SLEKT OG SPENNING

Hjemme fra Oslo igjen, denne gangen med treff i den gamle realskoleklassen min, middag med gammel venninne og besøk på Jar hos mitt søskenbarn som har drevet med intens slektsforskning. Sov på sofaen hos Mikkel og vi to var ute på kafe Monsun og spiste veganmat som var kjempegod.  

Godt vær i Oslo, sol og vakre høstfarger på turen ut til Jar. Jeg vil sette opp navn på slekt fra begge sider i en oversikt, har jo allerede en god del info fra egen research og fra Kåre Varvin jr, mitt søskenbarn. Og syns dette virker morsomt. Det er jo interessen for mi oldemor Lovise født i Kabelvåg som er årsaken.

Jeg fikk et bilde av Lovise og familien til Birgit og Harald, tatt før mamma ble født, altså før 1914. Lovise bodde sammen med dem, og er litt av ei dame. Det spennende med henne, var at hun hadde ei datter fra før Birgit ble født, i ledemål, som det het den gangen, født utenfor ekteskap. 

Det var ei datter født i 1883 som het Nilsine, eller tante Sina som mamma kalte henne. Hun ble ellers aldri snakket om, men dro med sin far, eller etter sin far til USA en gang etter 1904, sier Kåre som mener de dro til Starbuck som er i Minnesota. Sina hadde sin fars etternavn og het altså Nilsine Karoline og merkelig nok Ulset til slutt. Han het Edvard Nilsen Ulset. Fødested er oppført som Tingvoll. 

Var min oldemor der, ble gravid og fødte i dølgsmål for siden å reise hjem til Nord-Norge igjen, uten dattera? Her er mange spennende tanker å grunne over. Mye vi ikke vet.

Nilsine gifta seg i 1913 og fikk en sønn som ble kalt Edward, altså mammas søskenbarn, sier Kåre jr. Så der har jeg kanskje norsk-amerikanske slektninger? Mannen hennes het Nils Grimstad etter de kildene jeg har funnet. Vi finner Ulseth, nå med h til slutt, i dokumenter på nettet blant norsk-amerikanske kilder i områdene. Det ser ut som om de var to brødre som utvandret, samt Edvards datter Nilsine.

Men tilbake til Narvik og mi egen bestemor Birgit. Eller mor Birgit som vi kalte henne. Her er familien rundt 1913, bestefar Harald Hansen bak, enkefru Lovise til venstre, barna Hans, Marie og Lilly mellom og mor Birgit Bjerke Hansen til høyre. De ser fine ut, skikkelig pyntet alle sammen. 

Å granske si egen slekt er visstnok noe man blir mer opptatt av som eldre. Og for min del er det så definitivt sant. Skal legge ut mer om mine formødre og forfedre etter hvert. Men det er Lovise som opptar meg mest - og hennes datter som dro til det lovende Amerika, i likhet med mange andre.

Her er noen lenker: Nilsine og hennes far emigrerer. Og her er lenken som dokumenterer at Nilsine giftet seg, men som sier de ikke fikk barn. Så her er noen uklarheter, helt klart.

Det kan se ut som at en Edward Ulseth har vært aktiv i kirkebygging over there, kan det være vår Edvard, mon tro. Kirka ble bygget i 1898, altså tre år etter at Edvard kom over til USA i følge Digitalarkivet. 

Ikke sammen med Nilsine som trolig kom over først i 1904 og da må ha vært 21 år. Litt å grunne over, med andre ord. Han ligger begravd her.

TEGN I TIDA

Helga ble tilbragt i Harstad på regionseminar i regi av Human-Etisk Forbund og jeg tenker på en del av de tegnene i tida som tyder på økende fascisme. Jeg tenker det er mange av dem. 

Økende favorisering av menn og påfølgende detronisering av kvinner. Høyreekstremistiske ideer om at kvinnene skal tilbake til kjøkkenbenken. What else is new? 

Krig, trusler, folkemord, rasisme. Manglende aksept for annerledestenkende. Lite aksept for innvandring, for skeive, og en lovgivning som ikke behandler folk likt. Nasjoner som Israel med sin sionisme og Saudi-Arabia, Iran og Irak med sine islamske prestestyrer. Ledere som jeg ikke en gang gidder ramse opp. Øst-Europa med sine nazi-vennlige reaksjoner på for mye konkurranse og kapitalisme. USA i søpla med en forræder til leder. Hvor ender vi? 

Polen som jeg likte meg godt i, er vel fortsatt noe reaksjonært og nokså ultra ortodokst kristent, selv om de har fått ny leder, bedre enn den forrige, - og de har rene gater, få fargede innvandrere, polsk nasjonalisme gjennom en lang, broket historie og høflig ungdom. Noe av det er verdt ta vare på, noe er uspiselig, men det hører sammen på noe vis, med autoritet, grensesetting og retningslinjer. Og folkeskikk. Det er blitt mitt nye slagord. Folkeskikk. Og jeg skal skrive mer om dette etter hvert. Det er viktig å skjerpe seg og se tegn i tida, tror jeg. For oss alle.

HØST, IGJEN

Det er høst igjen. Jeg skal blogge mer, og jeg sjekker det jeg skrev på forrige blogginnlegg: 

- Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa? Det finnes et svar allerede. 

Om akkurat en måned setter jeg kursen mot sør og Danmark. Lene, reisepartner fra Midt-Østen, leier en kunstner-bolig i Ringe kommune på Fyn og vi skal være der sammen ut november. Nettstedet er her.

Hensikten er å skrive. For min del. Gjøre ferdig et manus om Kiruna, langs en akse av jern. Sukk, og jeg både gleder og gruer meg. Må ha med PC og harddisk og nettbrett, og legge igjen vegringen mot å åpne manus. 

Har også lyst å se gjennom manuset jeg har kalt Utro. En blogg om kald kjærlighet. 

Har dessuten lyst å splitte og sluttføre det gamle Ringreven-utkastet til to ulike manus, ett om Tromsø-historien fra 1975 og framover med mine muntre kjærlighetshistorier, det andre om å leve med en psykopat, og vurdere om faren min var det, han også. Jeg skriver et brev til han og spør, seksti år etter at han døde. Prøvde i utgangspunktet å blande disse tekstene, men det går ikke uten dyptgripende endringer i stil og form. Tekstene er for ulike og matcher ikke. Og de har ligget i årevis. Både utro-teksten og ringreven. Jeg har ikke motet. Men Kiruna må jeg sluttføre, sånn bare er det. Det skal leveres til forlaget Orkana før jul. Punktum.

Etter Danmark er det noen dager nordover med tog via Skåne, er planen. Så fly hjem og aner ikke hva jeg gjør med jula. Håpløst å høre med mine voksne gutta boys, de vet heller ikke hva de vil. Det er en håpløs høytid for oss ikke-religiøse som ikke liker grantrær med pynt og gave-utveksling blant verdens rikeste.

Etter nyttår er det filmfestival, og så frister ideen om å toge gjennom Europa til Hueva i Spania og ta båten til Tenerife. Så er det sagt og skrevet. Noe med varme i seg i februar og mars. Og siden får vi bare se. vet jo ikke hvordan helsa mi holder seg. Jeg plages mest med ryggen, og tar betaglukaner og får zometabehadling for å forebygge kreften. Tar det egentlig veldig med ro. Det er ryggen som plager meg, og sånn har det i grunnen vært hele mitt voksne liv. Skulle bare ønske den bedra seg! Men den gjør ikke det, selv om jeg trofast trener to ganger i uka hos fysioterapeuten. I hvert fall når jeg orker det. Selv om jeg er lat. Nå venter tur til byen, og jeg skal strakst avgårde for det er tirsdag og klokka er snart tolv. 

Men fint å komme i gang igjen på bloggen. Her er altså huset der vi skal bo i Danmark i november:

VERDEN GÅR VIDERE

Jeg aksepterer etter flere år som pensjonist, etter å ha forlatt verdens mest engasjerende og livlige arbeidsplass, at verden går videre. Men jeg savner jobben min, det stedet som forventa at jeg dukka opp hver morgen og gjorde en innsats. Jeg gjør det.

Samtidig ser jeg, når jeg nå besøker arbeidsplassen i NRK i Tromsø etter noen år, at ikke en sjel der savner meg. Livet går videre, det er stadig nye prosjekter, nye nyheter, nye saker som de forholder seg til. Og de nye fjesene som er ansatt der, vet ikke en gang hvem jeg er. Det er bare å innse. Dagen etter at jeg forlot, børstet de gjenværende støvet av jakken og gikk videre.

Jeg har funnet en ny rytme. Jeg sover lengre om morgenene. Jeg har kontakt med andre folk som gjør andre ting. Jeg går oftere på konserter og på kino, jeg er ikke lengre gift med jobben min. Jeg må finne en annen mening med livet. Det er ikke enkelt. Men jeg finner nok ut av det, sånn etter hvert.

Vinteren er det verste. Vinteren gikk greit når man dro på jobb i bil etter å ha fått måket den ut av garasjen. Men nå er vinteren lange dager og mørke morgener og lite initiativ til å bevege seg. Det er heller ingen drivkraft stor nok til å ta tak og måtte gå ut. Man blir lat og unnlatende. Det er ikke bra for noen. 

Jeg vil og må bevege meg, men vegrer meg kraftig, så nå må jeg skaffe meg et sted å være om vinteren. Det er blitt viktig for meg. Jeg må finne ut av det. Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa?