Jeg blogger nesten ikke mer, men fant en artikkel jeg må spare på for ettertida, så den lander her. Det er en artikkel som ironiserer med nettspråket og banaljournalistikken på en brilliant måte.
Og ja, jeg innrømmer det: Jeg lar meg av og til friste av nettopp disse overskriftene - slik blir du sunnere - derfor er søtpotet viktig å spise - slik krydrer du fisken - denne dingsen kan du ikke leve ute - osv.
Jeg vet jo hva som skjuler seg bak, det er lettvinte oppramsinger av allerede kjente ting, sjelden noe å lære, neppe veldig informativt. Men de er klikkvinnere hos maskinene som teller lesere på nettet. Og det selger. Altså blir vi mediehorer, hele gjengen, fordi noe i språket lokker oss. Men her er altså artikkelen til Fredrik Drevon i Aftenposten. God lesning.
lørdag 16. februar 2013
onsdag 23. januar 2013
AVSLAPNINGSHUMOR
Det er et nytt år og tida flyr. Eller kanskje er det jeg som flyr. Det passerer i hvert fall i stor hastighet og stor kulde, livet. Snø og vinter i det ganske land, som om det var noe nytt?
Men slapp av og nyt livet. Og ta en humoristisk titt på denne deilige videoen som garantert får deg til å trekke på smilebåndet. Og dermed kanskje slappe litt av i en ellers forhastet tilværelse på vei mot framtida?
Men slapp av og nyt livet. Og ta en humoristisk titt på denne deilige videoen som garantert får deg til å trekke på smilebåndet. Og dermed kanskje slappe litt av i en ellers forhastet tilværelse på vei mot framtida?
tirsdag 4. desember 2012
DESEMBERNATT
Det er mørketid og desember igen. Travle dager på jobb, to sendinger på gang, kvelder fulle av aktivitet, snø og is på bakken, mørketidslys om morgenen, julestjerne i vinduet. Jeg liker mørket, jeg er et mørketidsbarn.
Et sted der inne gleder jeg meg til jul, gleder meg til at to kjekke sønner kommer hjem, gleder meg til maten, til varme i ovnen, til å prate om hverdagen langt borte fra Tromsø, prate med de unge mennene som jeg pleide å kalle nerden og punkern - den ryddige, organiserte pilaren i livet mitt som nå tar doktorgraden sin, og den uorganiserte og anarkistiske punkeren med sin håpløse økonomi, sine vanvittige innfall og store sjarme som alltid fikk sin mor til å tvinne han rundt lillefingeren. Sukk. Nå er de borte begge to, det samme er den viltre, lille kattegutten som var den yngste av de hellige tre konger med de kongelige navn Balthazar og Melkior, oppkalt etter de vise menn i bibelen. Kaspar, som aldri ble kalt noe anna enn Pinny - nickname for Pinball - som han av mange grunner fikk tilnavnet, måtte avlives sist uke. Men sviktende nyrer som jeg ikke hadde oppdaget, og som får meg til å gå inn i mørketida med stor sorg over egen blindhet.
Men det er ei tid for alt, og jeg sørger over Pinny, men tenker at det må betyr mer oppmerksomhet på mine to stebarn som er igjen, rennesteinskatten Gaupe og arvefru Nala som begge lurer litt på hvor urokråka er blitt av. Men som gleder meg hver dag med sine myke mjau når jeg kommer hjem fra jobb.
Og det er ei tid for alt. For når både nerden og punkeren hadde forlatt, flyttet det inn ei kunstnervenninne med midlertidig residens i Tromsø, og til filmfestivalen i januar kommer en skjønn nederlandsk jente som skal være frivillig og som gjerne vil bo under mørketidslyset en måneds tid. Så skjebnen tar, men gir også i fullt monn tilbake. Det er bare å holde øynene åpne og ta i mot med åpne armer. Alt det som kommer til oss - etterhvert i stadig større og større hastighet ettersom årene går. Sukk.
Jeg er takknemlig for helsa, for arbeidet mitt og for at en skjønn, svart kattegutt valgte å ha meg som sitt faste tilholdssted i åtte fine år. Pinny the cat, deg kommer vi aldri til å glemme. Hvis det finnes en kattehimmel, håper jeg du jakter mus og fugler sammen med dine to eldre, kongelige kattebrødre og at du er smertefri og hviler i fred mellom jaktseansene. Du mørkeredde, gode, myke katten med alle dine merkelige innfall som aldri turte å følge med oss mer en halvveis inn på hundetur på kirkegården før du måtte bæres hjem på skuldra full av angst over den store, ville verden. Og hvis hundehimmelen ligger like i nærheten, finner du igjen vår aller beste lapphund Sita og kan sove middagsluren din sammen med henne en gang i blant. Akkurat som du gjorde det her på jorda. Livet er så rart, men det å ha dyr i nærheten, gir meg alltid et fint, nært stopp på stasjonen på vei videre ut mot det ytre rom som ingen vet hva inneholder.
Et sted der inne gleder jeg meg til jul, gleder meg til at to kjekke sønner kommer hjem, gleder meg til maten, til varme i ovnen, til å prate om hverdagen langt borte fra Tromsø, prate med de unge mennene som jeg pleide å kalle nerden og punkern - den ryddige, organiserte pilaren i livet mitt som nå tar doktorgraden sin, og den uorganiserte og anarkistiske punkeren med sin håpløse økonomi, sine vanvittige innfall og store sjarme som alltid fikk sin mor til å tvinne han rundt lillefingeren. Sukk. Nå er de borte begge to, det samme er den viltre, lille kattegutten som var den yngste av de hellige tre konger med de kongelige navn Balthazar og Melkior, oppkalt etter de vise menn i bibelen. Kaspar, som aldri ble kalt noe anna enn Pinny - nickname for Pinball - som han av mange grunner fikk tilnavnet, måtte avlives sist uke. Men sviktende nyrer som jeg ikke hadde oppdaget, og som får meg til å gå inn i mørketida med stor sorg over egen blindhet.
Men det er ei tid for alt, og jeg sørger over Pinny, men tenker at det må betyr mer oppmerksomhet på mine to stebarn som er igjen, rennesteinskatten Gaupe og arvefru Nala som begge lurer litt på hvor urokråka er blitt av. Men som gleder meg hver dag med sine myke mjau når jeg kommer hjem fra jobb.
Og det er ei tid for alt. For når både nerden og punkeren hadde forlatt, flyttet det inn ei kunstnervenninne med midlertidig residens i Tromsø, og til filmfestivalen i januar kommer en skjønn nederlandsk jente som skal være frivillig og som gjerne vil bo under mørketidslyset en måneds tid. Så skjebnen tar, men gir også i fullt monn tilbake. Det er bare å holde øynene åpne og ta i mot med åpne armer. Alt det som kommer til oss - etterhvert i stadig større og større hastighet ettersom årene går. Sukk.
Jeg er takknemlig for helsa, for arbeidet mitt og for at en skjønn, svart kattegutt valgte å ha meg som sitt faste tilholdssted i åtte fine år. Pinny the cat, deg kommer vi aldri til å glemme. Hvis det finnes en kattehimmel, håper jeg du jakter mus og fugler sammen med dine to eldre, kongelige kattebrødre og at du er smertefri og hviler i fred mellom jaktseansene. Du mørkeredde, gode, myke katten med alle dine merkelige innfall som aldri turte å følge med oss mer en halvveis inn på hundetur på kirkegården før du måtte bæres hjem på skuldra full av angst over den store, ville verden. Og hvis hundehimmelen ligger like i nærheten, finner du igjen vår aller beste lapphund Sita og kan sove middagsluren din sammen med henne en gang i blant. Akkurat som du gjorde det her på jorda. Livet er så rart, men det å ha dyr i nærheten, gir meg alltid et fint, nært stopp på stasjonen på vei videre ut mot det ytre rom som ingen vet hva inneholder.
lørdag 17. november 2012
MORGEN OVER BYEN
Jeg våkner i en ny by. Byen der jeg ble født. Byen som ble bygd av oldefaren og oldemora mi. Han var steinhugger og hugde steinblokker til kaifundamentet som ble lasta på prammer og sendt inn til Viktoriahamn, som stedet het den gangen. Oldemora mi jobba på anlegget, ho Lovise var kokke.
I dag er den helt annerledes enn den gang. Den er ny på alle vis. Jeg skuer ut over havna, Norges største havn i brutto tonnasje, heter det visstnok. Malm fra Sverige, henta dypt nede i gruvene, omforma til pellets og transportert langs min barndoms togskinner hit til byen ved havet.
Byen bygd rundt ei stor kai - det var hele årsaken til at de kom hit for å jobbe. Det skulle skipes ut malm. Den dyrebare råvaren, jernet, skulle hentes opp i dagen i malmfjellene i Lappland og eksporteres ut til kysten, fraktes videre til en verden som trenger jern og stål for å bygge sin sivilisasjon.
Oldefaren min het Sivert. Han ble klemt i hjel i steinbruddet. Så ble Lovise ung enke med to unger som hun måtte livnære. De skulle visst at jeg står her en tidlig morgen og tenker på dem. Ser ut over byen som de bygde rundt 1900-tallet. Ja, det skulle de visst, Sivert og Lovise. Det er i grunnen litt fint å tenke på, en tidlig lørdags morgen i november.
I dag er den helt annerledes enn den gang. Den er ny på alle vis. Jeg skuer ut over havna, Norges største havn i brutto tonnasje, heter det visstnok. Malm fra Sverige, henta dypt nede i gruvene, omforma til pellets og transportert langs min barndoms togskinner hit til byen ved havet.
Byen bygd rundt ei stor kai - det var hele årsaken til at de kom hit for å jobbe. Det skulle skipes ut malm. Den dyrebare råvaren, jernet, skulle hentes opp i dagen i malmfjellene i Lappland og eksporteres ut til kysten, fraktes videre til en verden som trenger jern og stål for å bygge sin sivilisasjon.
Oldefaren min het Sivert. Han ble klemt i hjel i steinbruddet. Så ble Lovise ung enke med to unger som hun måtte livnære. De skulle visst at jeg står her en tidlig morgen og tenker på dem. Ser ut over byen som de bygde rundt 1900-tallet. Ja, det skulle de visst, Sivert og Lovise. Det er i grunnen litt fint å tenke på, en tidlig lørdags morgen i november.
lørdag 3. november 2012
OVERLEVD HALLOWEEN? DENNE ER UBETALELIG
Her hjemme hater vi Halloween, og prøver etter beste evne å ikke være hjemme når tiggerne står på døra med sine knask eller knep. Min eldste sønn, nerden, har en vidunderlig form for humor og sendte sin mor en videohilsen i anledning dagen.
VIDUNDERLIGE FRIHETSFØLELSE
Å, så fort denne høsten har gått. Også så fint som det har vært i nord! Litt snø, litt bitende kulde, blafrende nordlys om natta og en skinnende ostehvit fullmåne for bare noen dager siden. Men tida flyr. De sier den flyr fortere, jo eldre man blir - og det er rart - for jeg blir jo ikke eldre! Tvert i mot, jeg er gått inn i en ageless body, timeless mind-periode av livet mitt. Jeg prøver i hvert fall. Og de som har fulgt meg på denne bloggen tidligere, vet at jeg er påvirket av boka med samme navn.
Det handler om mental omstilling. Det handler om å frikoble seg fra samfunnet rundt meg som forteller meg hvordan jeg skal oppleve meg selv. Som eldre, mer skrøpelig og etterhvert ubrukelig. Jeg nekter. Jeg har vært skrøpelig og ubrukelig i mange perioder av livet mitt,- hvem har ikke det? Men å knytte det opp mot alder? Nei, jeg vil ikke.
Jeg har studiepermisjon, det betyr at jeg bare er tre dager i uka på jobb. Fra torsdag til søndag går jeg inn i en egen sfære: behøver ikke bade om morgenen, behøver ikke kle på meg anna enn et par gode knehøye ullstrømper og en tynn ullgenser. Jeg koker kaffe og sitter i senga med pc og notater. Står opp innimellom og fyller på. Leser om nordområdene, leser om politikk, økonomi og struktur, historie, mennesker og kultur.
Alt er en del av University of the Arctic sitt nettstudium. Og det er et svært pensum. Jeg leser og leser og nikker ofte gjenkjennende på hodet. Tviler på om jeg når å ta eksamen til jul, er allerede så lang bakpå og kjenner at dette krever mer av meg enn jeg hadde trodd.
Men det fineste i denne tida, er den usigelig fantastiske følelsen av frihet. Jeg styrer over mitt eget liv, disse dagene. Det er ikke bare ei knapp helg da det må handles, vaskes, være sosial og oppdatere seg. Det er mine dager. Det er gode dager. Måtte jeg vite å sette pris på hver eneste time før hverdagen igjen setter inn med alle sine krav om tilstedeværelse, fokus og oppmerksomhet. Der ute.
Det handler om mental omstilling. Det handler om å frikoble seg fra samfunnet rundt meg som forteller meg hvordan jeg skal oppleve meg selv. Som eldre, mer skrøpelig og etterhvert ubrukelig. Jeg nekter. Jeg har vært skrøpelig og ubrukelig i mange perioder av livet mitt,- hvem har ikke det? Men å knytte det opp mot alder? Nei, jeg vil ikke.
Jeg har studiepermisjon, det betyr at jeg bare er tre dager i uka på jobb. Fra torsdag til søndag går jeg inn i en egen sfære: behøver ikke bade om morgenen, behøver ikke kle på meg anna enn et par gode knehøye ullstrømper og en tynn ullgenser. Jeg koker kaffe og sitter i senga med pc og notater. Står opp innimellom og fyller på. Leser om nordområdene, leser om politikk, økonomi og struktur, historie, mennesker og kultur.
Alt er en del av University of the Arctic sitt nettstudium. Og det er et svært pensum. Jeg leser og leser og nikker ofte gjenkjennende på hodet. Tviler på om jeg når å ta eksamen til jul, er allerede så lang bakpå og kjenner at dette krever mer av meg enn jeg hadde trodd.
Men det fineste i denne tida, er den usigelig fantastiske følelsen av frihet. Jeg styrer over mitt eget liv, disse dagene. Det er ikke bare ei knapp helg da det må handles, vaskes, være sosial og oppdatere seg. Det er mine dager. Det er gode dager. Måtte jeg vite å sette pris på hver eneste time før hverdagen igjen setter inn med alle sine krav om tilstedeværelse, fokus og oppmerksomhet. Der ute.
søndag 21. oktober 2012
HØSTEN ER EI VAKKER TID
Bare noen små glimt av høsten langs veien til jobb, akkurat før snøen kom. Den kom i går, 20 oktober. Nå er der blitt vinter her nord. Igjen.
lørdag 20. oktober 2012
AUTONOMI
Det betyr vel egentlig at du bestemmer sjøl over livet ditt. Autonomi. Selvbestemmelse. Det er viktig, tenker jeg - å føle at jeg har kontroll. At det er jeg som kan ta avgjørelser som har betydning for meg, for jobben min, livet mitt.
Jeg har sett en morsom - men ikke dermed mindre ettertenksom film, på youtube. Du finner den her. Den tar elleve minutter og krever brukbar IQ samt noen engelskkunnskaper. Den er verdt hvert eneste sekund, spør du meg. Den handler om at det å gi mennesker selvbestemmelse både er lønnsomt, morsomt og utviklende. Jeg tror på det. Kos deg med filmen. La deg inspirere!
Jeg har sett en morsom - men ikke dermed mindre ettertenksom film, på youtube. Du finner den her. Den tar elleve minutter og krever brukbar IQ samt noen engelskkunnskaper. Den er verdt hvert eneste sekund, spør du meg. Den handler om at det å gi mennesker selvbestemmelse både er lønnsomt, morsomt og utviklende. Jeg tror på det. Kos deg med filmen. La deg inspirere!
The surprising truth
about
what motivates us
mandag 15. oktober 2012
JEG RAKK DET AKKURAT
Ja, det er sånn som med alle høster, det gjelder å rekke over alt - for plutselig står du der med snø til anklene og har ikke båret inn pottene fra hagen, ikke tatt inn gressklipperen og sykkelen eller skiftet til vinterdekk på bilen.
Men i år gikk det greit. Det er ikke kommet så mye frost at pottene har bunnfrosset ennå, vinterdekkene ble lagt om fredag og jeg har hatt den eldgamle Golf'en til EU-kontroll - ikke helt innafor fristen, men bare et par dager over tida. Og det var bare et endeledd i forstillinga som måtte skiftes. Resten var ok. Jeg jubler! Min 22 år gamle Golf skal leve med meg også denne vinteren. Gammel venn med splitternye piggdekk. Det går ikke uten i denne byen.
Jeg tar meg tid til å trekke pusten, se ned på bakken når jeg har parkert bilen på parkeringsplassen på jobb denne morgenen. Ja, det er høst, de brune bladene har fått et lite melisdryss av rimfrost, de er like fine som jeg husker dem fra i fjor. Ett av naturens små mesterverk, bare du tar deg tid til å se det. Om noen minutter har siste rest av morgensol smeltet vekk frosten, og bladene er de visne, gamle, brune fra i går. Jeg tar opp kamera på mobilen. Jeg kan ikke la være. Jeg bøyer meg ned og tar bildet. Ser de vakre tegningene som naturen har laget til oss, helt gratis. Jeg ser utover den frosne plenen. Velkommen vinter, jeg rakk det akkurat.
søndag 7. oktober 2012
GRATULERER ORDFRONT! VELKOMMEN HØST.
Lenge siden sist: Og i tida siden siste innlegg på bloggen, har jeg rundet 20 000 lesere uten å ha merka det. Gratulerer, Ordfront!
Men i dag er en dag å merke seg: Jeg synker sliten ned på sofaen, sliten - men fornøyd. Jeg har spadd opp grønnsakslandet - de få potetene som hadde blitt igjen i jorda fra i fjor, lot jeg få spire. Og nå er de høstet! En knapp bærepose, men det er usprøyta, ærlig potet fra eget land. Skal spises med andakt, som mora mi ville sagt det. Bare skrubba rein og dampa og med smør på. Ikke noe tull ellers.
Litteraturfestivalen Ordkalotten er over her i Tromsø, og jeg burde blogget om det (det er alltid så mye man bør, pokker heller!) - i går var jeg på en gjennom herlig opplesningstime med Henning Howlid Wærp, Liv Lundberg og Kjartan Fløgstad. Ble så inspirert, så oppløftet og så glad - det er så mye fint ordene våre kan brukes til. Glede - og opplyse andre - for eksempel. Gårsdagen var et eksempel på det. Henning leste reisedikt fra si siste diktsamling, noe med Sofia, heter den. Sofia. Halifax. Han var både veldig inspirerende og veldig morsom. Faktisk!
Liv leste ett dikt fra hver av sine 9 diktsamlinger, mange av dem som jeg kjente godt fra før og har her hjemme - har nesten alle bøkene hennes - hun har vært min lærer på forfatterstudiene og jeg har fulgt henne helt sia Tveegget engel. Det var fint. Liker særlig det diktet der hun kjører isdronning gjennom vinteren.
Kjartan Fløgstad snakka om "Nordaustpassasjen" og fortalte om de ulike typene du kan møte i boka og vi lo så tårene rann. Han er en ordets kunstner. Gleder meg til å lese. Men foran han i rekka ligger Asbjørn Jaklin sin krim: Svart frost. Og Linn Ullmanns Det dyrebare. Heldigvis er det bare høsten ennå og vinteren er lang. Lang og mørk og full av ved fra kjelleren som det skal fyres med, mens man krøller seg sammen i sofaen. - Å, det er ei fin tid, den som kommer mot oss nå!
Men i dag er en dag å merke seg: Jeg synker sliten ned på sofaen, sliten - men fornøyd. Jeg har spadd opp grønnsakslandet - de få potetene som hadde blitt igjen i jorda fra i fjor, lot jeg få spire. Og nå er de høstet! En knapp bærepose, men det er usprøyta, ærlig potet fra eget land. Skal spises med andakt, som mora mi ville sagt det. Bare skrubba rein og dampa og med smør på. Ikke noe tull ellers.
Litteraturfestivalen Ordkalotten er over her i Tromsø, og jeg burde blogget om det (det er alltid så mye man bør, pokker heller!) - i går var jeg på en gjennom herlig opplesningstime med Henning Howlid Wærp, Liv Lundberg og Kjartan Fløgstad. Ble så inspirert, så oppløftet og så glad - det er så mye fint ordene våre kan brukes til. Glede - og opplyse andre - for eksempel. Gårsdagen var et eksempel på det. Henning leste reisedikt fra si siste diktsamling, noe med Sofia, heter den. Sofia. Halifax. Han var både veldig inspirerende og veldig morsom. Faktisk!
Liv leste ett dikt fra hver av sine 9 diktsamlinger, mange av dem som jeg kjente godt fra før og har her hjemme - har nesten alle bøkene hennes - hun har vært min lærer på forfatterstudiene og jeg har fulgt henne helt sia Tveegget engel. Det var fint. Liker særlig det diktet der hun kjører isdronning gjennom vinteren.
Kjartan Fløgstad snakka om "Nordaustpassasjen" og fortalte om de ulike typene du kan møte i boka og vi lo så tårene rann. Han er en ordets kunstner. Gleder meg til å lese. Men foran han i rekka ligger Asbjørn Jaklin sin krim: Svart frost. Og Linn Ullmanns Det dyrebare. Heldigvis er det bare høsten ennå og vinteren er lang. Lang og mørk og full av ved fra kjelleren som det skal fyres med, mens man krøller seg sammen i sofaen. - Å, det er ei fin tid, den som kommer mot oss nå!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
