JULESANG MED SVUNG

God jul til samtlige, det er julaftens morgen og det regner mot ruta. Jeg er på vei til kirka for å produsere julaftens gudstjeneste i NRK og burde ikke sitte med dette. 

Men: Ta deg tre minutter og nyt Annie Lennox som synger en virkelig Christmas carol, du finner den her.

FIN JUBILEUMSAVSLUTNING

Flott Nansen Amundsen-markering i går. Ta en titt på En blogg om kald kjærlighet og få noen inntrykk av kveldens feiring. Den var staselig. 

Og Tromsøs egen polarhelt Helmer Hanssen har fått sin plass i bybildet. Vel fortjent. Jeg liker å bo i en polar hovedstad. Og jeg er nok ikke den eneste.

PANTER ELLER PUMA

Herr nykommerkatt har brutt seg ut av stua. I natt våknet sønnen av at noen veltet en liten pc-høytaler på skrivebordet hans. Døra til rommet sto åpen. Så fulgte han skyggen i natten opp trappa til loftet og fant ham under sommerens hvilende hagebord. I all vennskapelighet fant de veien tilbake til nykommerkattens ennå tildelte område. På stua. 

Men det er tydelig at noen nå syns det er på tide å utforske nattens jaktmarker nøyere. Det er to lukkede dører mellom stue og sønnen sitt soverom. Ikke verst, tenker jeg - en katt som åpner dører? Dette blir en utfordring for alle rom med hemmeligheter. Kanskje har vi ikke bare fått en gaupe i hus. Kanskje han er en puma. Eller panter.

KANSKJE GAUPE. KANSKJE LYNX

Ny katt i huset. Sjekk lørdagens blogg hvis du vil oppdateres. Og herr vakkerkatt slår seg til ro i huset og trives. Men noe varmt vennskap har ikke oppstått mellom han og vår husvarme katt. 

Her er det kjølig avstandstagen hos Pinny, som nå har gjenerobret plassen sin i sofaen, og vender ryggen demonstrativt mot den nye yndlings-katte-plassen, som er vinduskarmen under bjørkefikenen. 

Herr nykommer, som jeg for spøk kalte Pingle, er ingen reddhare, bare sjenert. Eldstesønnen syns ingenting om mitt kallenavn, og stemmer for Tesla eller Lynx. 

Jeg syns vel at det norske Gaupe er lettere å si enn det latinske Lynx, men innrømmer at begge disse navnene kler dette store dyret med vakre buster i ørene. Potifar er også fint, og kler navnet Pinny, syns jeg. Vi får se.

At dette går bra, er det ingen tvil om. Den nye er ikke bare vakker, han er også en cool cat. 

Han har funnet kattekassen sin, han hygger seg med både tørrfór og boksmat, og han markerer når jeg kommer med å stryke seg opp etter leggene mine og besøke meg i sofaen for å hilse. 

Og når man legger seg bottom up i yndlingsstolen til gammelmonsen Balthazar, så tenker i hvert fall jeg at dette bare kan gå bra. Ser han ikke ut som om han koser seg, eller?

Dyrebeskyttelsen har mange dyr til omplassering. I Tromsø finner du dem på nettet her. Og at dyr trenger gode hjem og gir liv og glede i huset, er det ingen tvil om.

STILLINGSKRIG

Vi har fått en ny ung mann i huset, hentet hos Dyrebeskyttelsen. Savnet av de gamle dyrene ble stort og merkbart ettersom ukene gikk. Ikke minst Pinny, vår svarte kattegutt, var synlig merket av å ha blitt enebarn.

I går ettermiddag kom en stor, langhåret og litt skremt ungkatt inn i huset. Vi lurer ennå på navnet, men det er ikke usannsynlig at det blir Pingle, he, he.

Men han har avansert fra plassen under sofaen til vinduskarmen i løpet av natta. Og de to kattene er i stillingskrig, det er tydelig. 

- Hvem faen er dette? tenkte nok Pinny da han så hvem som inn på kjøkkenet i går. Han mjauet markant, som en skingrende sirene, da jeg satte kassen med den nyankomne på kjøkkengulvet.  

- A stray cat in my kitchen? 

Men Pingle, som sikkert er skremt etter å ha vært villkatt og omplassert, hveste øyeblikkelig med et høyt og meget tydelig Scccchhhzzz. Og viste fram alle de flotte, skarpe tennene sine. 

- Prøv deg ikke på meg!

Pingle fikk sove for seg selv i stua med lukket dør, egen kattekasse, mat, tørrfór og vann. I morrest lå han i vinduskarmen og lot seg klappe og klø. Pinny har fortsatt hale som en fullseiler, men er ikke hørbart aggressiv. 

Herr nykommer går allerede rundt på gulvet, men har tydelig tegn på tilbakeholdenhet. Jeg tror dette er en katt som er både vennlig og tilpasningsdyktig.

Nå ligger de med 10 meters avstand mellom seg og vurderer. Jeg tror bare dette er stillingskrig, det blir verken slosskamp eller uvennskap av det. Bare tilvenning. 

Kanskje er vi mennesker også litt sånn når vi treffer fremmede på eget eller andres territorier? 

Men kattene har så tydelig språk. Og jeg gleder meg til å se hvordan de fordeler landemerkene mellom seg ettersom tida går. Pinny i sofaen som før, og Pingle under? Neppe. Men det kan ta tid. Og det har vi rikelig av i dette huset. Mjau.

OM KONGEHUSET OG ALT MAN HAR Å GJØRE

Det er lagt ut en ny nettserie hos NRK, he, he. 

Den er verd en titt på en sliten morgen. Hver episode er på omlag 5 minutter, og passer godt til morgenkaffen. Monarkiet finner du her. Vel bekomme!

ARENA

Jeg tenker over dette med arenaer. Hvilke man beveger seg i eller tilhører. I gamle dager var utelivet i Tromsø én av mine viktige arenaer, jobben i NRK og det litterære miljøet, forfatterstudiet, forfattervennene. Jeg har manglet en treningsarena og en tur-arena, men forpleide den delen for det meste på tur med bikkja. Det var fint. Men nå er hun borte, og jeg må fylle den biten på noe vis. For å gå tur aleine etter 14 år med hund, er så og si meningsløst. Hvilke arenaer har jeg nå? Og hva tenker jeg om dem?

Mange velger seg politikken eller et utvida vennemiljø. En veiledig organisasjon, kirka eller Frelsesarmeen. Jeg leser mye. Jeg skriver. Jeg jobber. Og jeg tilhører et mat og dame-fellesskap, men vi har for mye å gjøre, alle damene, og glir i perioder fra hverandre. 

Jeg har hatt et polart nedslagsfelt. Min fascinasjon mot nord. Den er der ennå. Jeg har vært mamma, husvert, matglad, hund-og-katteeeier i over 20 år. Men denne arenaen har nå begynt å de-materialisere seg.

Jeg bruker et bilde: Kontinentene i havet sklir fra hverandre, og jeg - med årelang rolle som lim - har ikke lenger den funksjonen. Ting går i oppløsning, glir fra hverandre. Umerkelig eller i brå kast. Nye kontinenter oppstår, og nye verdenshav. Men jeg vet ikke lenger egen kurs og retning. Før ga det seg sjøl, nå står mye åpent.

Velger man seg nye arenaer bevisst? Eller sitter man stille og venter på å se hva som skjer? 

Økonomien i Europa galopperer i én retning. Selger man sitt store, gamle hus - eller beholder man det, og avventer? Sier opp jobben, reiser mer? Akkurat nå vet jeg faktisk ikke. Men yngstekatta Pinny vet, han klorer i den gamle bag'en min fra siste reise som ennå ligger halvåpen på bordet. Her finner han et nytt rike, en ny mulighet. Han kryper oppi, krøller seg sammen og sovner. Der er så mange arenaer. Det gjelder bare å finne dem. Og velge.

SAMMEN ER VI MINDRE ALENE

Hvis du mangler ei god bok til å nedkorte vinteren med, anbefaler jeg denne av hele mitt hjerte. 

Leser den nå, og nyter mørketida i nord: Og Anna Gavalda som skriver seg inn i hjertet mitt med sine romanpersoner som du ikke kan unngå å bli opptatt av. 

Et lite hjertesukk av en roman. Nei, ikke lite - den er faktisk riktig så fyldig. Heldigvis.

JEG HAR MØTT NOEN SOM IKKE KAN HØRE MEG. MEN VI SNAKKER SAMMEN!

Denne uka har jeg jobbet i Døvekirken i Tromsø. Det har vært stort. Jeg er ikke ferdig - søndag skal vi ta opp gudstjenesten som skal sendes i NRK1 på 2. juledag. Mer om dette seinere, folkens!

Det har vært så fint å bli kjent med folk som jeg aldri har møtt før. I dag 'snakket jeg' via tolk med en kinesisk dame som het Lin. Uten hørbart språk. I hvertfall het hun Lin til etternavn. Men vi snakket med hverandre!

- Forsto du min poesi i åpning av gudstjenesten? spurte hun. - Ja, svarte jeg. For det gjorde jeg. Arbeid, vask, sliten - pynte treet. Og nyte det.

Se selv på 2 juledag i NRK1: Hun har et nydelig språk. Kan fortelle en historie. Uten ord.

Så spør hun om min jobb, om hva jeg tenker. Jeg sier at jeg tenker det skal være en gudstjeneste som er like fin for de døve som for de hørende. Både lyd og bilde skal være vakkert. Det krever mye arbeid, nei - mest av alt: Forhåndsplanlegging. 

- Men jeg har jobbet med fjernsyn i mange år, sier jeg. - Så jeg kan. Jeg er en gammel dame.

Før tolken er ferdig, forstår jeg svaret hennes: Aktivt ansikt, smil, hender. Hun sier: - Nei du er ikke gammel. Men du har erfaring. Det er en god ting.

Jeg blir svært glad over dette møtet. Veldig glad. Nesten sånn at jeg får tårer i øynene, selv om jeg er sjef for juleproduksjonen i NRK, men i det stille tenker at jeg egner meg best til å brøle i Forsvaret!

Møtet med Lin var fantastisk: Jeg kan snakke med de døve! Selv med tolk mellom oss, funker det. Vi kommuniserer! Og dette har jeg aldri gjort før! 

Men det fungerer, og det er stort. Se sendinga den 2 juledag kl 1100! Det er så mange med vakkert språk som er med på sendinga!

Trolig blir dette en sviske av en gudstjeneste, både for dem som hører og for dem som ikke gjør det. Vakker å jobbe med. Med verdens beste medarbeidere som løfter ord og bilder mot en høyere sfære, er jeg priviligert. Det var en fin arbeidsdag i dag.

Ikke glem å se døvegudstjenesten i NRK på 2. juledag! Sann mine ord: Det er en sviske av et program. Visuelt. Bare så vakkert. Med lyd, men også uten ord.

MØRKETIDSBYEN TROMSØ

Det er en fin by når det går mot vinter. De fleste av oss liker det, og nyter de kalde, klare dagene som denne helga, da sola viste sitt bleke, oransje vinteransikt. 

Det er fint ute, og fint å komme hjem: Fint himmellys og vakker bybelysning.