VENTETID

Jeg fikk plutselig sånt behov for å lese bloggene mine igjen, og registrerer at det var veldig mye av verden ute som kom med i år, selv om jeg nesten ikke skrev. Grønland og baser i Middelhavet, var to av fire innlegg. I februar sitter jeg på venterom. Jeg har fått melding om sjukdom og skal trolig inn på dagkirurgi når jeg skriver. Det er det eneste venterommet jeg husker.

Siden ble det stråling og oppmøte på universitetssykehuset hver tredje uke, med blodprøver og pet-senter der man ble radioaktivisert og testet. Mange nåler dette året, mange stikk.

Jeg ser jeg nådde ned i BMI 25 allerede i november i fjor, og jeg har vært der siden. Bortsett fra da jeg droppet slankemedisinen seks uker og fløy opp til 68 igjen. Så man er livslangt avhengig. Sukk.

Nå er det Herceptin eller trazusumab fram til februar, og så fire år med antiøstrogen. Men hvem tror at man skal leve fire år til? Noen gjør det. Jeg gjorde det fram til i år, tenkte alltid litt sånn lettvint at jeg skulle bli hundre, minst. Det tror jeg ikke lengre. 

Jeg tror også det har hjulpet meg å jobbe med "fear killer" og angst. Den har plaget meg særs lite, angsten - nesten ingenting etter at jeg fikk diagnosen. Det er kommet en slags aksept, jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Noe om at jeg må gjøre det jeg skal nå, og ikke utsette. Gjøre de viktige tingene. De som gjør meg glad og på noe vis fornøyd. Sånn er det.

Det har vært strålende fint å reise med viseklubben Spelt til Shetland, til Oslo i Mikkel-bursdag og til Bodø i høst på HEF-seminar om døden. Og på bokturné med Trine Hamran om hybrid krig. Jeg klager ikke over livet. Men kroppen er ille til å jamre seg, den er det.

Jeg lider også ganske mye av hjerneflukt, motstand mot å skrive og gjøre ting jeg må og generell prokrastinering. Det er påfallende. Og det er grunnen til at jeg nå setter meg ned igjen for å skrive.

OM BASER OG SÅNT

Jeg husker fra Kreta at jeg faktisk ikke visste - eller husket, at US hadde en militærbase i fjæra utenfor Chania der vi bodde, og at jeg ble forbauset over min egen uvitenhet. Amerika har baser overalt der de slipper til, de overvåker Midt-Østen mer enn de fleste av oss er klar over. Kartet fant jeg på Wikpedia. 

Det er interessant, og det sier noe om et våkent øye over områder der det utvinnes olje og hvem som har overblikket.

På et dansk nettsted fant jeg en oversikt, men aner ikke hvor oppdatert den er.

Her kan du få et overblik over nogle af de amerikanske baser:

Bahrain: USA's hovedkvarter for den 5. Flåde ligger i Bahrain. Den 5. Flådes ansvarsområde inkluderer Den Persiske Golf, Det Røde Hav, Det Arabiske Hav og dele af Det Indiske Ocean.

Qatar: I ørkenen udenfor Doha ligger luftbasen Al-Udeid. Det er den største amerikanske base i Mellemøsten og huser omkring 10.000 soldater.

Kuwait: Her har USA en række militære installationer herunder Camp Arifjan, som er et fremskudt hovedkvarter for en del af det amerikanske militær.

De Forenede Arabiske Emirater: Det amerikanske luftvåben deler en luftbase syd for Abu Dhabi med det De Forenede Arabiske Emiraters luftvåben.

Irak: Amerikanske styrker er blandt andet til stede på luftbasen Ain al-Asad for at støtte irakiske sikkerhedsstyrker.

Saudi-Arabien: I 2024 var der 2321 amerikanske soldater i Saudi-Arabien. Nogle af dem er udstationeret på luftbasen Prince Sultan omkring 60 kilometer fra Riyadh.

Jordan: Luftbasen Muwaffaq al-Salti omkring 100 kilometer nordøst for hovedstaden Amman huser en enhed under det amerikanske luftvåben.

Kilder: Reuters

SCHUBERTIANA

 

Wow, jeg fant Tranströmer som leser Schubertiana-diktet. Om at vi må stole på noe mer enn det vi ser, høre musikken av den firhendige Fantasia i F moll og la oss lede av det gelenderet vi finner når lyset slås av i trappeoppgangen om kvelden og vi må føle oss fram i mørket. 

Det er et forunderlig dikt med noen helt fantastiske språklige vendinger. Nydelig å høre det på svensk. Et fabelaktig poetisk språk. Et dikt med virkelige dimensjoner over seg. Om å fly med svalene og tonene fra musikken.

FEBRUAR

Sitter på venterom. Det er fjerde februar og det blir nok en ventemåned der man ta tar det med stor ro. Jeg skal levere stoff til lesegruppa mi som vi startet med over nyttår. Jeg skal ellers vente på sol, helse og livskraft og det kan bli kjedelig. Det kan det fort bli.

JANUAR

Trump vil overta Grønland, Canada og Panama-kanalen. Det er viktig å ikke engste seg når han slenger om seg med uttalelser. Samtidig blir vi bedt om å øke vår egen beredskap her hjemme, med tanke på krig. 

Jeg renger derfor å få satt opp min nye gassovn og få prøvd den ut. Og jeg trenger gass. Jeg trenger også mer tørrfôr og tørrmelk, hermetikk, vann og mer rødsprit for å koke kaffevann og mat. Jeg hadde et ekstra lager i mange år i Ottars veg. Her vet jeg ikke hva som er verst, sannsynligvis kald leilighet. Men også det å føle seg aleine og isolert hvis man ikke har bil, bensin eller kommer seg inn til folk. 

Jeg skal ikke krisemaksimere, men det er lett å gjøre akkurat nå. Los Angeles har vært ramma av skog- og bybranner i mange dager nå. Hele Altadena og Sierra Madre har brent, disse nydelige boligstrøkene der jeg bodde da jeg besøkte Thom i 2001. Han bodde i et område som nå er brent ned til grunnen, det er ikke til å tro. Jeg sov ikke forleden natt, det var for skrekkelig å følge brannen på nettet fra California. Har prøvd å melde han via LinkedIn som er eneste kontakt punkt jeg har. Aner ikke hvordan det kan være å miste alt man eier. Helt ubeskrivelig å melde med ord. Områdene ser ut som Gaza eller Sør-Libanon etter bombing. Noen beskrev det som etter et atombombenedslag. Helt, helt uvirkelig. Og jeg kjenner at det er vanskelig å holde på avstand, akkurat som alt det grusomme i Midtøsten er for voldsomt til å egentlig å ta inn og kjenne på. Litt av et nyttår, dette. Det har bare gått 10 dager til nå.