ET DIKT OM JORDENS GRØDE

I tråd med nyttårsforsetter om å leve langsomt og spise mer vegetarmat, deler jeg Inger Hagerup sitt dikt Ode til grønnsakene

Tungt belesset som seierherrer

kommer vi daglig hjem fra vår hage.

Kålhodenes grønne horder har vi gjort ende på,

skilt deres tykke hoder fra kroppen

med en skarp kniv og lagt dem i kasser.

Gulrøttenes blide viftepalmer rykket vi varsomt opp,

og vi har høstet tomatenes blodige soler.

Under frodige skoger av taggete blad

sprikte sylteagurkene som lubne barnefingrer.

Nå svømmer de i glasserte krukker

og skal gi våre ganer bitter sødme til vinteren.

Fra sukkerertenes sommerfuglblomster

sprang det ut buede vikingskip med bitte små perlerader

av skjold langs esingen,

(svakt kamuflert under ertebelgens spente hud).

De overvintrer nå i tykkmavete Norgesglass.

Blomkålens kjølige blomster, sirlig sammenpresset

som en frierbukett fra nittiårene,

blander seg med runde løk '

og ørsmå agurkbarn i picklesglasset.

Kålrabien veltet seg selv halvveis opp av jorda

i sin tjenesteiver og påtrengende vitaminrikdom.

Vi la den uten seremonier i kjellerens mørkeste krok,

der vi skal vite å finne den igjen

når dagene blir korte og svarte.

Men poteten, fruktbar som en kineser

fra hungerdikstriktene, henter vi i hundrer,

ja, tusener, opp fra vår hages jord.

For poteten, den barkete proletar i vår kjeller,

gjenoppstår hver dag gyllen og dampende  

som det trygge midtpunkt spekesilden og vannkaraflen

fylker seg om på vårt voksdukbedekte bord.