LANGSOM LØRDAG

Sliter med å skrive, sliter med å fokusere fordi jeg er sliten i hodet. Har langsom lørdag. Nyter kaffekoppen med pc'en i senga. Det betyr ikke at jeg ikke gjør noe. Har en brøddeig til heving, riktignok er det posevarianten av solsikkebrød, men det ser godt ut. 

Da jeg tok brøddeigen ut av brødbakemaskinen - fordi jeg liker å ovnssteke de grove brødene, kikket februarsola inn av vinduet. I en kort pause før jeg gikk tilbake i senga, tømte jeg vinduskarmen og vasket kjøkkenvinduet. Det ble ikke perfekt, men mye bedre. Det er mildvær ute, så jeg måtte bare gjøre det mens energien var der. Et lite øyeblikk, bare.

Jeg tenker at jeg ikke burde blogge om lørdagskaffen mens revolusjonen ruller over nord-Afrika, at jeg heller burde tiljuble folket som reiser seg i håp om frihet og demokrati. Hvis det er det de reiser seg for. 

Uansett syns jeg det er fantastisk at sosiale medier som dette, er med på å øke menneskers samkvem, utveksling av tanker og i neste øyeblikk: Fører til handling. Vi deltar ikke i den franske revolusjonen lenger. Men vi som lever i det gode Europa, i det nærmeste vi kommer frihet og demokrati, vet at de som en gang stormet fengselet Bastillen i Paris og siden ropte frihet, likhet og brorskap, skulle bety mye for oss alle. At de betyr noe for oss i dag, for likhet og søsterskap, flere hundre år seinere. 

At vi nå ser et opprør som også kan komme de muslimske kvinnene til gode, er jeg ikke i tvil om. Dermed drikker jeg lørdagskaffen med stor nytelse, hører snøen skli av taket og gjør meg klar til å putte solsikkebrødet inn i ovnen. Ha ei velsigna helg. 

Og les mer om kvinner og sharialover her.

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

Stein Mehren var min ungdoms favorittlyriker. Jeg kan forsatt se hvorfor. 

Lyset i et ansikt som elsker tar aldri slutt, det er alltid underveis. 

Det er utrolig fint sagt. For ikke å snakke om disse linjene, en utsøkt tanke: 

Vi kan ha vandret hvileløst gjennom slekter
før vi møttes og gjenkjente hverandre 

EN STOR KJÆRLIGHET DØR ALDRI

En stor kjærlighet dør aldri selv om de elskende

skilles. Kjærtegn som ble mottatt, springer ut

selv etter at de er glemt og deres frø er talløse

Det er frukt og løv i dine kjærtegns spor

som i et landskap om høsten, dager som fylles

av glansen fra mørke flammende netter. Bestandig

er kjærligheten, mer omfattende enn de elskende

og blikkets salige lys kan ha vært lenge underveis

før det tente mitt, vi kan ha vandret hvileløst

gjennom slekter før vi møttes og gjenkjente hverandre

Nu vandrer din lengsel tidløst i meg, ditt ansikt

vil alltid kunne finne nye hemmelige veier i mitt

Alltid vil jeg være underveis i dine trekk, hemmelig

oppspore stormer og stjerner, røre strenger ingen

har rørt ved og se en demring selv i alders drag

Lyset i et ansikt som elsker, brer seg evindelig

ut over jorden; For lyset i et ansikt som elsker

tar aldri slutt, det er underveis, alltid underveis

i nye mennesker, i nye elskende, i all tid.

                                                                                 Stein Mehren 

ANKOMST UTEN ORD

Kunstverket Hybrid laget av ekteparet Thomas Nordström og Annika Oskarsson står på Tromsø Lufthavn og tar i mot de ankomne. Jeg var heldig og landet akkurat da det blå lyset falt. Fint var det!

HELE VERDEN ER EN SCENE

Hele verden er en scene, skrev Shakespeare. Jeg fant diktet for å se hvilket sceneskife som står for tur. Et sted mellom kriger og rettferdighet er kanskje stedet jeg befinner meg på? Jeg sloss fortsatt - om enn med lite resultat, syns jeg nok. Og strever med rettferdighet som ikke finns på denne jorda. De to neste tidsaldrene frister meg lite, selv om brillene sitter på nesen allerede. 

Ordet pantaloon er bukser og oblivion er glemsel. Ikke et stadium man higer etter, akkurat.

 

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in his time plays many parts, 

His acts being seven ages. At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school. And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow. Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation

Even in the cannon's mouth. And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,

And so he plays his part. The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice,
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound. Last scene of all,

That ends this strange eventful history, 

Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

ORD FOR DAGEN OM SAMFUNN OG POESI

Trenger vi et ord for dagen? Ja, jeg gjør ofte det.  Jeg henter noe hos Octavio Paz som er en av mine favorittforfattere.

  

There can be no society without poetry, but society can never be realized as poetry, it is never poetic. Sometimes the two terms seek to break apart. They cannot.

Bildet er tatt under Burning Man-festivalen i Nevada-ørkenen  i 2001. 

Det var i grunnen et slags poetisk drømmesamfunn, som det året ble bygd over Shakespeares Seven ages of man. Men det er lenge sia nå. Og det er en ganske annen historie.

HAR SKREVET SORGENS DAGBOK

Jeg har lest en artikkel i Klassekampen og har blitt nysgjerrig på ei bok. Det er Sorgens dagbok av Roland Barthes. Her er en omtale jeg fant på nett. Dette syns jeg høres fascinerende ut: 

Roland Barthes var en forkjemper for språkets evne til fornyelse. Men klisjeene og stereotypiene er uunngåelige. De melder seg i livets mest emosjonelle situasjoner, som i forbindelse med kjærlighet, sorg og død. 

Da Barthes høsten 1977 mista mora, ble han konfrontert med språkets grenser. 

Fra dagen etter at mora dør, fører han dagbok hvor han nedtegner følelser og refleksjoner i kortfattede notater. Noen er trivielle og prosaiske, andre fremstår som poesi. De etterlatte tekstfragmentene gjennom to år er samla under tittelen Sorgens dagbok. Kanskje et bidrag til tårenes historie - står det.

Jeg er allerede på vei til biblioteket! Sees!

MIND MAP FOR ET KAOTISK HODE

Fant et gammelt bilde fra en artikkel om å lage hjelpekart for den vanskelige hverdagen.

Dette er faktisk en fin metode. Sette et ord på noe som er et problem eller ei utfordring midt på et stort ark. Slå en ring rundt ordet, og så trekke streker ut i alle retninger med ord og tanker som kan løse eller avhjelpe. En annen metode er rett og slett skrive ned alt man bør og skal huske i en gitt situasjon. For å sikre seg at man har oversikten. 

Dette kan til og med hjelpe mot søvnløshet: I stedet for å bli liggende å kverne midt på natta, står man opp henter ark og ei penn og skriver ned alt det som svirrer utover på arket. I dagslyset neste morgen kan du henter fram arket og omskrive det på et nytt ark eller fylle på med flere idéer. Pussig nok kan det meste bli overkommelig når det er satt ned på papir. Engelskmennene kaller det mind maps og det finnes mye på nettet om fenomenet. Noe ligger her, der har jeg også funnet dette morsomme kartet.

Men det behøver ikke gjøres så komplisert, et ark og ei penn er nok. Siden kan du fylle på med gul, grønn og rød tusj for å systematisere. Eller kaste arket og begynne helt på nytt.

FLOORTJE SIN VAKRE FILM FRA TRÆNA

Har lasta inn en liten film som ble lagd under siste Trænafestival og som er både poetisk og nydelig. Tror at unge Floortje Zonneveld har sett øya og festivalen med vidåpne øyne og har opplevd den aller første kjærligheten til dette landskapet og de vanvittig vakre øyene. Filmen vitner om det. 

Sjøl sykla hun runt på Træna med filmkamera og tilleggsutstyr i skulderveska si og lange flagrende skjørt. En ganske usedvanlig ung filmskaper. En usedvanlig hyggelig og vennlig én. Med øye for detaljer.

Musikken under opptakene er blant anna henta fra musikerne Æ, alias Erling Ramskjell, og Stefan Sundstrøm fra opptak som jeg antar er gjort på Træna under festivalen sist sommer.

TRAENA

SUPER

Det er første februar i året 2011 og jeg drikker kaffe i senga før arbeidsdagen begynner. Jeg starter i dag å jobbe med barn- og ungdomsprogram i SUPER-reaksjonen her i Tromsø.

Det blir nye tider, jeg er er spent og gleder meg. Sola er tilbake, og mørketida så definitivt over her nord. Det blir innsats i programmet Dyrevenn fra nå av, sammen med litt annen programproduksjon av ymse slag. Men aller først kaffe!