Det er Stein Mehren som er min lyriker framfor noen. Det skyldes en særoppgave vi skrev om han på gymnaset, to av oss i klassen min, Bente Aschim og jeg. Nå leiter jeg etter et dikt der de hvite arkene ligger på et bord om natten og holder lyset fast. Jeg håper jeg finner det. Det er litt der jeg føler at jeg er.
Det er noe med kraften i det hvite papiret. Jeg ble minnet om dette fordi jeg har begynt å lese boka Om utregning av romfang.
Den skal man ikke lese hvis man er litt ute av sin samtid, merkelige saker. Men hun nevner dette papiret som hun finner, og at lydene er med på å beskrive virkeligheten.
- Hører jeg bare blyanten min mot papiret, en hviskelyd som snart forsvinner i lyden av regn.
Og seinere i teksten:
Det var derfor jeg begynte å skrive. Fordi jeg kan høre ham i huset. Fordi tiden har gått i stykker. Fordi jeg fant en pakke med papir i hylla. Fordi jeg prøver å huske. Fordi papiret husker. Kanskje er det noe helende ved setninger.
Det får holde i denne omgang. Jeg skal hjem og lete etter det diktet om de hvite arkene. Som holder lyset fast.
Innlegg
