NÅR HAR FOLK TID?

Når har egentlig folk tid til å gjøre alt det de gjør? Dagene i november krymper ned til ingenting. Det er halvlyst ute, og jeg har en halv dag til rådighet fordi jeg skal jobbe halv-sein vakt for å bruke en maskin som er ledig først etter fire. Det er bra. Jeg eier en halv formiddag.

Men hva gjør jeg? Sluttfører oppussinga i sokkelleiligheten? Kjøper en boks maling til de kjøkkenveggene som mangler riktig farge? Går ned og vasker mitt eget kjøkken inklusive listene langs gulvet som trenger spesialbehandling og der jeg så definitivt må trekke ut komfyren i tillegg for å vaske bak den? Tømmer jeg kofferten som fortsatt står halvfull etter siste reportasjereise til Lofoten? (Her er jeg spesialist på bare å tømme ut de skitne klærne og la resten av kofferten hvile med innhold til neste tur! Dermed blir jeg ofte postivt overraska over ting som har vært borte ei stund, - Åh, er det her det svarte skjørtet ligger?)

Klipper og syr jeg ferdig stoffet til nye kjøkkengardiner som jeg kjøpte i sommer? Tørker jeg støv av glasshyllene på kjøkkenet (ja, de er av glass og det står glass på dem, så ethvert støvfnugg vises).

Jeg har gjort mye i dag: Sendt én sms, kokt kaffevann og hentet meg en stor kopp kaffe, medisinert gammel-katta med antibiotika, satt på tørketrommelen. Nå sitter jeg i senga med pc'en på det fine sengebrettet mitt og slapper av.

Jeg leser blogger som jeg ikke har lest på lenge, f eks fr. martinsen som jeg liker godt. Hun skriver spydig om kjønnsoppfatninger av kvinner og kjøttpålegg på bloggen sin, om kronikker hun har lest i Dagbladet, om å kjøpe seg skiutstyr til vinteren (det har jeg også tenkt på, gitt) men at alt må være så himla moteriktig. Jeg morer meg når jeg leser, og lurer på når jeg skal få energi til skikkelig å ergre meg over noe, og så skrive et bitende ironisk og dødsmorsomt innlegg som får folk til å bryte sammen i latter og ettertanke? 

Kaffen blir kald og jeg må ned å fylle på med varmt, (og jeg iler til med å si at jeg nylig har vært på Fretex med yngstesønnen og kjøpt varme vinterklær - tenk at til og med ex-punkere skjønner fordelene med å kle seg i tjukk islender når kuldegradene kryper nedover gradestokken!)

Men når skal jeg ta meg sammen, og samle alle de gamle, men godt brukbare klærne som ligger pent stablet på loftet og faktisk kjøre dem ned til lageret til Fretex som jeg har tenkt på lenge? Og får jeg malt kjøkkenet mitt før jul hvis jeg ikke snart begynner? For det har ingen hensikt å henge opp nye gardiner når veggen bak ikke er vaska og malt! Jeg iler til med å si at jeg ikke er noen husmor-freak. Men de gamle gardinene er en omsydd indisk duk som etter siste vask revnet langs sømmen på den ene sida - revnet i ren aldrende, vakker slitasje, for de er skikkelig gamle og i tynn indisk bomull. Så her trengs fornyelse på det eneste vinduet i huset som har gardiner, nemlig kjøkkenet. Resten er bekledd med persienner, må vite.

Og slik kan jeg fortsette. Alle jeg kjenner er velkledde og driver enten med norsk-russisk vennskapssamarbeid, danser tango eller driver med systematisk meditasjon eller trener zumba på fitnesstrening og blir hypnotisert av latinske rytmer og klapper i hendene til og med før de har fått dagens første kaffekopp på kantina. De er proppfulle av spennende programforslag eller flytter til syden der de bor ett år med mann og barn mens de tar tilleggsutdannelse eller de tar at halvår på reise i Brazil eller bor i Thailand en måneds tid og jobber på en bar. 

Men hvordan har folk tid til alt sammen? Å fått lest alt og gjort alt, tint av fryseboksen, kledd seg trendy, trent og ivaretatt eventuelle barn sine fotballtreninger og holdt seg orientert om siste nytt?

Naturligvis slenger de sine elegante i-phoner ned på kantinebordet foran meg og snakker om det siste nye i digitalisert redigeringsteknikk. Jeg sitter igjen og grunner på hvordan jeg skal nå over alt sammen: Få lest alt og tenkt alt og ikke minst: Ment alt som jeg selvfølgelig burde mene. Og som jeg faktisk mente, en gang for lenge sia, men som jeg ikke har hatt tid til å grunne noe nærmere over de siste 15-20 årene. 

Men nå må jeg avslutte blogginga hvis jeg skal rekke å kle meg og smøre matpakke og handle og lufte bikkja før jeg går på jobb. Det begynner sannelig å haste, gitt!