Det var lykkelige dager, på vei hjem til Norge fra den store Burning Man - festivalen som jeg hadde besøkt sammen med Thom, mannen med avatar-navnet Noosphere som jeg traff på en chattekanal vinteren før. Som inviterte til besøk i LA, med reise til Nevada-ørkenen, festivalbesøk og retur langs Highway-1 mellom San Francisco og LA.
I ettertid kan jeg lure på hvorfor jeg i det hel tatt dro avgårde:
Ei enslig mor med sønner, katter og bikkje hjemme i huset i Tromsø. En snill eks-samboer som velvillig stilte som reservepappa og barnevakt for to gutter på 12 og 15 år. Og som måtte bli værende ei ekstra uke, fordi jeg ikke fikk kontakt med flyselskapet og mangla returbillett hjem i kaoset som fulgte.
Disse siste dagene i USA fotograferte jeg ingenting, det var nok mer en stor, sjokkarta opplevelse som jeg ikke fikk meg til å dokumentere. Pussig nok. Men minnebildene er sterke, likevel. Og ikke minst: Mitt stadig økende sinne over en amerikansk, journalistisk virkelighet preget av sensasjon, angst og emosjoner. Og helt uten analyse eller facts. Først på flyet hjem fikk jeg et fersk eksemplar av Der Spiegel og kunne kaste meg over artikler med innhold. Med innsiktsfulle analyser og gestalt. Det hadde jeg manglet i dagene etter 9/11 i USA. Og det var et stort savn.
Jeg husker alle flaggene som amerikanerne hengte ut fra husene sine. Jeg husker de enorme skyskraperne i LA som minnet meg om World Trade Center, men også den lune stemningen i en bakgårdskafé vi besøkte, vakkert dekorert med gammel gresklignede statue. Et pause-rom i en kaotisk hverdag.
Og før det store smellet og sjokkbølgene som spredte seg i livet: Jeg husker følelsen av uforbeholden glede og eventyrlig rus ved å kjøre på highway'en med Thoms smekre, svarte bil. Siden har jeg kjent på samme, ville opplevelse på snøscooter over hvite vidder på Svalbard. Jeg tapte hjertet mitt, og som så mange andre den høsten - noe av naiviteten i mitt syn på verden. Og kom hjem med en post-9/11-depression som jeg først kan fatte omfanget av nå, mange år seinere. Jeg husker eksplosjonene i Madrid og London, aksjonen i Beslan og eksplosjonen i Mumbai. Krigens forferdelige scenarier i Irak og Afganistan. Jeg ser at terror med uskyldige ofre er blitt en del av vår virkelighet på en helt annen måte enn før. Både ute og hjemme. Dette er noen tanker jeg gjør meg etter 9/11.
Alt som lå foran 9/11 blir glassklare minner som sitter igjen i erindringen. Hele turen før 9/11 har jeg beskrevet i en blogg jeg har kalt Noosphere. Og disse minnene kom sterkt tilbake under Burning Man-festivalen som ble avholdt igjen denne helga.
Jeg husker også yngstesønnen min på telefon til LA, som spør meg? - Blir det krig nå, mamma? - Når kommer du hjem?
Jeg husker at jeg var langt, langt hjemmefra og ikke kunne svare han. Bare si at han måtte være rolig og ikke være redd. Beholde roen i kaoset. At jeg var glad i ham.
Men i ettertid tenker jeg særlig på dette:
- Hvorfor begir jeg meg ut på sånne eventyr? Hva er det som drar? Eier jeg ikke motforestillinger eller stoppere? Så jeg ikke galskapen i prosjektet?
- Hvorfor begir jeg meg ut på sånne eventyr? Hva er det som drar? Eier jeg ikke motforestillinger eller stoppere? Så jeg ikke galskapen i prosjektet?
Joda, visst gjorde jeg det. Men ingenting kunne vissnok stoppe meg, der og da. Drømmen om eventyret ble for sterk. Det er trolig samme drømmen som drar meg til Arktis på tokt og som får meg til å lengte meg syk hvis jeg ikke har ei såkalt gulrot i form av en opplevelse eller ei reise som dingler i horisonten foran meg.
Jeg er som eselet som må fristes av noe for å orke å gå framover. Foran henger premien som ikke oppnåes før ved reisas slutt.
Jeg har rotet rundt i tilværelsen på jakt etter meningsfylte oppgaver på jobb, skrevet ei bok om arktiske utfordringer og vært redaktør for en antologi, vært leder for Nordnorsk Forfatterlag og jobbet i fagforeninga på NRK.
Hatt et spennende vikariat på Norsk Polarinstitutt. Vært på fire forskningstokt i isen, opplevelser som absolutt match'er ørkenen i Nevada. Laget en kortfilm derfra. Levert blogger fra toktene til NRK sine nettsider, og oppretta mine egne blogger for kald kjærlighet, god mat og diverse skriblerier - som denne du leser nå. Og hele tida prøvd å være ei god mor som ikke bare lengter bort, men som vet å verdsette nærhet, trygghet, - men også vidsyn og toleranse. Noe alle reisene er med på å utvikle. Og det er viktig.
Vi er kommet til 2011. Sønnene flytter ut i verden og bikkja er blitt gammel og hjertesvak. Huset mitt er blitt stort og romslig med årene. Overskuddet større. Men jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar