VINTERBILDER

Kunstner Inghild Karlsen sine flotte figurer hviler i snøen utenfor Hålogaland teater under filmfestivalen i Tromsø 2022

Oslobesøk av Kirsten, her på besøk hos Bryggejentene i Ersfjorden med snøvær, kanelboller og kaffe

Første glimt av sola etter mørketid i nord, tatt fra Gunnors fine leilighet på byens tak

På vei ut til filmvisning under TIFF, Tromsø internasjonale filmfestival. Hatt er flott!

Trivelig på kjøkkenbordet med litt lys midt på vinteren. Når jeg ikke har besøk, prøver jeg å male litt for å trene opp oppservasjonsevnen - pluss at jeg liker det og har savnet å male i mange travle år

Trivelig besøk av Floortje som var innom både før og etter TIFF-uka. I mellomtida gikk hun en ukeslang skitur i Nord-Finland. Imponerende innsats i januarmørket, selv for en Arktisk Guide, syns jeg

Hjertevenn og plageånd, særlig når han vil ligge oppå nettbrettet i senga under morgenkosen. Tigergutt er en god kattegutt

Tromsø uten brodder er en farlig by

Årlig filmfestival i Tromsø er en glede å se fram til. Beste film i år var Almodavar sin “Paralelle mødre” og den norske “Verdens verste menneske”. Fine filmopplevelser begge to

OPP OG FRAM

Det kan bare bli bedre. Lyset er tilbake. Tre uker med besøk i heimen har gjort januar mye lettere, med felles morgenkaffe, filmfestival og gode samtaler, ikke minst.

Turer til Bryggejentene i Ersfjorden, besøk på Tromsøbadet der man sitter ute i varmt vann og damp under himmelen, jo det har vært fint. Stadig mindre frykt for korona hjelper også på, sammen men fine besøk av gutta boys, barnebarn på fem og sju, med alle de artige ting det fører med seg.

Kattene klager over all snøen og glatt oppkjørsel og er desto mer kjærlige innendørs. Jeg har fått sengekamerat i Tigergutt som foretrekket armkroken min. Sånt er hyggelig. Fint med katt, gitt.

Snart er februar her, da blir det trolig mer opp og ut. For det har vært mørketid, men nå er den over. Den isete oppkjørselen er heller ikke så jævlig lenger. Alt i alt ei lysere framtid foran oss. Og godt er det.

UT PÅ TUR - ALLTID SUR

I går gikk vi på tur, venninne Torunn og jeg. Sola er ikke tilbake enda, men det er lyst og fint på dagen med rosa himmel over all snøen. Men det er da jeg blir påminnet om hvorfor jeg egentlig ikke liker å gå på tur, og hvorfor jeg egentlig ikke skal bo her om vinteren:

Det er ikke komplisert, men jeg glemmer det, hele tida. Øynene renner når det blir trekk og kaldt. I går hadde jeg vasket brillene med barberskum - det skal hjelpe mot dugg, hevdes det. Men det gjelder ikke for meg, nei. Så tårene triller og det dugger og jeg må stoppe og tørke øynene og pusse brilleglassene. Vi går litt - så er det på’n igjen, jævlar. Tårene triller. Dessuten blir man snørrete, så man må ha med både klinex servietter og brillepusseklut. Og den kluten blir fort fuktig og hjelper lite til for å holde brillene tørre og rene. Jeg har med scooterbriller for å ha utenpå brillene. De hjelper bare litt, og det ser vanvittig teit ut. 

Så er det dette med hodeplagg, ørevarmere som klør og behovet for lue på toppen. For varmt eller for kaldt, feil er det hele tida. Håret blir flatt og fuktig og man ser ut som et lurveleven på hodet når man tar av seg etter turen. 

Dessuten har jeg ei halvfabrikata såkalt dunkåpe og gikk uten skikkelig ull under, så jeg frøs hele siste biten. Kåpa må til for at jeg ikke skal fryse understellet av meg, men får meg til å føle meg som en sånn barne-tv-teletubbie, en kokong av klær uten bevegelsesmulighet. Bittelittegrann for liten er den også, til å ha tykk genser under. Må liksom dra inn pusten for å få opp glidelåsen. Helvete.

Jeg er stiv og støl. Og jeg har vondt i høyre hofte, så jeg har problemer med trapper eller bratte bakker. Og så blir jeg fort andpusten og sliten fordi jeg er i dårlig form. 

Høres jeg sytete ut? Dette er bare begynnelsen. 

For det er glatt, så man må velge mellom brodder på støvlettene eller piggsko. Jeg velger ofte det siste for oppkjørselen min er ofte glatt, og skoene er ikke som joggesko, verken lette eller særlig elegante. Ikke passer det særlig godt sammen med kåpe og piggsko, heller. Jeg føler meg som en høyst uelegant okse i et glasshus.

Med munnbind er dette bildet snart perfekt. Det dugger som et helvete, både utendørs og når jeg setter meg inn i bilen pga temperaturskiftningene. Eller når jeg går inn på en butikk eller et kjøpesenter. Men dette er et problem jeg deler med alle andre som går med briller. Det er et allment problem som jeg deler med store deler av befolkningen. Det er ingen særlig trøst. Heller ikke at vi er mange som klør av ull-luer og har for lite eller for mye klær på oss når vi går på tur. 

Jeg finner liksom ikke den rette balansen. Det er lettere om våren eller høsten, med ullsokker i joggeskoene og en anorakk over ullgenseren. Når det er snø, glatt og vinter med nærmere ti minusgrader ute, er ikke dette noe landskap for meg. Jeg husker det når jeg går på tur med Torunn. Jeg husker at det egentlig har vært sånn i alle år. Jeg husker det hver gang jeg er på tur ute om vinteren på Svalbard, svett og klam inni og alt for stor og uelegant i tøyet. En klums, en boms, et pesende uvær, aldri helt vel tilpass. Alltid vært sånn, egentlig. Men nå er det av en eller annen grunn blitt enda mer påfallende. 

Kan det være alderen eller pensjonisttilværelsen for fører til forverring? Ja, si det. Men det var godt å få skrevet ned denne påminnelsen, godt å få fastslått at jeg er tøff og flink som tross alt kommer meg ut av døra. Tross alt.

Dette er hjemme i Ottars veg en vanlig vinterdag i desember, pent men kaldt og snørikt.

Her er en variant uten dugg, men påminner om bruk av munnbind og lag-på-lag for ikke å fryse. Har ofte ørevarmere av ull under den vindtette lua når det er mange minusgrader.

Her med den hersens kåpa som egentlig er for trang for stor ullgenser under og slett ikke har kvalitet for turer under fem minusgrader. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Gode klær er forøvrig dyre.

Bildet er tatt på Svalbard i høst, da ble jeg minnet om problematikken ved bruk av scooterbriller i kaldt vær. Men også om fysiske plager, snørr og tårer som gjør det ugreit med vinter. Ferdig snakka.

GODT NYTT ÅR, ELLER -

- Nå er det alvor, sier statsminister Jonas Gahr Støre igjen, og vi nærmer oss to år med pandemi. Det er ganske slitsomt og deprimerende.

Vi har vært gjennom flere faser, før jul stengtes restaurantlivet igjen ned med skjenkestopp, og kulturlivet bærer byrdene i nok en fase av koronasmitte.  Mest av alt går tankene mine til alle frie kunstnere og kulturarbeidere som lever av kunsten sin og det de selger. 

Nå er det ikke mer enn 50 samlet til arrangement. Så jeg behøver ikke bekymre meg for smitte under julejazzen som jeg ikke fikk delta i. Jeg mistet også en kirkekonsert med Iver Kleive og Knut Reiersrud, og det var trist. Men mye verre er det nok for kunst- og kulturarbeidere som mista inntekten sin, og kanskje levebrødet. 

I begravelsen jeg nettopp deltok i, var vi bare 50 i kirka, med munnbind. 

Det var nesten pussig i den store kirka på Trondenes utenfor Harstad der det er sitteplass til minst 300. Etterpå fikk vi brød og suppe, kaffe og kaker, og da satt vi mye tettere sammen, uten munnbind. Det var fint å se ansiktene, å få dele sorgen med levende mennesker, - de gode historiene kom etterhvert fram og latteren hørtes i lokalet. 

Jeg kommer til å savne Tore som vi tok farvel med. Kista hans var blå med hvite blomster, fargene til fotballlaget hans, Tottenham. Han kom fra Finnmark, var en nær venn og kollega, og hadde alltid en lun replikk. Han ble bare 58.

Det er et nytt år nå. Jeg håper det blir bedre enn det som var, for året 2021 var egentlig ikke noe særlig å skryte av.

BLOMSTER ETTER 40 ÅR

Det er artig å bli feira når folk sier pene ting, men særlig når de sier artige ting. Jeg forlot jobben den siste dagen i november, og ble takket av i går. Jeg fikk verdens artigste og minst venta tale fra en av kollegaene mine som jeg har kjent siden han var en liten unge og gikk i hælene på faren sin. Siden ble han ansatt og medarbeider.

Vi hadde jobbet med grafikk til tv-program og han syns jeg var krevende. Ned til minste bildepixel, sa han. Men han hadde lært av det, nok til at han husket meg etter alle disse årene, med verdens søteste tale. Man blir glad av sånt. 

Blomster fikk jeg også, buketten var så stor at jeg måtte sette den i litermålet da jeg kom hjem, i mangel på vase. Men det ordna seg, etterhvert. Det ble en fin  dag med masse reaksjoner på Facebook. Man får være takknemlig for all god omtale, og det er jeg virkelig!

VEIEN VIDERE

Jeg hekter ikke lengre på meg ID-kortet for å gå på jobb. Den tida er over. De nye dagene skal fylles med annet innhold. Til nå er det kaffemøter på kafé, innmelding i treningsinstitutt der flere kjente allerede er i full sving, det er ukentlige møter i et Senioruniversitet der jeg allerede i går fikk tilbakemeldinga: 

- Men du er vel for ung til å være her? - Nei jeg er ikke det, jeg fyller 68. - Oj, er du blitt pensjonist? - Nei, jeg slutter i NRK og skal bli fulltids forfatter. Jeg er fortsatt journalist.

Det er det beste svaret jeg har og det er for så vidt helt riktig. Jeg har flere manus til bearbeiding, jeg må finne meg en god arbeidsplass i huset og komme meg i arbeid. Igjen. Det er som om tilværelsen uten ei retning framover ikke har nok meningsfylde. Jeg kan ikke forklare det på annet vis. Å bruke dagene til å trene og strikke, gir ikke nok. Slik kjennes det nå. Kanskje jeg er litt forutinntatt i hodet når det gjelder begrepet pensjonist, og for meg er det noe med selve ordet som jeg ikke helt klarer å assosiere meg med. 

Kanskje når jeg fyller 75, men ikke nå. Det er kanskje derfor folk gratulerer meg med å ha gått av? De skjønner at dette ikke bare har vært enkelt. Gift med jobben, og hatt et arbeid som alltid var en del av din egen personlighet. Det gjør det interessant og spennende å jobbe fram ei retning videre. Og litt skremmende. Må innrømme det, ja.

Det handler om å gi slipp på en identitet, en tilhørighet til Norges største og viktigste mediebedrift gjennom et helt voksent liv. Nei, det er ikke bare enkelt. Men jeg finner vel ut av det.

LIVET INNHENTER OSS

Man tror man tar seg en timeout. En pause. Og slipper fri. Men sånn er det ikke.

Fortsatt sitter jeg på ei grønn og brun lava-øy, men livet der utenfor braker inn i tilværelsen. På noen korte timer kommer meldingene - din gamle kollega gjennom flere tiår greide ikke covid-smitten og gikk ut av tida etter mange uker i respirator på sykehuset. Det er nitrist. Han hadde akkurat pensjonert seg fra NRK, og frydet seg over glade dager som pensjonist. Jeg traff Lars Egil i Storgata bare noen dager før han ble innlagt på universitetssykehuset med smitte.

 - Skal vi ta en kaffe? - Litt travel akkurat nå, neste gang? 

Det er uvirkelig at vi ikke skal ses igjen, og at den kaffen ikke blir noe av.

Hvordan takler vi smittespredning i et virusbefengt Europa - og hjemme? Noen vil ha koronasertifikat, andre hever stemmen mot og sier det er diskriminerende. Yngstesønnen er en av dem, han tar kraftig til orde for sitt syn. Jeg leser kronikken hans i avisa og på nettet og imponeres, selv om jeg ikke er enig med han.

Trass i avstanden mellom øya her og Tromsø der hjemme, diskuterer vi på messenger, argumenterer og presiserer. Så bryter nok en gang brutaliteten inn og han melder meg at Hank von Helvete, vokalisten i det gamle Turboneger, er gått ut av tida.

Hank var ingen tilfeldig musiker for yngstesønnen som i si tid ble benevnt som “punkeren” i bloggene mine. Hans-Erik Dyvik Husby ble en del av ungdomsopprøret hans, kanskje det viktigste idealet i noen betydningsfulle ungdomsår. Han kjøpte seg Turbojugedjakke, protesterte mot alt som stengte han inne og ble pønker. Hank var en av dem som ga han lov til å reagere, lov til å uttrykke seg, tørre å gå på en scene, tørre å protestere. 

Kanskje var ikke dette opprøret bare positivt, men det var en viktig del av en identitetsdannelse, av ei ungdomstid, av et brudd med fortid, foreldre, autoriteter.

Så vi meldte hverandre igjen utover natta, delte artikler og minner om konserten vi dro til på Øyafestivalen, og seinere om reisa til Oslo for å se Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus Christ Superstat på Det norske teateret. Og Hans-Erik i rollen som  Cornelis Vreeswijk på film. Ja, også dette delte vi, for Cornelis og hans tekster var jo en del av min ungdom, mitt opprør, mine ungdomstanker.

Slik bygde Turbonegervokalisten ei bro over generasjonene i  år lille familie, og vi møttes i sorg over at en mann på bare 49 år ikke lenger var blant oss. 

En dag tidligere skrev jeg om timeout. Jeg skrev: Et øyeblikk til bare, så kommer jeg. Men sånn er ikke livet. Det er ikke vi sjøl som velger pausene, timeout’en. Av og til strømmer livet inn over oss, så du bare snapper etter pusten. 

- Ja, jeg er på vei hjem. Jeg reiser hjem til begravelse, til meningsfylte debatter om covid og smitte, til fortsatt munnbind og til mørketidslandet og snøen som allerede har lagt seg i oppkjørselen. 

Det er mulig å ta en pustepause. La havet og dønningene fylle hodet og la alle svirrende ideer og plagsomme tanker fly. Bare gå langs stranda og være en del av sol og sjø. Men du kan ikke stoppe selve livet, eller døden. Det kommer - og den kommer - ofte mer uventet enn man hadde forestilt seg. Sukk.

TIMEOUT

Har en timeout på en av de mange Kanariøyene, La Gomera. En ørliten pause fra hverdagen på ei brun og grønn ferieøy langt ute i havet.

Våkner tidlig, setter på vannkokeren og tar kaffekoppen med tilbake i senga. Sover med bare et laken over meg, sola står opp halv åtte her og ut av det åpne vinduet ser jeg de mørke, brune fjellene som kneiser mot himmelen. Det er lavafjell, bergarter som er vulkanske og har eksplodert opp fra jordas indre. 

Strendene er sorte, steinene er grå og blir blanksorte når havet slår over dem.

Jeg hører lyden av havet hele tida, svære brenninger som slår inn over de sorte fjærsteinene. Samme havet som hjemme, Atlanterhavet. Og over mot den andre sida seiler de vågale nå i denne tida, de rir på vinden i retning Karibien i små og store seilbåter over verdenshavet.

Nyhetene hjemmefra når oss som før, vi leser debattene rundt stortingspresidenten som nå går av, politiet som skal etterforske pendlerne på Stortinget og helsevesenet som kneler under vekta av viruset som hjemlandet mitt har avlyst restriksjonene rundt.

Her går alle med munnbind, i butikken, på bussen og ferga og på vei inn på kafeen. Det er påbudt. Og Spania forlanger EU sitt koronasertifikat for å slippe deg inn. Det provoserer ikke meg. Jeg tenker at det er en vei å gå for å stoppe den verdensomspennende pandemien som har krevd så mange liv. Men jeg ser på nettet at debatten går for fullt, der hjemme.

På ett vis blir lille Norge så fjernt når man tar en timeout. Og jeg trengte det lille pustet i bakken før vinteren setter inn, med snø, is og kulde, mørketid og brøytekanter. Gleder meg ikke til å dra hjem, samtidig som huset mitt alltid trekker - kattene som mjauer etter ferskt fór, sønnen som romsterer på  badet om morran før avgang til universitetet, barnebarn-besøkene og jobben som venter med sin dynamiske, litt nervøse atmosfære. Sånn er mediavirkeligheten: - Hei, hva skjer? Og vi løper i vei.

Her skjer det ikke så mye. Naboleiligheten har besøk av småbarn som leker på terassen. Vannet i svømmebassenget er begynt å bli kaldt, og kveldene er kjølige. De tyske turistene går på fjellturer og noen av dem som ender opp her på vestsida av øya, er sånne unge eller gamle hippie-typer, hehe. Lett å kjenne igjen! De gamle gutta har grå hestehale og bærer på gitaren eller sax’en sin, de unge gutta har langt hår, knyttet opp i en rotete kule midt oppe på hodet. Det er ikke lenger siste skrik, spør du meg - og det ser ut som en kråkebolle som ikke har vært i befatning med kam eller børste fra før koronaen satte inn. Og det begynner å bli lenge siden. Men er det trend, så er det trend. Jeg bøyer meg for moten, går i mine eldgamle shorts og t-skjorter og spiser god pizza eller dårlig spansk kafé-mat med masse pommes frites og brød og gremmes over karboinntaket. Men skitt, er det timeout så er det timeout.

Ryggen protesterer mot fremmed madrass, men snart tar jeg på meg badedrakten for et morgenbad, og så blir det sein frokost på terassen dit sola akkurat når, og så en rusletur ned til nabobebyggelsen i sør der entreprenørene er i sving og heisekraner og anleggsmaskiner bråker og støver akkurat like mye som hjemme. 

Ingenting er perfekt, ikke engang i paradis. 

Og hjemme i Norge går livet videre akkurat som før, og når jeg kommer hjem skal jeg ta tak i det, alt sammen. Men ikke akkurat nå, for jeg har en bitteliten og litt innholdsløs timeout.

Men siden - siden skal jeg ta fatt i debatten om pendlerfradragene på Stortinget, budsjettjusteringene og behovet for koronasertifisering for å holde den livstruende smitten i sjakk. Siden skal jeg ta fatt i de uferdige manusene, avslutningen på arbeidsplassen og de litt for mange kiloene på badevekta. 

Men bare gi meg et bittelite øyeblikk mer med timeout og pause. Så kommer jeg.

DUNE

Filmen DUNE er nyinnspilt. Det blir spennende. Det er fra den romanen - Dune - av Frank Herbert, at jeg har klippet og klistret opp et viktig sitat som har hjulpet meg flere ganger når jeg engster meg over livet.

Nå gleder jeg meg til å se filmen som heter Sand på norsk. Jaja. Jeg syns ordet sanddyne er mye bedre, i mitt hode er det sanddyner som i en ørken som er bildet. Og her er sitatet:

"I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little-death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain."

TUR I KVELDSLYSET

Høsten er her. Jeg går tur i mørket med refleks på sekken og kjøper chips av rotfrukter og ferdiglaget hommous på butikken. Den observante vil registrere at dette ikke ligner på lavkarbo. Der falt jeg av, gitt. Alle gode intensjoner fra i mars da jeg blogget sist forsvant bare. 

Men jeg har planer om 10 000 skritt hver dag, og et nytt forsøk på å minske vekta i høst. I går gikk jeg tur før Nytt på nytt på fredagskvelden - i kveldslyset. Og det var fint.

Jeg feide på meg de fem kiloene jeg skrøt av i mars som jeg tok av, mens jeg hadde permisjon fra jobben på nyåret. Men etter påske var jeg på jobb igjen, og registrerer bare at stress ikke er godt for meg. Svisj - jobb, jobb, og noen form for diett blir umulig å følge. I hvert fall for meg, som stikker på kantina og tar noe å spise som i lengden ikke forblir lavt i karbo. Og da - altså! Opp de fem kilo jeg gikk ned i vinter. Blir deppa og driter i alt. Spiste meg gjennom en regnfull sommer og gruet meg til en jobb i nyhetsredaksjonen fra august og ut året. 

Men sånn ble det altså ikke. Jeg takler ikke den sida av mediabransjen, og har sagt opp. Nå gjelder det å holde ut til 1, desember. Ikke gjøre store feil. Passe på nattesøvnen og matvanene. 10 000 skritt om dagen burde ikke være umulig. I asfaltskinnet i kveldslyset ser jeg slank og langbeint ut. Rart hvordan bildet kan bedra, dere? Men det hjelper litt på selvfølelsen. Det gjør det. Sa ho med et smil. 

Ha ei god helg! Jeg skal begynne å blogge igjen. Jeg lover meg selv akkurat det. Og bli mer sporty. Dette innlegget skulle egentlig legges ut på bloggen MATFRONT, der jeg snakker om kosthold og matvaner og vekt. Du finner den bloggen her: http://matfront.blogspot.com/