onsdag 8. desember 2021

BLOMSTER ETTER 40 ÅR

Det er artig å bli feira når folk sier pene ting, men særlig når de sier artige ting. Jeg forlot jobben den siste dagen i november, og ble takket av i går. Jeg fikk verdens artigste og minst venta tale fra en av kollegaene mine som jeg har kjent siden han var en liten unge og gikk i hælene på faren sin. Siden ble han ansatt og medarbeider.

Vi hadde jobbet med grafikk til tv-program og han syns jeg var krevende. Ned til minste bildepixel, sa han. Men han hadde lært av det, nok til at han husket meg etter alle disse årene, med verdens søteste tale. Man blir glad av sånt. 

Blomster fikk jeg også, buketten var så stor at jeg måtte sette den i litermålet da jeg kom hjem, i mangel på vase. Men det ordna seg, etterhvert. Det ble en fin  dag med masse reaksjoner på Facebook. Man får være takknemlig for all god omtale, og det er jeg virkelig!

torsdag 2. desember 2021

VEIEN VIDERE

Jeg hekter ikke lengre på meg ID-kortet for å gå på jobb. Den tida er over. De nye dagene skal fylles med annet innhold. Til nå er det kaffemøter på kafé, innmelding i treningsinstitutt der flere kjente allerede er i full sving, det er ukentlige møter i et Senioruniversitet der jeg allerede i går fikk tilbakemeldinga: 

- Men du er vel for ung til å være her? - Nei jeg er ikke det, jeg fyller 68. - Oj, er du blitt pensjonist? - Nei, jeg slutter i NRK og skal bli fulltids forfatter. Jeg er fortsatt journalist.

Det er det beste svaret jeg har og det er for så vidt helt riktig. Jeg har flere manus til bearbeiding, jeg må finne meg en god arbeidsplass i huset og komme meg i arbeid. Igjen. Det er som om tilværelsen uten ei retning framover ikke har nok meningsfylde. Jeg kan ikke forklare det på annet vis. Å bruke dagene til å trene og strikke, gir ikke nok. Slik kjennes det nå. Kanskje jeg er litt forutinntatt i hodet når det gjelder begrepet pensjonist, og for meg er det noe med selve ordet som jeg ikke helt klarer å assosiere meg med. 

Kanskje når jeg fyller 75, men ikke nå. Det er kanskje derfor folk gratulerer meg med å ha gått av? De skjønner at dette ikke bare har vært enkelt. Gift med jobben, og hatt et arbeid som alltid var en del av din egen personlighet. Det gjør det interessant og spennende å jobbe fram ei retning videre. Og litt skremmende. Må innrømme det, ja.

Det handler om å gi slipp på en identitet, en tilhørighet til Norges største og viktigste mediebedrift gjennom et helt voksent liv. Nei, det er ikke bare enkelt. Men jeg finner vel ut av det.

søndag 21. november 2021

LIVET INNHENTER OSS

Man tror man tar seg en timeout. En pause. Og slipper fri. Men sånn er det ikke.

Fortsatt sitter jeg på ei grønn og brun lava-øy, men livet der utenfor braker inn i tilværelsen. På noen korte timer kommer meldingene - din gamle kollega gjennom flere tiår greide ikke covid-smitten og gikk ut av tida etter mange uker i respirator på sykehuset. Det er nitrist. Han hadde akkurat pensjonert seg fra NRK, og frydet seg over glade dager som pensjonist. Jeg traff Lars Egil i Storgata bare noen dager før han ble innlagt på universitetssykehuset med smitte.

 - Skal vi ta en kaffe? - Litt travel akkurat nå, neste gang? 

Det er uvirkelig at vi ikke skal ses igjen, og at den kaffen ikke blir noe av.

Hvordan takler vi smittespredning i et virusbefengt Europa - og hjemme? Noen vil ha koronasertifikat, andre hever stemmen mot og sier det er diskriminerende. Yngstesønnen er en av dem, han tar kraftig til orde for sitt syn. Jeg leser kronikken hans i avisa og på nettet og imponeres, selv om jeg ikke er enig med han.

Trass i avstanden mellom øya her og Tromsø der hjemme, diskuterer vi på messenger, argumenterer og presiserer. Så bryter nok en gang brutaliteten inn og han melder meg at Hank von Helvete, vokalisten i det gamle Turboneger, er gått ut av tida.

Hank var ingen tilfeldig musiker for yngstesønnen som i si tid ble benevnt som “punkeren” i bloggene mine. Hans-Erik Dyvik Husby ble en del av ungdomsopprøret hans, kanskje det viktigste idealet i noen betydningsfulle ungdomsår. Han kjøpte seg Turbojugedjakke, protesterte mot alt som stengte han inne og ble pønker. Hank var en av dem som ga han lov til å reagere, lov til å uttrykke seg, tørre å gå på en scene, tørre å protestere. 

Kanskje var ikke dette opprøret bare positivt, men det var en viktig del av en identitetsdannelse, av ei ungdomstid, av et brudd med fortid, foreldre, autoriteter.

Så vi meldte hverandre igjen utover natta, delte artikler og minner om konserten vi dro til på Øyafestivalen, og seinere om reisa til Oslo for å se Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus Christ Superstat på Det norske teateret. Og Hans-Erik i rollen som  Cornelis Vreeswijk på film. Ja, også dette delte vi, for Cornelis og hans tekster var jo en del av min ungdom, mitt opprør, mine ungdomstanker.

Slik bygde Turbonegervokalisten ei bro over generasjonene i  år lille familie, og vi møttes i sorg over at en mann på bare 49 år ikke lenger var blant oss. 

En dag tidligere skrev jeg om timeout. Jeg skrev: Et øyeblikk til bare, så kommer jeg. Men sånn er ikke livet. Det er ikke vi sjøl som velger pausene, timeout’en. Av og til strømmer livet inn over oss, så du bare snapper etter pusten. 

- Ja, jeg er på vei hjem. Jeg reiser hjem til begravelse, til meningsfylte debatter om covid og smitte, til fortsatt munnbind og til mørketidslandet og snøen som allerede har lagt seg i oppkjørselen. 

Det er mulig å ta en pustepause. La havet og dønningene fylle hodet og la alle svirrende ideer og plagsomme tanker fly. Bare gå langs stranda og være en del av sol og sjø. Men du kan ikke stoppe selve livet, eller døden. Det kommer - og den kommer - ofte mer uventet enn man hadde forestilt seg. Sukk.

fredag 19. november 2021

TIMEOUT

Har en timeout på en av de mange Kanariøyene, La Gomera. En ørliten pause fra hverdagen på ei brun og grønn ferieøy langt ute i havet.


Våkner tidlig, setter på vannkokeren og tar kaffekoppen med tilbake i senga. Sover med bare et laken over meg, sola står opp halv åtte her og ut av det åpne vinduet ser jeg de mørke, brune fjellene som kneiser mot himmelen. Det er lavafjell, bergarter som er vulkanske og har eksplodert opp fra jordas indre. 

Strendene er sorte, steinene er grå og blir blanksorte når havet slår over dem.

Jeg hører lyden av havet hele tida, svære brenninger som slår inn over de sorte fjærsteinene. Samme havet som hjemme, Atlanterhavet. Og over mot den andre sida seiler de vågale nå i denne tida, de rir på vinden i retning Karibien i små og store seilbåter over verdenshavet.

Nyhetene hjemmefra når oss som før, vi leser debattene rundt stortingspresidenten som nå går av, politiet som skal etterforske pendlerne på Stortinget og helsevesenet som kneler under vekta av viruset som hjemlandet mitt har avlyst restriksjonene rundt.

Her går alle med munnbind, i butikken, på bussen og ferga og på vei inn på kafeen. Det er påbudt. Og Spania forlanger EU sitt koronasertifikat for å slippe deg inn. Det provoserer ikke meg. Jeg tenker at det er en vei å gå for å stoppe den verdensomspennende pandemien som har krevd så mange liv. Men jeg ser på nettet at debatten går for fullt, der hjemme.

På ett vis blir lille Norge så fjernt når man tar en timeout. Og jeg trengte det lille pustet i bakken før vinteren setter inn, med snø, is og kulde, mørketid og brøytekanter. Gleder meg ikke til å dra hjem, samtidig som huset mitt alltid trekker - kattene som mjauer etter ferskt fór, sønnen som romsterer på  badet om morran før avgang til universitetet, barnebarn-besøkene og jobben som venter med sin dynamiske, litt nervøse atmosfære. Sånn er mediavirkeligheten: - Hei, hva skjer? Og vi løper i vei.

Her skjer det ikke så mye. Naboleiligheten har besøk av småbarn som leker på terassen. Vannet i svømmebassenget er begynt å bli kaldt, og kveldene er kjølige. De tyske turistene går på fjellturer og noen av dem som ender opp her på vestsida av øya, er sånne unge eller gamle hippie-typer, hehe. Lett å kjenne igjen! De gamle gutta har grå hestehale og bærer på gitaren eller sax’en sin, de unge gutta har langt hår, knyttet opp i en rotete kule midt oppe på hodet. Det er ikke lenger siste skrik, spør du meg - og det ser ut som en kråkebolle som ikke har vært i befatning med kam eller børste fra før koronaen satte inn. Og det begynner å bli lenge siden. Men er det trend, så er det trend. Jeg bøyer meg for moten, går i mine eldgamle shorts og t-skjorter og spiser god pizza eller dårlig spansk kafé-mat med masse pommes frites og brød og gremmes over karboinntaket. Men skitt, er det timeout så er det timeout.

Ryggen protesterer mot fremmed madrass, men snart tar jeg på meg badedrakten for et morgenbad, og så blir det sein frokost på terassen dit sola akkurat når, og så en rusletur ned til nabobebyggelsen i sør der entreprenørene er i sving og heisekraner og anleggsmaskiner bråker og støver akkurat like mye som hjemme. 

Ingenting er perfekt, ikke engang i paradis. 

Og hjemme i Norge går livet videre akkurat som før, og når jeg kommer hjem skal jeg ta tak i det, alt sammen. Men ikke akkurat nå, for jeg har en bitteliten og litt innholdsløs timeout.

Men siden - siden skal jeg ta fatt i debatten om pendlerfradragene på Stortinget, budsjettjusteringene og behovet for koronasertifisering for å holde den livstruende smitten i sjakk. Siden skal jeg ta fatt i de uferdige manusene, avslutningen på arbeidsplassen og de litt for mange kiloene på badevekta. 

Men bare gi meg et bittelite øyeblikk mer med timeout og pause. Så kommer jeg.

lørdag 18. september 2021

DUNE

Filmen DUNE er nyinnspilt. Det blir spennende. Det er fra den romanen - Dune - av Frank Herbert, at jeg har klippet og klistret opp et viktig sitat som har hjulpet meg flere ganger når jeg engster meg over livet.

Nå gleder jeg meg til å se filmen som heter Sand på norsk. Jaja. Jeg syns ordet sanddyne er mye bedre, i mitt hode er det sanddyner som i en ørken som er bildet. Og her er sitatet:

"I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little-death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain."



TUR I KVELDSLYSET

Høsten er her. Jeg går tur i mørket med refleks på sekken og kjøper chips av rotfrukter og ferdiglaget hommous på butikken. Den observante vil registrere at dette ikke ligner på lavkarbo. Der falt jeg av, gitt. Alle gode intensjoner fra i mars da jeg blogget sist forsvant bare. 

Men jeg har planer om 10 000 skritt hver dag, og et nytt forsøk på å minske vekta i høst. I går gikk jeg tur før Nytt på nytt på fredagskvelden - i kveldslyset. Og det var fint.



Jeg feide på meg de fem kiloene jeg skrøt av i mars som jeg tok av, mens jeg hadde permisjon fra jobben på nyåret. Men etter påske var jeg på jobb igjen, og registrerer bare at stress ikke er godt for meg. Svisj - jobb, jobb, og noen form for diett blir umulig å følge. I hvert fall for meg, som stikker på kantina og tar noe å spise som i lengden ikke forblir lavt i karbo. Og da - altså! Opp de fem kilo jeg gikk ned i vinter. Blir deppa og driter i alt. Spiste meg gjennom en regnfull sommer og gruet meg til en jobb i nyhetsredaksjonen fra august og ut året. 

Men sånn ble det altså ikke. Jeg takler ikke den sida av mediabransjen, og har sagt opp. Nå gjelder det å holde ut til 1, desember. Ikke gjøre store feil. Passe på nattesøvnen og matvanene. 10 000 skritt om dagen burde ikke være umulig. I asfaltskinnet i kveldslyset ser jeg slank og langbeint ut. Rart hvordan bildet kan bedra, dere? Men det hjelper litt på selvfølelsen. Det gjør det. Sa ho med et smil. 

Ha ei god helg! Jeg skal begynne å blogge igjen. Jeg lover meg selv akkurat det. Og bli mer sporty. Dette innlegget skulle egentlig legges ut på bloggen MATFRONT, der jeg snakker om kosthold og matvaner og vekt. Du finner den bloggen her: http://matfront.blogspot.com/ 

fredag 7. mai 2021

OLE PAUS, ASSÅ

 

En natt er lagt i ruiner
En ny dag er nær
Natt blir dag om noen timer
Fortell meg nå hvem du er
Det vokser fem penner ut fra hver hånd
For mange oppbrudd har gjort meg sånn
Så hold meg og se deg om
Det er ingenting her å være redd for
Jeg sover i min skygge
Og ser hva jeg vil
Mine øyne har skapt min verden
Uten meg er intet til
I meg bor en flyktning fra gravlagte år
Jeg lar føttene bestemme den veien jeg går
Så hold meg og skjul mine sår
De er ingenting å være redd for
Du sier det er tid til å skilles nå
Du ser tårer i alt det du ser
Men oppbruddet har vart for lenge
Det raker meg ikke mer
La alt være glemt og bli hva det er
Jeg var likevel alltid en hjemløs her
Så hold meg, en ny dag er nær
Og den er ingenting å være redd for

torsdag 15. april 2021

VAKSINERT MOT KORONA

Jeg er så himla fornøyd, har fått første dose av Pfizervaksinen i dag. Kjapt inne på kommunens vaksinasjonssenter, registrert, sendt til bord fire og kjente ikke en gang stikket i venstre arm. Hun som vaksinerte, spurte om jeg kjente sjukepleier Vivi som satt noen bord unna og satte doser. 

- Ja, vi skal på ferie i lag til høsten, svarte jeg, - dersom det ikke blir en fjerde bølge med smitte. 

Man vet aldri. Fikk en hyggelig prat med Vivi som var ferdig å jobbe akkurat mens jeg satt i vente-20 minutter-pausen etter at stikket ble satt. 

Masse folk i lokalet, alle med munnbind. Fin og rolig atmosfære. Jeg er bare så glad for norsk helsevesen og at jeg fikk vaksine bare 13 mnd. etter utbruddet. Det er egentlig fantastisk. 

I vinter har jeg fått vaksine mot influensa, mot lungebetennelse og nå mot covid-19. Det føles godt og jeg kjenner meg ivaretatt. Tromsø kommune har vært dyktige og jeg har vært utrolig heldig som bor i en by som har hatt gode rutiner, lite smitte og en trygg arbeidsplass å kunne gå til. Det er lov å være takknemlig.

søndag 28. mars 2021

GOD PÅSKE

Håper på fine turer i påsken! Med eller uten piggsko! Mest fornøyd er jeg med at sommeranorakken passer fint enda! 

Dessuten ser jeg at tulipanene kunne trenge en liten omgang med malerpenselen! Blir det en gråværsdag, får de kanskje et strøk av klar blå og gyldne gulfarger slik de var den gangen de ble kjøpt med hjem fra Nederland. 

Nå er de falmet av tidens tann, men fortsatt like kule som den gangen. Nederland er jo liksom selveste tulipanlandet, og disse er jo virkelig gjenbruksvare.

God påske til samtlige! 

onsdag 3. mars 2021

ALL THE RUNNING YOU CAN DO

Jeg er fascinert av Lewis Carroll og et særskilt sitat fra the Red Queen i boka Through The Looking Glass.

"Now, here, you see, it takes all the running you can do 
to keep in the same place."

Dette sitatet har hengt på oppslagtavla mi lenge, har tenkt mye på det og opplever at jeg ikke klarer å springe fort nok lenger. Jeg fant en artikkel som påpeker at også neste setning er om så like viktig og kan tolkes rett inn i vår moderne samtid.


"If you want to get somewhere else, you must run at least twice as fast as that."

Litt mer fra artikkelen:
Also from the Queen in Through the Looking Glass, this is another masterpiece from the cryptically talented Lewis Carroll. You have to read it twice to understand what a deep thought this is. 

The metaphor of running is used to express our daily routine, the activity of working hard to keep up with the fast pace of our dynamic world. If you want to get somewhere, achieve a goal or accomplish a task, you need to work twice as hard as you usually do. 

That's because everyone is working as hard as you are, and that's helping you stay in the race. If you wish to achieve success, you will need to work harder than others!

Her er hele artikkelen. Mye interessant lesning.

søndag 28. februar 2021

ISBJØRNDAGEN

Det var isbjørndagen i går, den 27. februar. Jeg feirer gjerne isbjørnen og håper vi klarer å behode en klode med havis og isdekte områder i Arktis, for det trenger isbjørnen for å overleve. Jeg har møtt flere av dem på tokt i Arktis med Norsk Polarinstitutt. Ett av møtene kan du lese om her.

Det var ganske eventyrlig, faktisk. Så jeg feirer gjerne International Polar Bear Day! Hurra for isbjørnen, kongen av Arktis!


Her kommer også historien om da jeg faktisk IKKE så isbjørn, mens alle andre gjorde det. Det var bittert. 

Men snille Rudi Caeyers som var proff fotograf ombord, lånte meg bilder til nettsaken hos NRK den dagen. Pinlige greier! 

Les saken om den sovende bloggreporteren her.

Men man gir seg jo ikke når man er ung og sulten på egne bilder. Så jeg tok innersvingen på resten av gjengen ombord på toktet, og gjorde en privat avtale med overstyrmann ombord. Finn en bjørn! Vekk meg! 

Saken kan du lese her.

søndag 7. februar 2021

YOU START DYING SLOWLY

You start dying slowly

if you do not travel,

if you do not read,

If you do not listen to the sounds of life,

If you do not appreciate yourself.


You start dying slowly

When you kill your self-esteem;

When you do not let others help you.


You start dying slowly

If you become a slave of your habits,

Walking everyday on the same paths…

If you do not change your routine,

If you do not wear different colours

Or you do not speak to those you don’t know.


You start dying slowly

If you avoid to feel passion

And their turbulent emotions;

Those which make your eyes glisten

And your heart beat fast.


You start dying slowly

If you do not change your life when you are not satisfied with your job, or with your love,

If you do not risk what is safe for the uncertain,

If you do not go after a dream,

If you do not allow yourself, 

At least once in your lifetime,
To run away from sensible advice.
Dette diktet er ikke skrevet av Pablo Neruda, slik mange tror. Forfatteren er Martha Medeiros selv om teksten verserer på nettet som hans. Artikkelen om denne saken kan du lese her



tirsdag 2. februar 2021

ANNIE LENNOX - DIDOs LAMENT

Annie Lennox, denne flotte damen - synger som en gud, fra Purcells arie "When I am laid in Earth". 

Det er en video verd å se og høre. Jeg beundrer ho Annie så enormt og har hatt gleden av å møte henne under Mandela-konserten i Tromsø i 2005 da hun var med i en debatt om helse som jeg produserte søndagen etter konserten. 

Har til og med tatt henne i hånda! Wow!  

JESSYE NORMAN - DIDO`S LAMENT

Her er Jessye Norman som synger om døden fra Dido`s Lament av Purcell.

When I am laid, am laid in earth, may my wrongs create
No trouble, no trouble in, in thy breast

When I am laid, am laid in earth, may my wrongs create
No trouble, no trouble in, in thy breast

Remember me, remember me, but ah
Forget my fate
Remember

søndag 10. januar 2021

AMERIKA

Jeg engster meg for det som skjer i USA, håper at noen klarer å holde nede volden rundt innsetting av ny president. Livredd for opptøyene og at følgene av det som skjer, skal bli borgerkrig. 

Ordet borgerkrig er som elefanten i rommet, noe vi ikke kan snakke om. 

Men mange tror at følgene av det som skjer med den gale presidenten som ennå sitter ved makta, kan bli store opptøyer og mye vold. Sønnen min delte en artikkel om dårlige maktovertagelser i den amerikanske historien. Den antyder økonomisk krise og borgerkrig som mulige scenarier. Du finner den her.

Jeg har brukt mange nattetimer på å følge nyhetene fra både BBC og CNN for å skjønne hva som skjer. 

At han ikke går frivillig, er innlysende, selv om han nå sier at han aksepterer en ny administrasjon. Men vi som kjenner til psykopater og deres trekk, vet at de aldri angrer og aldri innrømmer feil - fordi de aldri tar feil. I egne øyne. Det er jo kjennetegnet på disse personlighetene. 

Det er alltid vi andre det er noe galt med. De tar aldri feil, disse menneskene, de kan ikke se det eller forstå det. Dette har tatt meg år å innse, å fatte. 

Det er egentlig ufattelig. 

Men denne diagnosen er dessverre mye mer vanlig enn vi skjønner. De er farlige, fordi de ikke har empati. De er farlige når de får makt, og enda farligere når den makta blir tatt i fra dem. Eller de trues med det. 

Han kommer til å spre hat rundt seg til han dør, fordi han alltid vil tro at det er en konspirasjon mot han i det amerikanske samfunnet. Uansett hva som skjer, kommer han alltid til å tro det. Og hvis alle hans over 70 millioner tilhengere også tror det, så er Amerika ille ute. Resultatet kan bli krig, ikke bare borgerkrig. 

Jeg er ofte våken og engster meg. Jeg kommer neppe til å slutte med det aller første. Og alle vi som faktisk elsker og har elsket dette landet på godt og vondt, kjenner på dyp sorg over det som skjer. Jeg sier ikke at resten av verden på noe vis er perfekt. Men akkurat nå er det disse tankene som bekymrer meg mest.

Hør CNN her: https://edition.cnn.com/2021/01/10/politics/donald-trump-mike-pence-final-days-25th-amendment/index.html



søndag 3. januar 2021

GODT ÅR

Ja, blir det et skikkelig godt år igjen, noensinne? 2020 gikk ut av tidstegningen som det året vi lærte å sprite hendene, gå med munnbind og skjønte hva virusspredning kan medføre.

Et år med isolasjon og uten klemming, men et år der jeg sjøl har overlevd ganske bra på grunn av en godt virusbeskyttet arbeidsplass og muligheten til å isolere meg i sokkeleiligheten, noe jeg gjorde fra mars og fram til påske.

De siste dagene gled det ut et enormt leirras i Gjerdrum kommune, tok liv og gjorde mennesker engstelige og hjemløse. Katastrofe for å si det mildt.  Det minner meg om hvor sårbart livet er, og hvor viktig det er å ta vare på dagene.

Jeg har noen nyttårsforsetter, selvfølgelig. Hvem har ikke det?

Skrive manus til boka om Kiruna. Gå ned i vekt. Spise mer grønnsaker og fisk, såkalt betennelsesdempende mat og satse på å få sunnere ledd, ikke minst i ryggen. Det kreves i alderdommen. Å fylle 67 er ingen spøk. Man får ta en dag om gangen. Godt nyttår til oss alle sammen, vi kan i det minste ønske!