søndag 29. april 2012

OM SØNDAG OG SØPPEL. SORG OG SNØ

Hva er verd å skrive om på en søndag som ikke handler om rettsaken som pågår og som er på alles lepper? At man plutselig blir sittende ved siden av noen på en fest som har mistet sønnen sin på Utøya. Som sier at vi må leve videre med storsinn. Jeg undres på om jeg har så stor spennvidde, gitt. Jeg tror ikke det.

Livet mitt spenner for tida ut seilet mellom begravelse og jubileum. Noen dør som har vært nær deg en gang, men som du mista kontakten med. Og i neste øyeblikk: Noen feirer en jublende, rund dag og du vet at du har kjent vedkommende i snart førti år. Men også der har det vært av og på: Perioder med og uten kontakt. Sånn som livet er. Vi skulle vel ha sett hverandre oftere, tenker jeg. Vi skulle vel egentlig det. Sånn har jeg det med flere. Men jeg rekker ikke over det, orker ikke.

Og så tenker jeg at det er viktigere enn noen gang å begynne å sortere: Søppel fra verdier, folk du kjenner - fra folk du virkelig bryr deg om. For nå renner tida ut i sanda mye fortere enn før. Jeg kan trygt fastslå at over halve livet er passert. Og vel så det. Jeg vil lukke meg for den erkjennelsen. Men samtidig være åpen.


Være åpen nok til å sitte sammen med noen som deler sorgen sin med deg, selv om du ikke kjenner personen. Bare være der.

Og være våken nok til å observere at krokusen blomstrer ved grunnmuren av den gamle steinkirka. Selv om akkurat denne søndagen startet med snø. Igjen.

1 kommentar:

jef sa...

flott blogg, dette er en av favoritt bloggene mine

besøk meg her tilbudsvarer.blogspot.com