VALMUER

 De er der igjen, og de er enorme. Og helt utenomjordiske når de blomstrer. Jeg liker valmuer.

DET ER SOMMER

Det er midt i juli. Det er nå sju og en halv måned sia jeg slutta å jobbe i NRK, men i slutten av april begynte jeg som kontorleder i Nordnorsk forfatterlag som vikar.

Det varer inn i august, kanskje fram til jubileumshelga i september. Så er det planer om tur til Libanon, og etter det ei jul- eller nyttårsfeiring på La Gomera ved siden av Tenerife.

I mellomtida har jeg rukket å besøke Kreta og å selge huset mitt med overgang i juli neste år. Så jeg tømmer og rydder, blant anna tidskriftspermene mine. Ikke alle, men mange. Klær, møbler og saker og ting. Har mange saker og mange ting. Her skal tømmes hele året, hver uke. Jeg skal ikke ta så mye med meg videre. Det kan bli krevende å skille seg av med saker.

Jeg sparer enda på notater og rettspapir fra årene med en viss person, jeg blir svett på hendene og får frysninger når jeg åpner permer og oppbevaringsmapper som handler om han. Jeg er altså ikke ferdig med det oppgjøret, jeg tenker jeg må skrive ned dette, om dette, om personligheter som hans, om mitt liv og min kamp for å stå i det. Noen ble ofre for hans bisarre handlinger. Noen sliter ennå. Jeg gikk ikke på minnestund. Ble kvalm av tanken. Men det er sommer nå, dette må jeg ta fatt i når det mørkner over landet igjen. En dag skal jeg det.

TING TAR TID

Ting tar tid. Tjue års innsats i styreverv i Nordnorsk forfatterlag har gitt meg et æresmedlemsskap. Det føles veldig fint. Samtidig kjenner jeg på all tida som tikker og går, som brukes til ingenting, og ser hvor lite som blir gjort, egentlig. Jeg kjenner at det å rydde huset her hjemme tar uendelig med tid, og lite skjer. Det oppleves som at jeg er blitt doven og uendelig lat etter å ha pensjonert meg, som om ingen ting spiller noen rolle lenger.

Likevel er jeg mer enn noen gang klar over, at vi bare har fått et tilmålt stykke tid her på jorda. Hva er det vi gjør som er viktig, og hva er det som er bortkastet? Å samle på ting er et stykke trygghet, tror jeg. Å kvitte seg med dem, skaper mange gode minner, samtidig som jeg ser at jeg ikke trenger så mye lenger. Og prosessen gjør meg oppgitt, av og til desperat.

- Har du alt som er i butikken, du farmor? Spurte Jesper, barnebarnet og kikket i samle-skuffen på kjøkkenet der det er sølvbestikk til festbruk, men også spisepinner, kakeformer, strikk og tape og alt mulig rart. 

Jeg lo og sa ja, jeg har nok det meste. Det føles sånn.

Jeg er blitt mer klar over alle disse tingene, nå som jeg har fått mer tid til å tenke over det, samtidig som jeg rydder og sorterer. Og prøver å kaste. Men flink er jeg ikke. Minnene er manifestert i det konkrete, i tingene. Noen minimalist blir jeg aldri. Men en del av det er det godt å bli kvitt. Det er det. Så jeg holder på. 

Snart er det påske, og etter det skal jeg ha en kontainer til å kaste ting i. Da går det nok endel gamle hyller, hagemøbler og rot fra kjelleren - samtidig som jeg tømmer kasser med diverse som bare står der. Men det er en fordel med å spare på saker: I år fylte jeg fire påskeegg med snop, egg som var gjenbrukt fra i fjor. Og snopet var nokså sunt også - tørkede epler, små saltstenger og kjeks med sjokoladefyll, ikke så mye gummigodt og fargetilsetninger som det butikkene bugner av. Litt kjedelig farmor, altså. Ikke fancy. Og påskeegg som ble brukt på nytt, ikke bare kastet. Så noe godt kommer ut av å spare på ting, kanskje? Litt? Selv om de bare koster 15 kroner på Nille og jeg ikke tror at søppelbergene blir noe særlig mindre av den grunn. Sukk.

VAKRE KLÆR

Jeg rydder i hyller og klesskap og ser på noen av mine klær som egentlig er for lite brukt. Har hengt dem utenpå skapet og vurderer dem når jeg våkner. Det er vår, og alle ting kan tas i bruk på nytt nå. 

Det går mest i fargene svart, hvitt, grått og beige, ser jeg. 

Om to-tre måneder er det sommer og alt dette kan bli brukt igjen. Vinteren her nord inviterer verken til kjoler eller lette bluser. Men det er vakre klær som fortjener å bli brukt. 

Jeg kjenner mer enn noen gang at jeg skal ta i bruk alt det jeg eier, ta i bruk dagene bedre, leve mer intenst. Det er en viktig og nyttig avgjørelse for dagen i dag. Amen.

OM Å BLI ELDRE

 Gammelt ektepar: 

-Har du vært i byen i dag? 

-Nei jeg har vært i byen. 

-Åh, jeg trodde du hadde vært i byen i dag

Hvorfor ler jeg så hjertelig? Det er noe så pre-senilt over teksten, noe tragisk, men samtidig sånn at man må flire. Er det sånn vi alle blir etter hvert? 

Jeg føler meg gammel, men håper at det skal gå over, en dag. Jeg tror, store deler av tida, at jeg skal trene og slanke meg yngre og sprekere, ta igjen det forsømte. Det er et fint håp, men samtidig kanskje helt idiotisk. Men som med alt anna håp - vel verdt å ta vare på. 

24. MARS

Det er en måned sia det ble krig i Europa. Det føles meningsløst, mer enn noe, og er sånn at man ikke klarer å ta det inn. Jeg dro med Human-Etisk Forbund til Harstad sist helg, det var fint midt i elendigheten. Noe annet å tenke på. Vi dro til Trondenes søndagen og fikk omvisning i museet der ute, en fortelling om livet i perioden fra vikingetid fram til 1200-tallet. Det var fint. 

Jeg kjenner at jeg ikke egentlig klarer å forholde meg til krigen og galskapen. Vil bort, vil til varmen, vil på ferie. Vil ikke være her. Å lære om lin og farging av garn og korndyrking for 800 år siden, var sånn sett bare deilig. Og meningsfyllt.

MEHREN

Stein Mehren og hans dikt var en sterk fascinasjon da jeg var i slutten av gymnastida. Vi skrev en skoleoppgave om han, og finleste diktene fra hans tidlige diktsamlinger. Jeg rydder huset, og fant et kort med dette diktet som jeg fikk da jeg fylte 40. Så det er skrevet lenge etter 1972 da vi elsket han, klassevenninne Bente og jeg.

I utganspunktet ser han en båt fare forbi på fjorden. Kanskje ser han også skyggen under båten, eller kanskje er det bare en tankekonstruksjon, en fantasi. Det slår meg at han lager fantastiske bilder, og formulerer noe om forholdet mellom ord og tanke som fortsatt er interessant å lese. 

Kanskje særlig når man rydder for å tømme huset og reflekterer over livet sitt, som det har vært.

Et bilde

vi smir våre tanker i ord

man tanken er ikke ord. og jeg må

tenke på en skygge som jager 

under en båt i stor fart

og i dette bildet vet jeg ikke

om det er tanken som aldri når igjen

ordene, eller om det er ordene

som aldri innhenter tanken

men av og til opplever jeg

at jeg får et glimt av mitt eget liv

som når en båtskygge ett sekund

treffer sanden på sjøbunnen

og fanget, inne i dette bildet

er jeg plutselig gnistrende våken

som om jeg ligger under vann og ser

skyggen av en båt fare over meg

Stein Mehren

fra Nattsol 1992

DET SNØR, TIDDELIBOM

Det er i hvert fall blitt mye, mye lysere enn det var for to måneder siden. Ingen tvil om det! Men i dag har ikke brøytebilen vært her, så det ble ekstra fine spor i snøen etter turen ned oppkjørselen.

ORDENE ER VIKTIGE

Damer-med-sans-for-god-mat-gruppen min, møttes i går etter lang tids covid-opphold. Ingen kan klage på maten vi tilbereder i lag. Men ordene og samtalen og ikke minst latteren er vel så viktig. 

Jeg er den eneste pensjonisten. Det er fint å ha yngre venninner. Jeg setter stor pris på dem, vi har møttes i mange år nå, og vi er superforskjellige som typer. Men vi setter stor pris på å lage god mat sammen. Spise den, og snakke om alt vi har på hjertet og det som opptar oss. I går snakket vi mye om døden, om ritualene  rundt og hva vi tenker om egen bortgang. Alvorlig nok, men likevel i lette vendinger. Det er et viktig tema som folk ofte er redd for. Derfor ble dette en særlig fin kveld.

Her tilberedes salat og mango til koldtbordet, siden ble det både torsketunger, kylling, sinnsykt god foccacia og ostekake. Man klager ikke over sånne venner. De er virkelig gode å ha.

KARN EVIL 9

Jeg hører på gamle musikkhelter, Emerson, Lake & Palmer, også kalt bare ELP. Det som opptar meg nå er teksten og musikken på Karn Evil 9 fra den gamle LP’en min “Brain Salad Surgery” som jeg hørte mye på i de dager, vi snakker om tidlig 70-tall. 

LP’en ble gitt ut i 1973, altså snart femti år siden. Lenke til hele låten på youtube ligger her. 

Karn Evil 9 1st Impression Part 1

Cold and misty morning, I heard a warning borne in the air

About an age of power no one had an hour to spare,

Where the seeds have withered, silent children shivered, in the cold

Now their faces captured in the lenses of the jackals for gold.

I'll be there

I'll be there

I will be there.

Suffering in silence, they've all been betrayed.

They hurt them and they beat them, in a terrible way.

Praying for survival at the end of the day.

There is no compassion for those who stay.

I'll be there

I'll be there

I will be there

There must be someone who can set them free:

To take thier sorrow from this odysey

To help the helpless and the refugee

To protect what's left of humanity.

Can't you see

Can't you see

Can't you see.

I'll be there

I'll be there

I will be there;

To heal their sorrow

To beg and borrow

Fight tomorrow.

Og så overgangen til del to som er selve karnevalet, som man mener Karn Evil hentyder til. Her endrer musikken karakter og dette er kanskje den mest kjente delen av stykket, i hvert fall begynnelsen av det. 

Step inside! Hello! We've a most amazing show

You'll enjoy it all we know

Step inside! Step inside!

We've got thrills and shocks, supersonic fighting cocks.

Leave your hammers at the box

Come inside! Come inside!

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

Left behind the bars, rows of Bishop's heads in jars

and a bomb inside a car

Spectacular! Spectacular!

If you follow me there's a speciality

some tears for you to see

Misery, misery,

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

Next upon the bill in our House of Vaudeville

We've a stripper in a till

What a thrill! What a thrill!

And not content with that, with our hands behind our backs,

We pull Jesus from a hat,

Get into that! Get into that!

Roll up! Roll up! Roll up!

See the show!

***

Så kommer siste del av dette episke mesterverket, Karn Evil 9, skrevet av musiker Keith Emerson, vokalist Greg Lake og kanskje mest av alt tekst av poet og dikter Peter Sinfield som i årene før også skrev tekst for gruppa King Crimson.

Man alone, born of stone,

Will stamp the dust of time

His hands strike the flame of his soul;

Ties a rope to a tree and hangs the Universe

Until the winds of laughter blows cold.

Fear that rattles in men's ears

And rears its hideous head

Dread ... Death ... in the wind ...

Man of steel pray and kneel

With fever's blazing torch

Thrust in the face of the night;

Draws a blade of compassion

Kissed by countless Kings

Whose jewelled trumpet words blind his sight.

Walls that no man thought would fall

The altars of the just

Crushed ... Dust ... in the wind ...

No man yields who flies in my ship

DANGER!

Let the bridge computer speak

STRANGER!

LOAD YOUR PROGRAM. I AM YOURSELF.

No computer stands in my way

Only blood can cancel my pain

Guardians of a new clear dawn

Let the maps of war be drawn.

Rejoice! Glory is ours!

Our young men have not died in vain,

Their graves need no flowers

The tapes have recorded their names.

I am all there is

NEGATIVE! PRIMITIVE! LIMITED! I LET YOU LIVE!

But I gave you life

WHAT ELSE COULD YOU DO?

To do what was right

I'M PERFECT! ARE YOU?

Lenke til hele teksten ligger her. Ikke rart man var fascinert, den gangen i min grønne ungdom, tenker jeg i dag. Dette er kolosalt, både som musikk-epos og tekstlig.

https://genius.com/Emerson-lake-and-palmer-karn-evil-9-lyrics

Og så rosinen i pølsa til slutt: 

Vil du gjennom hele dette pompøse verket sammen med noen som kommenterer både tekst og musikk ved siden av en fet logg av kommentarer som ligger i direkte-chat’en, finner du en lenke til amerikanske Doug Helvering her: 

https://youtu.be/aqQzet8pYeM  Det er faktisk å anbefale, for dette er et stort og i perioder et nokså heavy stykke musikk, som han legger mange gode, reflekterte og morsomme kommentarer til. Chat-en er også morsom å lese biter av…. vel bekomme!