FORTSETTE ET MENINGSFYLT LIV

- Var livet mer meningsfylt mens jeg enda var i jobb? Er det mindre mening i tilværelsen når man blir eldre og slutter å jobbe? Kanskje det. Fordi dagene gikk så fort og var fylte av så mange gjøremål da man var i arbeid. Man ble en mester i multi-tasking, å gjøre mange ting om hverandre og gjerne samtidig. Så slapp man filosofere over nytteverdien eller meningen. Skjønt jeg gjorde ofte det i årene i NRK. Tenkte at jeg skulle ha gjort noe mer, eller noe annet.

Nå er det så mye tid i løpet av dagen at det er viktig å gjøre én og én ting av gangen, samt å finne meningsfylte saker å fylle dagene med. Nå som det er sommer er det greit: Å sitte i sola utenfor naboens garasje og montere en genser man har strikket mens sola steiker, er en meningsfylt ting. Å hente fram symaskinen og sy inn et par bukser er det samme, å strikke på stadig nye prosjekter likeså. 

Å dra til byen og drikke et glass vin med ei venninne som fyller år er hyggelig, å se film eller serier eller kultur er tidtrøyte, men gir mening. Jeg har sett for lite film i mitt liv, det er et savn. Jeg syns også at jeg har lest for få bøker og prøver å bøte på det, men tida strekker ikke til, merkelig nok. For jeg har ikke den indre roen til å lese veldig lenge av gangen, sluker ikke bøker som tidligere, og orker sjelden lese på senga, anna enn på nettbrett. Eller legge kabal.

Men noe slår meg - det å gjøre noe meningsfylt, er faktisk å utrette noe. Sånn er det i mitt hode. Jeg har alltid utretta noe, gått på jobb eller studert, skrevet, lagd mat, oppdratt barn, stelt hage. Vært sammen med andre mennesker og diskutert eller krangla om saker - politikk, barneoppdragelse, hundehold eller ferieplaner. Og tida fløy. Nå tilbringer jeg mye mer tid for meg selv, og tenker i og for seg at det er et gode. Eller kanskje ikke. 

Jeg savner nok egentlig å bo sammen med noen, noen til å være sammen med i helgene, reise på tur med, gå på kino med - eller kafé. Kanskje. Men jeg orker ikke tanken på det, samtidig. Spørsmålet er kanskje - blir ting mer meningsfylte når man gjør dem sammen med andre? 

Kanskje er svaret egentlig ja. Det kan bli tomt når vinteren kommer og dagene er korte og nettene lange. Og man ikke er sammen med andre. Jeg prøver å skrive på ei bok igjen, og i dag har jeg skrevet en rapport om prosjektet på nettet til faglitterær forfatterforening og sendt inn. Sagt at jeg skal søke om mer stipend for å jobbe med manus. Det høres jo meningsfylt ut, og var en viktig ting å gjøre, men oppleves ikke som veldig meningsbærende. Det å gi ut bok, derimot, kjennes alltid godt. 

Å lage mat er en annen meningsbærende handling, men når jeg bare lager til meg selv oppleves det som mindre betydningsfullt enn når jeg lager til flere. Det er egentlig litt kjedelig å lage mat aleine. Nesten meningsløst.

Da er det kanskje mer innholdsrikt i å klippe gresset, som jeg også har gjort. Og montere en glad sommer-genser som jeg nettopp har strikket. Det er fysiske ting som uansett ikke involverer flere. 

Å produsere radio og tv som bare konsumeres, har ofte føltes tomt, og tanken har ofte slått meg i mine mange år i NRK. Men det å skulle leve i kanskje mange flere år uten å produsere noe som helst, det kjennes rart. Så jeg må nok komme meg i gang med å skrive ferdig, ja. Jeg må nok det. For jeg har nok ikke helt vendt meg til pensjonisttilværelsen enda. Jeg har nok ikke det, nei.