Sitter på kontoret, det er den siste måneden i oktober. Jeg har nylig minnet min eldste sønn på diktet av Jan Erik Vold om japanske Hokusai som tegnet den store bølgen. Det er et fint dikt som handler om å holde ut, å fortsette. Bølgen er noe av det fineste verket jeg vet. Diktet er verdt å huske. Katsushika Hokusai levde fra 1760 til 1849.
Det er gått ett år siden jeg blogget. Ett av de travleste. Selge hus, tømme og flytte har tatt mesteparten av tida, en del freelance-jobber med tekst, debatter og bokbad har vært fine avvekslinger. Nå er jeg plassert på kontor i sentrum av byen og bosatt på Solneset på vestsida av Tromsøya, som jeg personlig betrakter som landet.
Dagene flyr. Jeg er blitt medlem av pensjonistforeningen på universitetet - de inviterte meg til forelesning i Kiruna i vår, og mente jeg burde bli medlem hos dem siden jeg både har studert og jobbet på universitetet i flere perioder. Mandager går jeg på bridgekurs, og så fremt jeg husker det, melder jeg meg på Senioruniversitetet i Rødbanken som har forelesninger hver onsdag klokka elleve.
Det er høst 2023, og trass i ei uke på Svalbard i september på litteraturfestival, og ei uke i Kroatia med deilige varmegrader, er jeg ikke forberedt på vinter ennå. Snøen har falt, vinterdekkene er på bilen, men jeg gruer til den kalde, fine tida - som Jokke kalte den.
I Midt-Østen raser den mest grusomme krigen av dem alle mellom Israel og Hamas i Gaza, det er sånn at man våkner om natta med mareritt. Det er maktesløsheten mest av alt som rår, det er så rått det som skjer at man nesten ikke klarer å tenke på det. Jeg har venner på alle sider, men tenker at befolkningen på Gaza med en million barn, burde vært spart for dette. Det samme gjelder Israel som ble så blodig angrepet denne måneden, det er så ødeleggende det hele - har vart så lenge. Man vet ikke hva man skal si eller gjøre. I kveld går jeg for å høre på tidligere Midt-Østen korrespondent i NRK, Odd Karsten Tveit, som skal snakke om Palestina, men først spiser vi på Yalla Habibi som er nyåpnet palestinsk restaurant i byen.
Se, der fikk jeg oppdatert bloggen etter ett år! Nå gjelder det bare å holde det gående.
Jeg bar vært på bluesfestival i vakkerlandet. Sola var akkurat under horisonten, jeg besøkte gruve 3, Svalbard kirke, Fruene kafé og Stationen for god mat sammen med Longyearbyens ukronede dronning, Anne Lise. Siste dag gikk jeg på kaffebesøk på Svalbard museum, og var innom Svalbardposten og Huskyenes kafé der det er hundehold for pensjonerte huskyer, samt salg av kaffe, te og gode kaker.
Bodde hos min nederlandske, arktiske venninne Floortje i hennes Artica leilighet på Blåmyra, sentralt og enkelt. Så fint alt sammen! Jeg liker meg der og føler meg hjemme. Alltid godt å komme tilbake til 78 grader nord,
De er der igjen, og de er enorme. Og helt utenomjordiske når de blomstrer. Jeg liker valmuer.
Det er midt i juli. Det er nå sju og en halv måned sia jeg slutta å jobbe i NRK, men i slutten av april begynte jeg som kontorleder i Nordnorsk forfatterlag som vikar.
Det varer inn i august, kanskje fram til jubileumshelga i september. Så er det planer om tur til Libanon, og etter det ei jul- eller nyttårsfeiring på La Gomera ved siden av Tenerife.
I mellomtida har jeg rukket å besøke Kreta og å selge huset mitt med overgang i juli neste år. Så jeg tømmer og rydder, blant anna tidskriftspermene mine. Ikke alle, men mange. Klær, møbler og saker og ting. Har mange saker og mange ting. Her skal tømmes hele året, hver uke. Jeg skal ikke ta så mye med meg videre. Det kan bli krevende å skille seg av med saker.
Jeg sparer enda på notater og rettspapir fra årene med en viss person, jeg blir svett på hendene og får frysninger når jeg åpner permer og oppbevaringsmapper som handler om han. Jeg er altså ikke ferdig med det oppgjøret, jeg tenker jeg må skrive ned dette, om dette, om personligheter som hans, om mitt liv og min kamp for å stå i det. Noen ble ofre for hans bisarre handlinger. Noen sliter ennå. Jeg gikk ikke på minnestund. Ble kvalm av tanken. Men det er sommer nå, dette må jeg ta fatt i når det mørkner over landet igjen. En dag skal jeg det.
Ting tar tid. Tjue års innsats i styreverv i Nordnorsk forfatterlag har gitt meg et æresmedlemsskap. Det føles veldig fint. Samtidig kjenner jeg på all tida som tikker og går, som brukes til ingenting, og ser hvor lite som blir gjort, egentlig. Jeg kjenner at det å rydde huset her hjemme tar uendelig med tid, og lite skjer. Det oppleves som at jeg er blitt doven og uendelig lat etter å ha pensjonert meg, som om ingen ting spiller noen rolle lenger.
Likevel er jeg mer enn noen gang klar over, at vi bare har fått et tilmålt stykke tid her på jorda. Hva er det vi gjør som er viktig, og hva er det som er bortkastet? Å samle på ting er et stykke trygghet, tror jeg. Å kvitte seg med dem, skaper mange gode minner, samtidig som jeg ser at jeg ikke trenger så mye lenger. Og prosessen gjør meg oppgitt, av og til desperat.
- Har du alt som er i butikken, du farmor? Spurte Jesper, barnebarnet og kikket i samle-skuffen på kjøkkenet der det er sølvbestikk til festbruk, men også spisepinner, kakeformer, strikk og tape og alt mulig rart.
Jeg lo og sa ja, jeg har nok det meste. Det føles sånn.
Jeg er blitt mer klar over alle disse tingene, nå som jeg har fått mer tid til å tenke over det, samtidig som jeg rydder og sorterer. Og prøver å kaste. Men flink er jeg ikke. Minnene er manifestert i det konkrete, i tingene. Noen minimalist blir jeg aldri. Men en del av det er det godt å bli kvitt. Det er det. Så jeg holder på.
Snart er det påske, og etter det skal jeg ha en kontainer til å kaste ting i. Da går det nok endel gamle hyller, hagemøbler og rot fra kjelleren - samtidig som jeg tømmer kasser med diverse som bare står der. Men det er en fordel med å spare på saker: I år fylte jeg fire påskeegg med snop, egg som var gjenbrukt fra i fjor. Og snopet var nokså sunt også - tørkede epler, små saltstenger og kjeks med sjokoladefyll, ikke så mye gummigodt og fargetilsetninger som det butikkene bugner av. Litt kjedelig farmor, altså. Ikke fancy. Og påskeegg som ble brukt på nytt, ikke bare kastet. Så noe godt kommer ut av å spare på ting, kanskje? Litt? Selv om de bare koster 15 kroner på Nille og jeg ikke tror at søppelbergene blir noe særlig mindre av den grunn. Sukk.
Jeg rydder i hyller og klesskap og ser på noen av mine klær som egentlig er for lite brukt. Har hengt dem utenpå skapet og vurderer dem når jeg våkner. Det er vår, og alle ting kan tas i bruk på nytt nå.
Det går mest i fargene svart, hvitt, grått og beige, ser jeg.
Om to-tre måneder er det sommer og alt dette kan bli brukt igjen. Vinteren her nord inviterer verken til kjoler eller lette bluser. Men det er vakre klær som fortjener å bli brukt.
Gammelt ektepar:
-Har du vært i byen i dag?
-Nei jeg har vært i byen.
-Åh, jeg trodde du hadde vært i byen i dag
Hvorfor ler jeg så hjertelig? Det er noe så pre-senilt over teksten, noe tragisk, men samtidig sånn at man må flire. Er det sånn vi alle blir etter hvert?
Jeg føler meg gammel, men håper at det skal gå over, en dag. Jeg tror, store deler av tida, at jeg skal trene og slanke meg yngre og sprekere, ta igjen det forsømte. Det er et fint håp, men samtidig kanskje helt idiotisk. Men som med alt anna håp - vel verdt å ta vare på.
Det er en måned sia det ble krig i Europa. Det føles meningsløst, mer enn noe, og er sånn at man ikke klarer å ta det inn. Jeg dro med Human-Etisk Forbund til Harstad sist helg, det var fint midt i elendigheten. Noe annet å tenke på. Vi dro til Trondenes søndagen og fikk omvisning i museet der ute, en fortelling om livet i perioden fra vikingetid fram til 1200-tallet. Det var fint.
Jeg kjenner at jeg ikke egentlig klarer å forholde meg til krigen og galskapen. Vil bort, vil til varmen, vil på ferie. Vil ikke være her. Å lære om lin og farging av garn og korndyrking for 800 år siden, var sånn sett bare deilig. Og meningsfyllt.
Stein Mehren og hans dikt var en sterk fascinasjon da jeg var i slutten av gymnastida. Vi skrev en skoleoppgave om han, og finleste diktene fra hans tidlige diktsamlinger. Jeg rydder huset, og fant et kort med dette diktet som jeg fikk da jeg fylte 40. Så det er skrevet lenge etter 1972 da vi elsket han, klassevenninne Bente og jeg.
I utganspunktet ser han en båt fare forbi på fjorden. Kanskje ser han også skyggen under båten, eller kanskje er det bare en tankekonstruksjon, en fantasi. Det slår meg at han lager fantastiske bilder, og formulerer noe om forholdet mellom ord og tanke som fortsatt er interessant å lese.
Kanskje særlig når man rydder for å tømme huset og reflekterer over livet sitt, som det har vært.
Et bilde
vi smir våre tanker i ord
man tanken er ikke ord. og jeg må
tenke på en skygge som jager
under en båt i stor fart
og i dette bildet vet jeg ikke
om det er tanken som aldri når igjen
ordene, eller om det er ordene
som aldri innhenter tanken
men av og til opplever jeg
at jeg får et glimt av mitt eget liv
som når en båtskygge ett sekund
treffer sanden på sjøbunnen
og fanget, inne i dette bildet
er jeg plutselig gnistrende våken
som om jeg ligger under vann og ser
skyggen av en båt fare over meg
Stein Mehren
fra Nattsol 1992
Innlegg
Alle kommentarer
