MINNENES MAGI

Jeg rydder i huset. Kaster og sorterer. Har drevet med det i årevis. Det varer så lenge fordi dette er en prosess jeg ikke lykkes med, der jeg ikke er særlig flink. Jeg vet hvorfor. Store deler av tida lever jeg i minnenes verden. Og tingene er fysiske manifestasjoner av minner som setter i gang merkverdige prosesser inne i meg. Jeg trenger dem. Jeg lever mye av livet mitt i denne verdenen, en mye større del enn noen som kjenner meg, skulle ane.
Jeg stopper ved klærne som henger på knaggrekka bak døra. Skulle jeg teoretisk sett kvitte meg med halvparten, så ryker det plagget og kanskje det. Men jeg kan ikke kaste den gamle blondetrøya som jeg sjelden bruker, og beholder utelukkende på grunn av minnene.

Jeg hadde den på meg da vi elsket siste gang, det er flere år siden nå. Du husker det sikkert ikke lenger, tenker neppe på det. Men jeg husker det, fordi jeg ikke har brukt blondetrøya etter det. Den er tynn, lekker og transparent, i mørk sjokoladebrunt, med glidende overganger til dyp havgrønt og med lys turkise silkebånd, farger som appellerte til meg da jeg plutselig sto med den i hånda på en motebutikk et sted nede i Bogstadveien og egentlig ikke skulle handle. Jeg kaster den ikke, fordi det handler om magi.

Bare ved å hekte den av knaggen, kommer lukta av deg tilbake. Ikke fordi den henger igjen i det tynne stoffet, men fordi fargene og følelsen av blondene mellom fingertuppene mine, får erindringsbildene til å velte fram. Jeg husker deg, igjen. Håret ditt, klangen i stemmen, de lune bevegelsene, nytelsen, latteren og alvoret. Jeg husker kulda utenfor vinduet og varmen inne i det trange rommet. Jeg husker opplevelsen av sorg.

Og når minnene slipper taket, står jeg igjen med mine evige spørsmål i dette livet:

- Hvorfor skjer dette meg? - Hva er vitsen? - Hvorfor er vi her på kloden og lever våre liv uten dypere mening og større sammenheng? Jeg sukker og legger blondetrøya i skittentøyskurven, kaster den aldri. Når jeg henger den opp på tørkestativet i kveld, kommer minnene tilbake. Kanskje ikke med samme intensitet. Men du streifer sinnet mitt, og jeg nyter det. Som en vag erkjennelse av å ha opplevd noe, i hvert fall én gang i dette livet, som virkelig hadde verdi. Noe jeg ikke må glemme.
Jeg opplever mange slike bruddstykker av liv, og mange av dem henger igjen i huset og blir aldri kasta. Når noen en dag skal rydde etter meg, kommer de til å riste på hodet, slik jeg rista på hodet da jeg rydda opp i boet etter mora mi - og før det, hos bestemora mi. De kommer til å si: -Åh, alt dette som hun sparte på, hvilket kaos. Men kanskje er det noe i genene våre, i kvinnegenene, som handler om ikke å ha fått det vi dypest sett ønska oss? Og som derfor legges igjen i denne andre, minnenes verden?
Tre generasjoner kvinner over meg har vært særpregede damer med stor arbeidskapasitet. Oldemora mi, Lovise, var tobarnsmor og kokke. Først fikk hun ei datter som siden emigrerte til Amerika. Faren kjente ingen andre enn oldemor til. Siden hadde Lovise ett kortvarig ekteskap og fikk ei datter til, som ble mi bestemor. Så ble hun ung enke. Sparte oldemor Lovise på ting som siden ble til levende minner og aldri gikk i glemmeboka? Bare en liten unødvendig gjenstand som aldri ble kasta og som fikk varme følelser til å velte opp i henne?

Mamma hadde det sånn, det vet jeg - mamma sparte på alt, på souvernirer fra reiser, papirer, brev, bilder, utklipp, notater, sko, vesker, klær, magasiner og oppskrifter. Hun sparte på tomme, vaskede youghurtbegre og brukte kaffeglass og gamle briller og tørkede blomster og serviettringer og frimerker. Og jeg er lik mor mi. Men med vår tids høye forbruk av ting, fungerer dette dårlig. Sparegenet var laget for en generasjon som levde i pakt med naturen og hadde et forhold til nøysomhet og ivaretagelse. Så hvordan var det for oldemor Lovise, det kan ikke ha vært enkelt å være enslig mor på 1870-tallet? Hun hadde nok ingen blondetrøyer, - skjønt: Hvem vet?

Lovise hadde arbeid på den erverdige Kiil-gården på Andenes som kokke under de store festmiddagene der. Det fortalte bestemor Birgit, som var med henne og satt på kjøkkenbenken som liten jentunge og så på. Lovise var dyktig. Ved århundreskiftet dro hun til Bolaget i det som den gang het Viktoriahamn med mann og barn og jobba som anleggskokke da Ofotbanen ble bygd. Siden dro hun videre som ung enke til Salangen, og hadde tilsvarende arbeid da Salangsverket ble reist. På bildet utenfor anleggsbrakka i 1908 står hun traust og velkledd sammen med svigersønn og bestemor Birgit, som allerede hadde fått sitt første barn. De klarte seg, men livet var sikkert ikke enkelt. Kanskje hadde oldemor Lovise med seg ei blondetrøye i baggasjen? Ei trøye som ho aldri brukte, ikke en gang til fest, fordi den var et vagt og avbleika minne?

Jeg kommer aldri til å bli flink å kaste. I det ytre livet mitt, i arbeidslivet, er jeg mer effektiv, noenlunde ryddig og flink til å planlegge. Men hjemme i huset går jeg mellom minnene og klarer ikke helt å gi slipp. En psykiater ville sikkert sagt at jeg lever et retrospektivt liv og må legge fra meg min drømmeverden. At jeg trenger kaoskontroll og noen til å rydde opp etter meg. Men jeg kommer aldri til å slippe noen Hilde Hummelvold inn i huset mitt. Bare tanken om hennes vurderende blikk på mitt hemmelige liv gjør meg urolig. Hun har det sikkert veldig ryddig og kontrollert. Jeg ønsker meg ofte dit, til en verden som er støvfri, effektiv og elegant. Som er tilpasset den ytre virkeligheten vi lever i. Men jeg er ikke der, inne i hodet mitt. Det er dette som er problemet. Minnenes terrorisering. Og magien i livet.

Jeg har det sånn med manuskripter også. De ligger der bare, og støver ned. Det er helt sykelig og jeg innser det. Hva er vitsen med å lage svære tekster, hele manus, bygd opp over en tematikk som har opptatt meg intenst i år av livet, for siden å legge alle tekstene i skuffen og la dem være? Jeg vet ikke, og jeg forstår det knapt. Men det handler om en slags sjenanse, noe av meg som jeg ikke orker eller tør offentliggjøre for alle dem som lever der ute i den andre verdenen. Den verdenen som jeg behersker så godt når jeg ikke er her, inne hos meg sjøl, og stryker de lys turkise båndene på ei gammel blondetrøye.