I LUFTA MED ELEKTRONISK FUGL PÅ SLEP

Jeg får bare en halv times forvarsel.

- Pokker, tenker jeg. - Det er en tre timers tur, og jeg som drakk tre kopper kaffe til frokost!

I løpet av halvtimen må alle batterier være fullt ladede, nye videokassetter på plass, og jeg tenker øyeblikkelig på at jeg ikke må glemme solbriller og doble ullsokker fordi det ikke er plass til skotøy i overlevingsdraktene. Alle tre kamera må med – og hvor mye skal man ha på seg under? Ved havari ville jeg fortrekke overtrekksbukser og varme klær i massevis, men i et trangt helikopter der man skal registrere mest mulig, er ikke mye klær noen fordel.

0900 går helikopterprosedyren over høytalerne på kystvaktfartøyet KV Svalbard; ingen hodeplagg, ingen løse gjenstander, ingen ferdsel på dekk. Helikoptergjengen inntar sine faste posisjoner, jeg får hjelp til å dra glidelåsen på overlevingsdrakten helt opp under haka, sjekker at jeg har hette og gummihansker i lommene og kryper inn på henvist plass bak i helikopteret.

Det er strålende sol fra skyfri himmel, minus ti grader kaldt, høy luftfuktighet og sikt over 10 km. Vi skal fly med EM BIRD for å avlese istykkelsen vestover mot Grønland.

EM BIRD er en elektromagnetisk sonde fra det tyske Alfred Wegener-instituttet. Den sender ut stråling som både avleser avstanden ned til havnivået og avstanden til isens overflate. På en enkel måte kan forskerne dermed beregne hvor tjukk isen er i hvert enkelt målepunkt. Alle disse målingene sammenholdes med det som har blitt gjort i og under isen fra stasjonene ved KV Svalbard. EM BIRD henger altså under helikopteret mens vi flyr, og kablene er trukket fra det ca 10-12 meter lange instrumentet opp gjennom vinduet til oss som sitter i helikopteret.

I løpet av få minutter har vi letta fra dekk og er på vei ut i det virkelig store intet. Sol, is, hav og himmel er alt man ser, mens pilot, mekaniker og de to tyske forskerne kommuniserer kjapt og effektivt i øreklokkene. Hvert 20 minutt må vi sjekke kontakten med KV Svalbard. Og etter hver måling der vi flyr et langt strekk med bird’en bare 15 meter over isen, må vi opp og kalibrere instrumentene. Og da henger vi høyt der oppe, i ett og samme punkt og surrer.

Hva tenker man på når man flyr i slike områder? Jeg prøver å finne ord.

Det er så usannsynlig vakkert overalt. Alle avskygninger av hvitt, sølv og blått i landskapet, alle nyanser av sol som skaper varianter av skygge og kontraster langt der nede. Noen flater er hvite og nesten helt glatte, men ofte er det smale sprekker eller åpne råker der blåsvart hav glitrer. Store vannflater er helt åpne, bare dekket av et tynt, tynt isskikt, - som den glasstynne isskorpa på søledammene etter den første frostnatta om høsten.

Siden flyr vi over områder der skruisen har reist seg i meterhøye vegger og viser fram sine sterkt blåturkise bruddflater. Og så går vi igjen høyt, høyt opp for å kalibrere instrumentene, jeg løfter blikket fra kamera og ser meg rundt.

Så husker jeg plutselig at jeg både har høydeskrekk og fear of flying, og lurer på hvilken skjebne det er som har ført til at det er jeg som henger akkurat her, mellom isen og himmelen og ser verden som ny for første gang.

Jeg liker ikke kalibreringens stillstand. For meg er det egentlig helt unaturlig at vi henger der i ett punkt, helt stille – som i en tynn tråd som kan briste hvilket øyeblikk som helst. Og så kommer jeg til å tenke på at jeg traff noen urfolk fra Papua New Guinea en gang for mange år sia, og at det finnes et ord for helikopter på pidgeon-english, som er det blandingspråket de innfødte bruker i samtale med kolonialistene. De fortalte meg at helikopter het:

Eggbeater in the sky, me, you, Jesus.

De sa at språket deres er konkret, og at en eggevisper som var eid av himmelen med plass både til deg, meg og Jesus, er et godt navn. Det syns jeg også, akkurat i dag.

Så nå må Airlift som driver helikoptertjenesten på toktet, ha meg unnskyldt. Men vi sitter jo faktisk i en bitte liten eggevisper i det store øde området som strekker seg fra Svalbard til Øst-Grønland. Og rundt oss på alle kanter er det øde, øde så langt som øyet kan se.

Dette tenker jeg på, der jeg sitter, mens geofysiker Marcel Nicolaus justerer oss ned i riktig høyde for en ny registrering over isen. Det er ikke sant at jeg er redd for å fly. Ikke i dag. Jeg stoler hundreogfemti prosent på pilot Terje Gundersen, som jeg har sett manøvrere helikopteret sitt opp og ned av hangardekket på KV Svalbard opptil flere ganger hver dag siste uke. Og faller vi ned her, blir det en død i et vakkert rike av is og kulde som jeg er utrolig fascinert av. Jeg er på et sted der min kalde kjærlighet har fått blomstre ei hel uke.

Jeg forundres over at vi ser så enormt store råker, så mye åpent hav midt i isødet. Men forskerne har sett det på satelittbildene og er forberedt.

Vi flyr mellom 79. og 80. breddegrad, og vi flyr rett vest mot Grønland og snur ikke før vi har nådd 12 grader 29 minutter vest. Da har vi sett de gigantiske isfjellene som har strandet mot kontinentalsokkelen til Øst-Grønland i det fjerne. Vi er tolv og en halv grad vest for nullmeridianen og GMT.

Og jeg kan reise hjem og fortelle at jeg endelig har vært på Grønland. Sånn nesten, i hvert fall.