SAMTALE MED KATT

Det er dager da jeg har behov for å lette hjertet. Da er det fint at Melchior, den nest eldste av kattene, ligger i fotenden og hører på. Han er den klokeste av de tre.

Det er i slike stunder jeg forteller han at jeg ikke syns jeg er verd noe. At jeg føler meg nedslitt og at ingen egentlig er gla i meg. At jeg har lyst til å flytte til en anna by der jeg ikke har noen fortid, og der jeg slipper å føle at jeg går i de samme opptråkkede sporene. Der jeg ikke må speide etter mannen i mitt liv, fordi jeg er redd han skal dukke opp og forstyrre balansen og stabiliteten i tilværelsen. Jeg siterer finske Eeva Kilpi:

Säg til om jag stör, sa han när han steg in,
så går jag med det samma.

Du inte bare stör, svarade jag,
du rubbar hela min existens.

Välkommen.

Akkurat dette forstår ikke Melchior. Han purrer bare et kort svar. Denne gutten er en slosskjempe som ikke lar seg true av noe. Han har aldri gitt seg, aldri noensinne. Også nå, som gammel katt, har han fortsatt ikke til hensikt å gi opp. Nyss før jul måtte vi en tur til veterinæren og få stelt et sundbitt øre med infeksjon og bli utstyrt med penicillin nok til hele romjula. Han har glemt at jeg allerede for mange år sia truet han etter en av slossrundene:

- Jeg avliver deg hvis du fortsetter på denne måten! Jeg har verken tid eller råd til å drive å kjøre til dyrlegen med deg og få deg lappet i hop hele tida, freste jeg.

Men han hører ikke etter. Han fortsetter å slåss og markere sitt revir. Han lar ikke noen true sin eksistens. Og dyrlegene på veterinærsenteret kjenner ham på låten når han sitter på venterommet og gauler. Han gauler ikke av smerte, han gauler fordi han ikke vil være hos veterinæren og han vet hva det betyr når han må ut av kassa si og få vasket og stelt stygge sår. Dårlig greie. Han klorer seg fast inne i boksen så vi må snu den på høykant og riste, og siden hale ham ut, rampen. Han er svær, en tiger av ei hankatt på nesten 6 kilo. Vanvittig flott og forståelsesfull. Og vakker.

På sine gamle dager har han skjønt at senga til modern’ er beste sovested, og han krøller seg sammen på føttene mine etter å ha jagd vekk bikkja så hun må ligge i andre halvpart av dobbeltsenga. Han har for lengst forstått at jeg er full av tomme trusler. Og han skjønner at jeg er nedfor, men ikke hvorfor.

- Mjau, sier han trøstende. - Mja-au.

Du kan ikke flytte, betyr det, - hagen er jo full av mus og fugler så snart våren kommer. Og det er ikke lenge til. Denne mannen i ditt liv skal du bare drite i, han bryr seg ikke om deg uansett. Du må ikke deppe bare fordi det er vinter og du føler deg blakk og overkjørt. Det er da helt ordinær tematikk. Og flytte kan du ikke, for vi katter vil ikke flyttes på og tilhører dette huset – og det tilhører oss. Så det er bare å bli. Purr, purr.

Endelig er sønnene mine blitt voksne nok til å flyttes fra. Men fra kattene, det nytter ikke! Helst ville jeg reise til Longyearbyen og bo. Men katter får ikke oppholdstillatelse på Svalbard fordi det er rabies i revebestanden, så da så.
Du må bare finne deg i det, purrer han før han sovner. Og holde ut.

Siden forteller jeg han om alle de andre bloggene jeg leser, at de er morsommere enn mine. At alt det jeg tygger på, er gamle tanker som andre har tenkt før. At jeg burde trent mer og veid mindre. At tankene mine går i sirkel og at det irriterer meg. Jeg sier til han at temperaturen stiger på kloden og at jeg burde levd et karbonfattig liv. At jeg skulle ha ryddet på loftet. At dette er noe jeg har tenkt på i flere år, men at tanker ikke flytter fjell, og slett ikke fører til større orden under takbjelkene mine.

Melchior er varm og tung på føttene mine. Og han har så definitivt sovna. Yngstekatta Kaspar, den lille svarte rampungen, ser sitt snitt og kryper forsiktig opp i dyna. Ser uutgrunnelig på meg før han ruller seg sammen i til en rund, myk ball.
Det er ikke sant at katter er asosiale dyr. De er varme og forståelsesfulle.

Det blåser en kald sno rundt hushjørnene ute. Jeg kryper forsiktig ut av senga og tar fatt på en ny dag.