forresten har jeg tatt en masse spennende bilder av ribbemaneter, isalger og hoppekreps. De ble innmari lekre. Og dette er organismer som trolig er langt viktigere for økonomien, fiskeriene og verden enn isbjørn. Nemlig.

Hvis du lurer på hva dette handler om, kan jeg kort fortelle at jeg er ombord på forskningsfartøyet "Jan Mayen" som ligger ved iskanten sør for Svalbard. Og nettopp har gått glipp av en begivenhet som folk reiser over halve jorda for å oppleve.

Men man kan ikke få med seg alt, kan man vel?

onsdag 10. juni 2009

ARCTIC TIPPING POINTS

Kanskje verdens lateste blogger akkurat nå. Men fra neste uke blir det bedre, folkens! Da går turen nordover igjen, og en av verdens mest priviligerte, nemlig meg, får plass på tokt med forskningsfartøyet Jan Mayen som skal nordover til Svalbard og iskanten. Da blir det proff blogg på www.nrk.no/nordnytt under tittelen Arktis på vippepunktet.













Jeg skal etter beste evne beskrive en tur nordover til isen i følge med 16 forskere som skal lete etter zooplankton i vannmassene for å se hva som skjer når temperaturen i havet endrer seg. Dette er et EU-prosjekt som kalles Arctic Tipping Point, og som mange klimatinteresserte vil vite, foregår det en stor diskusjon om hvorvidt vippepunktet for nedsmelting av polisen er nådd, slik at smeltinga fortsetter uansett hva pokker vi gjør med CO2-innholdet i atmosfæren. Det er derfor et alvorlig tema som skal skildres og debatteres. Jeg har med en perm full av artikler, og det blir forelesninger ombord hver eneste dag, slik at vi som følger toktet blir oppdatert og orientert.

Uansett syns jeg at jeg er heldig. Verdens heldigste! Toktet går nordover via Bjørnøya, Hopen, Hornsund på sørvestkysten av Spitsbergen og videre via Kongsfjorden og Ny Ålesund opp til iskanten. Jeg pakker polart undertøy og boots, overtrekksbukser, pc og kamera, og har så vidt begynt å glede meg.

Ute står den nordnorske sommeren grønn og frodig, hagen hyler etter stell og omsorg, - og kald pils i solveggen frister. Og i stedet blir det altså kulde og is igjen, tre samfulle uker! Men jeg vet at det blir en sann opplevelse å få være med på tur til iskanten. Og jeg tenker : Lucky me! Skal prøve å gjenskape som best jeg kan i ord og bilder.

Bikkja skal til Senja på bondegårdsferie. Kattene bryr seg ikke, bare de får ligge i sola og kikke på småfugl. Så heng på, blogglesere. Det kan bli stoff både til hygge og nytte. Kaldt og vakkert. Nordfra.

lørdag 30. mai 2009

EVIG UNG


Har vært på teater og sett EVIG UNG. Ei vanvittig bra forestilling på Det Norske Teater i Oslo som jeg anbefaler på det varmeste. Den var glitrende morsom og rørende og trist på én og samme gang. De er gamle - men det rocker på aldershjemmet. Og som det rocker!

Utdrag kan du se her. Er du i Oslo og har sjansen - se den.

onsdag 6. mai 2009

BILDER FRA KLATRESKOLEN

Alle bilder fra klatreveggen ligger på egen adresse http://ryggskolen.blogspot.com/

Se også på bloggen min litt lengre ned! Høyreklikk på bildene, så kan du laste ned de du vil beholde sjøl. Tusen takk for en flott oppplevelse! Og takk til teamet på rygg og nakke-skolen på UNN!

lørdag 2. mai 2009

MAIDAGENS FLOTTESTE SMIL

- Er jeg glad i dag?!! Gjett om!
Ho henter snart fram joggeskoene! Og snart er vi på vei ut døra...

Lykke, lykke.

torsdag 30. april 2009

KLATREVEGG

Klatrevegg er en cool ting hvis du trenger å bevise at du klarer noe. Jeg har prøvd, og jeg er ikke den eneste. Her er tøffe Ritha på vei mot toppen!







Vi er en gjeng som har gått nakke-rygg skolen på Universitets sykehuset i Tromsø. Over har du bildebeviset på at jeg har vært til topps, he, he. Syns det var litt fint. Det syns nok alle de andre om sine klatreturer også. Definitivt.
Og ja, det er høyt i massevis. 13-14 meter, sa Jan-Inge, instruktøren vår.
Vi ble godt festa før vi klatra opp opp i høyden. Ikke no' tull med knutene i sikringstauet, takk! Når vi kom til toppen slo vi et raskt slag i veggen for å markere at vi var på toppen. Det gjorde godt!

Ida var den aller første som fór til topps. Motet sank i alle oss andre når vi så at hun forserte veggen som ei fjellgeit!
Men det viste seg å fungere bra for de fleste. En etter en gikk vi i tauet for å komme oss opp til topps.
Morten var spent da det blei hans tur. Men opp gikk det, selv om motorsykkelen til denne Harley Davidson-fansen måtte bli igjen nede på bakken!

Fra gulvet fulgte resten av gjengen spent med. Og til helga legger jeg ut resten av bildene fra klatreveggen på egen nett-side. Så kan de som vil se mer, ta en titt!

Spennende var det i hvertfall!

Og en flott opplevelse av å mestre, syns jeg. Nå har vi ei velfortjent 1. mai helg foran oss. Det skal bli deilig!

søndag 12. april 2009

PÅSKEMUSIKK

Etter at NRK har produsert tre direkteoverførte gudstjenester fra Tromsø domkirke denne påsken med undertegnede på regi, tillater jeg meg å anbefale Haydn: Missa in angustiis, - eller Nelson-messa, med et Kyrie som ble sunget i Tromsø domkirke i dag. Et praktverk! Når man jobber mye, glemmer man hvor viktig det er å høre på god musikk.

Haydn er omtalt på Kulturspeilet og jeg sakser derfra:

Det er mange som mener at Haydns to oratorier - Årstidene og Skapelsen - er det fremste han skapte. Han komponerte dem som noen av de aller siste verkene i sin lange karriere etter at han hadde kommet fri fra Esterhazy-fyrsten og levde som selvstendig og respektert toneskaper på begynnelsen av 1800-tallet. Nelson-messa er fra samme periode. Det er bare dimensjonene som skiller denne komposisjonen fra de to andre. Til gjengjeld har den elementer som gjør den ytterligere attraktiv: den har korte, nærmest fengende partier hvor Haydn kombinerer sitt elegante musikanteri med kor og de store formene. Nelson-messa er følgelig mye oppført og den tåler godt å nevnes på linje med de to store oratoriene.

Gudstjenesten fra 1. påskedag går i reprise på NRK2 11.05 på mandag. Da kan du se og høre Kyrie framført. Det var så fint at jeg fikk gåsehud. God påske!

Bildet av Haydn har jeg henta på Wikipedia. Franz Joseph Haydn, født 31. mars 1732 i Rohrau i Niederösterreich i Østerrike, død 31. mai 1809 i Wien, var en av de aller største europeiske komponistene.

Hør, - og nyt! Dette opptaket er med radiokoret Leipzig Statskapelle, Dresden.

søndag 5. april 2009

PÅSKEPAI


Bare en liten avsporing. Lyst på no' godt som ikke er tradisjonell påskemat, som lammelår? Noe som ikke er kjøttmat? Det er ikke så dumt med et kjøttfritt alternativ i uka. Særlig når det smaker knallgodt!

Prøv min påskepai. Kjøp en ferdig paibunn, det er superpraktisk og gjør paisteking til en lettvint nytelse. Legg den i et ildfast fat og smør bunnen av paien med et tynt lag grønn pesto. Coop har en god, grønn pestovariant i glass som høver bra her.

Legg over et lag finhakket spinat (kjøper du frossen spinat i pose, holder det med halvparten, men du må klemme ut mest mulig vann først).

Over den grønne pestoen og spinaten fyller du i ett beger med cottage cheese (uten væske),

og strør på med grønne, fylte oliven - mange eller få etter smak. Kvern over noen gode omganger med svart pepper, men ikke bruk salt, for olivenene er mer enn salte nok!

Så visper du to økologiske egg fra frittgående høner (alt annet er umoralsk) med en skvett økologisk lettmelk og heller over.

Siden topper du med sånn fire-sorter-reven-ost i ferdig pakke. Noe av osten er skikkelig orange, - sikkert cheddar, og det gir flott påskefarge. Sett i varm ovn til paibunnen er godt brun i kantene og osten smelta. Hva anslår jeg - sånn ca 20 minutter i alminnelig varm ovn? 200-225 grader.

Ved siden av har du litt frisk salat og noen sprø nyvaskede sukkererter. Velbekomme. Og god påske!
.











lørdag 4. april 2009

SAMISK FILMFESTIVAL

Jeg er på vei til Sami Film Festival i Kautokeino. Ikke uten sommerfugler i magen.

Ken Are Bongo, som jobber i Kautokeino film, har klippet en kortfilm som heter Ice surprice fra turen min til Framstredet på 80 grader nord i fjor vår. Jeg dro til området mellom Svalbard og Grønland med isbryteren KV Svalbard og forskere fra 12 nasjoner. Filmen forteller litt om forskerne og isen. Og at isen smelter mye fortere enn det noen hadde forutsett.

Vi har kanskje passert vippepunktet, the Arctic tipping point. Nå aksellerer nedsmeltinga av isen både ovenfra og nedenfra. Det er ikke noe hyggelig budskap. Men det er en fin liten kortfilm med hav og is, helikoptertur over isødet og isbjørnbesøk. Og alvorlig undertone.

Den skal vises utendørs, på iskino - en ekte drive-in snowmobile iskino! Det er jo ganske spesielt å få se bildene fra den arktiske isen på islerret. Som sagt: Jeg har sommerfugler i magen.

Programmet og omtalene til Samisk filmfestival finner du her.

Og ja: Det er litt stas å være kortfilmprodusent! Min første egne film, med debut som filmfotograf, og ikke i regi av min vanlige arbeidsgiver, NRK. Det er stas det, - det må jeg bare innrømme. Wish me luck! Det kan da ikke bli noe annet enn ICE SURPRICE-fantastisk?

lørdag 28. mars 2009

MØRKERE TROMSØ. DET ER LANGT IGJEN

Nå sitter jeg i mørket ved kjøkkenbordet mitt. Jeg har nettopp kommet hjem etter å ha vandret med bikkja i Tromsø under Earth Hour 2009. Skjønt veldig mørkt var det ikke. Det er mye ugjort i Tromsø som vi kan rette på til neste år.

Omkring klokka 20 i kveld la jeg ut siste VOTE EARTH på Facebook, kledde på meg, slukket alle lys og tok Sita, min elskede lapphund, med ut på tur. Begge var godt utstyrt med refleks.

På torget sto noen skjønne ungdommer og sang og spilte på en bitteliten scene foran en håndfull mennesker. Klokka halv ni ble alle gatelys slokket i byen. Og ungdommene skrudde av lyskasterne sine og tente hodelykter i stedet. Så spilte de Vitae Lux, kjent for alle dem som liker Ole Edvard Antonsen, og det var skikkelig stemningsfullt. Det sterkeste var halvmånesigden som hang over den mørklagte Rådstua og det nesten helt mørklagte Rådhuset. Jeg er stolt over at Tromsø kommune er med på dette opplegget og slokker lys på veiene og i offentlige bygg!

Jeg gikk langs kaia for å se på den litt mørklagte byen min: Clarion hotells spisesal hadde bare levende lys, det samme gjaldt hotellresepsjonen. Stjerne i boka til dem! Det var fint og stemningsfullt. SAS Radissson sin resepsjon var bare opplyst av levende flammer, nok ei stjerne i boka!

At både Kongsbakken skole og Tromsø domkirke ligger flombelyst, syns jeg derimot er direkte pinlig. Er ikke symboleffekten ved Earth Hour verdt å merke seg for kirka som sier den er opptatt av klimaet? Og skoleverket som utdanner ungdommen?


Jeg gikk langs Strandveien ut av sentrum. Plutselig så jeg stjernehimmelen. Polarmiljøsenteret som skulle være avslått, hadde ikke klart å få skrudd av nok lys til at effekten av et svart hus ble tydelig nok. Sorry. Og Polaria lå flombelyst. - Virkelig ille, spør du meg. Hvilket kjempeparadoks når isen smelter med rekorfart i Arktis! Men Fylkesbygget lå i mørke, og det var godt å se.

Så tok jeg turen opp den gamle sykehusbakken og registrerte at mange av de private husene på sørlige Tromsøya lå i mørket! Så bra! Det samme gjalt strøket bak Fylkeshuset. Mørkt med jevne mellomrom selv om Røde kors-huset lå med lyskasterne tent!

Det fineste var nesten alle dem som hadde mørklagt huset sitt og satt et stearinlys i vinduet. Sånt blir jeg nesten rørt av.

Det er skikkelig mørkt når jeg kommer inn i Kirkegårdsveien. Alle som er ute på tur denne lørdagskvelden, merker Earth Hour. Det er fint og svart på fortauet, og vi som går langs veien opplyses bare av de forbikjørende bilene. Lovet være refleksvesten og refleksballen i hundehalsbåndet! Vi vises i hvert fall i lyset fra billyktene!

På vei opp forbi Alfheim vil sjebnen det slik at jeg hører Stairway to heaven i den lille batteriidrevne mp3-spilleren min. Og i det jeg kommer opp mot toppen av øya, danser nordlyset som et blågrønt bånd over himmelen. Månen henger som ei smal sigd over byen, og det er fantastisk å kunne se alt dette himmellyset mens Robert Plant fra Led Zeppelin synger den velkjente: And it makes me wonder - i det blå mørket.

Det er sant. It makes me wonder. Jeg blir tankefull. Hvorfor ser det ut på jorda som det gjør? Hva er neste steg? Og hvorfor er det ikke flere byfolk på øya som slokker utelyset sitt i det minste? Vet de ikke at det er jordas time? Eller tenker de at det ikke angår dem? Da har vi i så fall en stor jobb å gjøre.

Det er bare ett-1 år til neste gang. Men mange har deltatt, og dette er stort. Jeg har markert sammen med en milliard andre mennesker på kloden. For meg er denne dagen viktigere enn både julaften og 17. mai. Tilsammen.

Neste år vil jeg ha mørklagt Kongsbakken og domkirka. Det samme gjelder tårnet på Ishavshotellet som virkelig burde ligget i mørke. Det samme gjelder Fjellheisen, byens landemerke. Hei , hei - hører dere? Bedre innsats neste år? For dette er viktige greier!

EARTH HOUR GJØR KLODEN MØRKERE

I dag er det Earth Hour. I dag slukker folk over hele verden lyset i samhold med hverandre og for en bedre framtid for klimaet på jorda.

Chatham-øyene, over 80 mil øst for New Zealand, skrudde av lysene kvart på sju i morges norsk tid, og ble dermed de første deltakerne i årets Earth Hour. Nå er bølgen alt i ferd med å gå rundt jordkloden. Det er under 7 timer til den når oss her i Norge, kl. 20.30.

Dette er de ferskeste tallene:

106 norske kommuner med til sammen 3 075 064 innbyggere deltar i Earth Hour. 3929 byer verden over har meldt seg på. 88 land skrur av lyset for klimaet. På nettet har Earth Hour blitt nevnt 4,7 millioner ganger i løpet av det siste døgnet.

Takk for at du har meldt deg på Earth Hour (se under, hvis du ikke har gjort det) og sluttet deg til den globale massemønstringa av folk som bryr seg om klimaet. Dette vil bli ei symbolsk markering som virkelig gjør en forskjell. Slukk lyset og ha en fin time i mørket! Dette skriver Earth Hour -gruppa i WWF akkurat nå. Vær med og markér, du og!

En smakebilt fra New York Times finner du her.


tirsdag 24. mars 2009

JORDAS TIME NÆRMER SEG

Minner alle venner og blogglesere om at det går mot jordas time, der vi kan delta og markere vår bekymring for klimaendringene på kloden. Du kan se den internasjonale sida her, lese mer og melde deg på som deltager på denne sida.

Hos WWF finnes det en video som viser forandringene i store utenlandske byer før og under Earth Hour og den er det verdt å ta en titt på. Meld deg på, da vel! Slukk lyset en time med bevissgjøring om det som skjer på kloden. Legg inn registreringa di hvis du ikke har gjort det. Kanskje blir vi en milliard mennesker som deltar? Det er si så fall storveis!

Også den norske kirka tar del i denne verdensomspennende kampanjen. Og mange av kommunene i hele landet. Du óg? Og noen du kjenner?

søndag 22. mars 2009

LIFE IS TOO IMPORTANT


A man can be happy with any woman as long as he does not love her.

Oscar Wilde, irsk dramatiker, novelist, & poet (1854 - 1900)


Denne søndagen er jeg svært glad i Oscar Wilde. På kjøleskapet mitt står det et Wilde-sitat som jeg prøver å etterleve:

Life is too important to be taken seriously.

Det er sjelden jeg klarer det, - bare trekke på skuldrene, le og gå videre. Men jeg prøver, av og til. Wilde klarte det knapt nok, han levde et tøft liv.

Det finnes et nettsted med Wilde-sitater for den som vil ha litt hjernetrim denne vakre søndagen. Best liker jeg kanskje utdrag fra The Ballad of Reading Gaol, en dramatisk fengselshistorie som han skrev etter at han sjøl hadde satt inne i to år med en dom pga sin seksuelle legning og sitt 'utsvevende liv'.

Yet each man kills the thing he loves,
By each let this be heard,
Some do it with a bitter look,
Some with a flattering word,
The coward does it with a kiss,
The brave man with a sword!

Some kill their love when they are young,
And some when they are old;
Some strangle with the hands of Lust,
Some with the hands of Gold:
The kindest use a knife, because
The dead so soon grow cold.

Some love too little, some too long,
Some sell, and others buy;
Some do the deed with many tears,
And some without a sigh:
For each man kills the thing he loves,
Yet each man does not die.

***

Balladen er lang og heavy. Du kan lese hele diktet her. Og han gjentar til slutt det poenget han hele tida kretser rundt - kjærlighetens tøffe vilkår. Bare kjærlighet og død. Kjærlighet og død.

And all men kill the thing they love,
By all let this be heard,
Some do it with a bitter look,
Some with a flattering word,
The coward does it with a kiss,
The brave man with a sword.

lørdag 21. mars 2009

OOFOTR




Før den store dovenskapen tar meg, må jeg skrive om Oofotr som er et helt fantastisk band jeg hørte og så ombord i Hurtigruta ved kai i Narvik under Vinterfestuka. Deilig var det.

De har hentet gamle salmetekster og låter fra Ofoten-området som de gjør i ulik musikals drakt. Sjøl sier de at de gjør en blanding av etno, world music, ambient og folk music. Det er helt fine betegnelser for meg. Deilig, var det. Masse lyd, jævlig kule synther og keyboards, vakker stemme, utsøkt slagverk.
Hvem er de? Kjersti Stubø, vokal, og Jørn Øien på keyboard, begge fra Narvik, - samt Ernst Wiggo Sandbakk fra Kjeldebotn på trommer/perkusjon.
Nettsida deres finner du her. De er verd å høre på. Prøv smakebiter på nettet: Alene Gud, eller Satt i blomsten som ei dronning fra den første skiva deres som kom i '95. Eller Where you go fra oofotr II:world ambient som kom i 2001. Bare lekkert. Og jeg er ikke inhabil, sjøl om jeg kommer fra Narvik. For dette var strøkent.
Bare så synd at Vinterfestpublikummet besto av en hel del godt fyrte folk som hadde betalt billett for å sitte å tjatre som taletrengte landsbykjerringer. Skikkelig uhøflig. Skikkelig småbybondsk. Narviknedtur på sitt aller verste og en skam for byen samt en rein plage for oss andre som setter pris på god musikk. Og som kom dit for å høre Oofotr.

søndag 1. mars 2009

KULTURDAME. ELLER KJERRINGPØNKER

Har lest et deilig innlegg om Kjerringpunkere på bloggen hos fr.martinsen som også sto i siste nummer av Journalisten. Det er så morsomt at jeg anbefaler på det varmeste. Også kommentarene under, som maner til ettertanke.

Jeg ble både lattermild og ettertenksom, i grenseland til vemodig. Jenter er så innmari flinke, men blir ofte så konforme. Kvinner blir så konforme. Jeg har nådd en ettertenksom alder der jeg lurer på hvor det blei av opprøret? Alt sinnet? Ble det kasta ut med badevannet? Sammen med plast-ender og bleieskift? I de stadig tapte lønnsforhandlingene? I selveste likestillingsdebatten?

Har før blogga om den gamle diktsamlinga Sakte kino til Signe Kristin Djuve der jeg fant noe som traff meg så inderlig. Gjør det fortsatt. Her er reprisen fra 1986:

*

Midt mellom tommel og peikefinger
bur det eit opprør
Ei sterk stemme
krevjande modig manande

Sjelden blir opprøret til anna enn
ei knytta hand
gøymt vekk i ei bukselomme

*

Denne forpulte slitasjen
forbanninga over havet
som bryt inn over dekk
stormen som meiar kjelane
ned av komfyren
og gutane med sitt kvinnesyn;
heimehøyrande i kambro silur

Men det er ingen grunn til tanke på flukt
og flaskepostbreva kjem aldri fram
til adressaten

*

Blå morgon
Klaprende steg over asfalten
Dunket når avisa treffer trappa
Dei kalde hendene mine tek varleg imot dagen


I kjølvannet av all denne ettertenksomheten og etter bloggen til fr. martinsen, vurderer jeg nå å sette opp vocodermikrofon i kjellertrappa og arrangere noen helgetreff, gjerne med Cindy Lauper, Nina Hagen, Patti Smith og Laurie Anderson som gjester. Alt av kjerringpønkere, kulturdamer og annet oppsop er selvfølgerlig hjertelig velkomne!

Men først må det måkes ut en par meter snø fra oppkjørselen. Det er ikke vanskelig å finne fram, det er det huset der garasjen ikke har tak. Og postkassa mi nede ved veien, ja den forsvant dessverre med forrige kommunale brøytebil en gang før helga. Men artig kan vi vel ha det, uansett?
p.s. bildet av Nina Hagen fant jeg her.

søndag 22. februar 2009

HUS VED POLARSIRKELEN

Gjennom heile vinteren flyt dei i kulda, små flåtar av tre og tjørepapp. Så ein dag stig kvikksølvet, permafrosten tinar, og det er vatn overalt, vatn siv opp gjennom golvborda, strøymer inn i litervis. Det er mest som å gå ned ute på sjøen. I ein augneblink ligg du i senga, varm og logn med lasta di av husplanter og ballasta av bøker, i den neste gurglar du som ei karpepå botten. Kven seier at livet er rettvist?

Klokka ni neste morgon kjem postmannen til porten. Inkje hus, inkje hund. Alt han finn er eit lekk oljefat som duppar på yta. Det er det tredje denne veka, seier han til seg sjølv og snur og traskar videre. Heile sumaren er det slik, hus piplar ned i mørkret, heile landbyar forsvinn fra kart og regusleringsplanar. Og postmennene? Dei er som ein fortapt stamme på jakt der ute i den endelause tomheten, veskene bular av nyhende, ubetalde rekningar.

Robert Hendin, fra Red Wing, Minnesota (f.1949)

Har henta teksten fra tidsskriftet Kuiper, nr 3-4 2008. De skriver at Pir forlag planlegger å gi ut et utvalg av Hendins tekster.

Mer om temaet? En bitte liten kortfilm om Costal Erosion - the quiet crisis finner du her.

lørdag 21. februar 2009

EN STJERNE SOM HAR MISTA BESINNELSEN

Det finnes ei rand lengst bort i solsystemet som kalles Kuiperbeltet. Det er der kometene kommer fra. I følge Snusmumrikken er en komet en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometen kan dukke opp hvor som helst.

Her også.

Slik presenterer de seg sjøl på permside to av magasinet sitt, Kuiper. Og jeg er selvfølgelig alt for seint ute. Jeg skulle skrevet om dette for lenge sia. I fjor. Særlig da dobbeltnummer 3-4 av Kuiper kom ut med tekster om økokritikk og sammenhengen mellom natur og litteratur.
Det nummeret av Kuiper ligger fortsatt i den andre halvdelen av dobbeltsenga og blir fortsatt lest. Og jeg liker det. Jeg liker åpninga der det reflekteres over røyk fra huset ved sjøen, i Olav H Hauges gjendiktning av Bertold Brechts kortdikt Der Rauch.

Jeg liker den åpninga særlig godt akkurat nå, fordi jeg nylig har lest i en herværende dagsavis om forskning som fastslår at vedfyring kan fremkalle kreft. As if I care. I går fyrte jeg opp i ovnen med skikkelige tørre vedkubber og nøt varmen og gleden ved å se den åpne ilden. Hvor hadde mennesket vært i evolusjonen hvis det ikke hadde lært seg å brenne ved? Men vi lar den saken ligge nå. Stjerner må ikke miste besinnelsen hele tida.

Det vesle huset under tre ved sjøen.
Frå taket stig røyk.
Vanta han
kor vonløse vore då
hus tre og sjø.

Og det er sant. Hvis røyken blir borte og mennesket mangler, blir tilværelsen på sett og vis meningsløs. Jeg assosierer dette med eksisterende miljøkrise og mitt eget nærvær i nord.

Ja, det både koster å bo og reise i Arktis, og jeg bedriver hver eneste dag en form for rovdrift på eksisterende ressurser. Mitt liv er basert på en økende hunger etter karbonholdig brennstoff som forurensere vår klode med store mengder CO-2 og fører til varmere klima på kloden. Men uten tilgang på hus og varme, snøscootere, fly eller båtmotorer hadde dette landskapet ikke kunne blitt erobret. Og hvem skulle da glede seg over den høye aktiske himmelen? Eller snakke om betydningen av isen som smelter? Her er paradokser i fleng.

Jeg leser i Kuiper at vår verdensanskuelse i dag baserer seg på filosofen Fransis Bacons (1561-1626) teorier om å benytte vitenskap og teknologi til menneskelig nytte og velferd. Og får bekrefta at dagens teknologiske utvikling i stor grad preges av overmot og overdrivelse, - henta fra artikkelen om Utopi, kunst og miljøkrise. Interessant.

Og så litt om illustrasjonene: Jeg simpelten elsker alle bildene av utstoppede isbjørner i dette økonummeret, og bidrar gjerne med min egen, henta på Longyearbyen flyplass. En deilig ironi.

Og jeg tar med at Kuiper har sitt utspring og sin redaksjon i det aktive, litterære miljøet i Tromsø.

Selv i perioder av mitt liv når jeg ligger flat på rygg og stirrer i taket, grunner jeg mye over slike økofilosofiske og økopolitiske spørsmål som opptar meg daglig og som vi kanskje burde snakke og skrive enda mer om? Jeg har min egen Blogg om kald kjærlighet der jeg samler på bilder og artikler om kalde fakta. Og Kuiper har si egen nettside der du sikkert kan skaffe deg et eksemplar eller et abonnement.

Avslutningsvis vil jeg nevne forfatteren Robert Hedin fra Red Wing i Minnesota som har skrevet, redigert og gjendikta over tjue bøker med dikt og prosa. Og som avslutter Kuipers dobbeltnummer 3-4 i 2008 med noen tekster. En av tekstene liker jeg så godt at jeg legger den ut under egen bloggtittel, og rett og slett avslutter dette blogginnlegget her. Med ønske om flere gode Kuiper-nummer til ettertanke og refleksjon.

Bildet av Kuiperbeltet er henta hos abyss.uoregon.edu/~js/images/migrate3.gif.