onsdag 14. mars 2012

KATTER, HJEMKOMST OG KJÆRLIGHET

"Det beste med å komme hjem, er å oppleve all kjærlighet og oppmerksomhet fra kattene, som med alt de har av språk forteller deg at du og tunfisken har vært dypt savnet".
Det blir min beste oppsummering så langt. Det har vært en travel vårvinter. Ja, det har i grunnen vært en travel vinter og en travel vintervår i tillegg.
Det er noe med å påta seg ting og svare ja på et tidspunkt, for så å oppdage at energien blir borte. Når det nærmer seg, er du flat og føler deg tom. Da må man ta tak. Og jeg jobber med det. Da må man ta gode pauser, puste dypt og så fokusere på én ting av gangen. 
Jeg startet på et oppussingsprosjekt på kjøkkenet mitt omkring jul. Tømte bokhyller med kjøkkenets kokebøker, tømte benker, vasket med salmiakk og malte et prøvestrøk på gulvet. 
Jeg må innrømme at bøkene fortsatt ligger stablet på stua og at gulvet ser ut som et kart over kloden med sine fjellkjeder og daler, hav og landområder. Snekkeren har vært her og lagt nytt tak, men alt det andre er ikke fullført.
I mellomtida har jeg vært på litteraturfestival i Kirkenes, deltatt i forberedelser til årets tariffoppgjør i fagforeninga, hatt tre flotte nederlandske gjester på besøk ei uke og vært i Køln på tysk journalistkongress og deltatt i debatt om kvinnekvoter i politikken og kvinnerepresentasjon i media.
I går gikk turen til Harstad og Trondenes kirke for befaring med tanke på fjernsynsprogram i pinsen. Man lander hjemme, med stua full av kjøkkenredskaper, gangen full av halvt opp-pakkede bag'er og sukker litt over livet. Finner fram tannbørsten, chat'er litt med sønnen på Facebook og stuper i seng.
Det er ikke egentlig orden på noen ting. Figurene av den kanadiske inuitten og Buddah hviler i stille ro på stuebordet. De flytter seg ikke mens jeg er ute i verden med all min energi.
Men kattene viser med all mulig tydelighet at de liker min hjemkomst. Pinny roper høylydt av glede, tunfiiiiisk. Gaupe kryper opp på føttene mine og trakker sine velkjente tråkk for å fortelle meg at dyna og føttene mine er hans beste og tryggeste havn i livet. Pinny inntar kveldsplassen mellom meg og ipad'en på fanget og maler og snoser og styrer en masse for å få oppmerksomhet. Man føler seg elsket. Savnet. Ønsket. Det er noe med dyr som får en til å kjenne på nærheten i livet. Og jeg sovner med en følelse av trygghet og glede over å ha et godt hjem med noen som setter pris på meg. Kanskje er det aller mest tunfisken de liker. Man vet aldri med katter. Men godt er det.

1 kommentar:

Lill-Karin Nyland sa...

Er det ikke deilig at huset kan se kaotisk ut så lenge som helst? Jeg er kommet forbi den fasen der jeg skal prøve å ha full fokus på alle prosjekter samtidig. Det gikk ikke. Nå er det journalistikk og skriving som blir hovedfokus fremover, andre prosjekter får vente.

Slapp bare av du, det gjør ingenting at bøkene blir liggende en stund til. Jeg venter fortsatt på å få satt opp hyller til minibiblioteket mitt. Har ventet i flere år, kan sikkert vente litt til. ;)

Klem fra LK