GRØNN FREMTID VIL VI HA: SE PÅ DETTE!

Jeg har funnet en deilig artikkel om hvordan man kan bygge en grønnere verden ut av parkene og storbyene. Det er en kul sak med fine bilder som du må ta deg tid til å se gjennom. Artikkelen finner du hos BBC Future Science her.

VINTERLYS

BILDER FRA EN HØST. DEN FINESTE TIDA

HØST

Den fineste tida i året rent fargemessig er nå. Akkurat nå.

FEAR IS THE MIND KILLER

I must not fear.
Fear is the mind-killer.

Fear is the little-death that brings total obliteration.
I will face my fear.

I will permit it to pass over me and through me.
And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path.
Where the fear has gone there will be nothing.
Only I will remain.

Dette er ordene i «The Litany of Fear», fra boka og filmen Dune, der søsterordenen Bene Gesserit praktiserer kunsten ikke-å-ha-angst.

- Angsten spiser sjela, ville vi kanskje si på norsk. Viktig påminnelse.

MORGENUTSIKT

Ja, jeg er heldig. Ja, sånn ser det ut der jeg våkner hver morgen. Ja, jeg skal ta flere bilder når høsten kommer - vinteren, våren. Meditativt, var det noen som kommenterte på dette bildet da jeg la det ut på Facebook. Ja, det er vel det det er.

Hav, himmel, horisont, stein, glass, tre og grønne planter. Et lite stykke verden. Veldig fint å puste i.

Gjerne med en kopp kaffe-med-melk i sånn ved siden av. Akkurat bare det.

ALT NYTT. NESTEN

Nytt hus, ny jobb, ny utsikt. Ett år borte fra det vante man har levd med så lenge. 

Ei bratt læringskurve inn i en ny del av journalistikken. Nye utfordringer som nettjournalist, og siden kanskje også tilbake til radioen. En høst og en vinter uten et eneste dyr i mitt nærmiljø. Føler det litt som om jeg bor på hotell, eller i en annens atelier. Fint, men litt fremmed. 

Kveldsvakter er også nytt. På jobb fra halv tre. Betyr at jeg kan sitte her med kaffe og utsikt og ullstrømper på bare bein og se ut over havet. En formiddag, to, tre. Tenke på ting, sjekke de gamle bloggene mine, så helt uten innlegg denne sommeren. Men nå blir det kanskje annerledes. Hvis det er noe å dele fra det nesten nye livet, da. Hvis det er noe vettugt å si.

Mye er sortert, kasta eller stuet bort på loftet hjemme i Tromsø. Jeg har fortsatt loftsleilighet med seng og bord og skriveplasser og bøker og klær, hjemme. Men det er her det nye året skal folde seg ut foran meg. 

Jeg kjemper med gamle demoner, om ikke å skulle bevise noe, ikke skulle stresse med flinkheten min lenger, bare være og jobbe og ta livet som det kommer. Men de gamle demonene flytter med på lasset. Så her er alt nytt. Men bare nesten.

REISE I RUSSLAND

Jeg har vært på en reise i Russland. Jeg skriver ikke så mye om det nå, men det var fint å komme tilbake til Murmansk og Apatiti etter ti år. Den gangen jobbet vi med dokumentar, nå var vi på studiereise og årsmøte i Barents Press, som er Barentsjournalistene sin organisasjon. 

Om du vil lese nyheter fra Barentsregionen, anbefaler jeg nettstedet til Barents Observer.  

Her er noen fine bilder fra turen, folk jeg traff og steder vi besøkte: Kirovsk, Trine, gode kollegaer, kirke, lampe på hotellrommet og gaver hjem - honning, sure agurker, russisk øl og jegerpølse. Fra vår gigantiske nabonasjon i øst. Interessant land. Mye som skjer.

RYDDER OG MINNES

Jeg skal ta jentespranget og flytte. Jeg tømmer langsomt huset. Jeg tømmer skuffene med bilder. Jeg finner gamle minner. 

Jeg har skrevet om minner før, i dette innlegget på bloggen her. Om minnenes magi. Det var fint å lese igjen.

SØNDAG MED KOLBEIN FALKEID

Startet søndagen med kaffe og spasertur på nettet, slik jeg ofte gjør på de langsomme dagene. Leste litt om en av favorittgruppene mine, Vamp, og kom dermed inn på lyriker Kolbein Falkeid som har samarbeidet med dem i mange år - med tekstene som er så fine og innholdsrike.

Fant et lite intervju og ei opplesning med han - det ligger her og det er så absolutt verd å høre på. - Det er hverdagen vi lengter etter, sier han. Mandagen når du kan stå opp, ta deg kaffe og gå ut i verden.

Han skrev ei diktsamling da dattera hans tok livet sitt, en form for krisepsykiatri, sier han. Jeg hviler i teksten hans ei stund, tenker at det er lenge sia ordene har fått plass på bloggen min. Her er et av diktene til Kolbein Falkeid. Jeg tenker vi er mange som kjenner oss igjen i dette, også uten hans opplevde livsdrama. 

Et rom står avlåst

Jeg lengter etter deg.

Et rom står avlåst i kroppen min.

Alle tingene dine fins der og avtrykkene

av det korte livet ditt, flyktige

som skygger på snøen i måneskinnet.

Nøkkelen har jeg og går inn

med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt

og taler uten ord med tomheten,

en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg

også fordi du var likest meg. Uten deg

går jeg alene med vranglynnet mitt.

Alt som var fint i meg og nå falmer

bar du som en tidlig sommerdag, et flott

langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine

langt vest i deg kunne hope seg opp.

Av og til

kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd

og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest

hang dagene våre som enige

søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.

Hverken vær eller dager løper mer.

Og tomheten svarer aldri.

                                                       En annen sol, 1989