tirsdag 8. april 2008

ONE WORLD. ONE DREAM


Det slår meg at et bilde kan si mer enn tusen ord. Bildet av bannerne på Golden Gate-brua i San Fransico har en sånn effekt på meg.

Verden går opphetede dager i møte, fram mot et nytt OL. Et fattig folk på verdens tak har fått alles øyne rettet mot seg. Vi kan helt sikkert regne med at ting kommer til å skje når fakkelen skal bringes gjennom SanFran. Men endrer dette forholdene i Tibet, - det er mitt store spørsmål.

La oss i det minste holde håpet levende.

Bildet er tatt av Paul Sakuma, AP, og jeg fant det i Nettavisen

6 kommentarer:

lindis sa...

sport VS politikk
sport VS menneskerettigheter
sport...burde ikke blandes med politikk. Greit nok, det er en anledning til å trekke fokus mot noe negativt, men verden er så full av negative øyeblikk uansett...at det nesten hadde vært fint om alle bare glemte ALT annet enn sport de stakkars ukene det er OL.

lindis sa...

ps: jeg så forresten en dokumentar rundt selvmord fra Golden Gate. En film med bilder jeg neppe glemmer i dette livet.

Akinogal sa...

See Please Here

sylvi.liljegren@gmail.com sa...

I prinsippet er jeg enig med deg. Men bare i prinsippet.

I den virkelige verden er OL og alle andre idrettsarrangement styrt av kapital, direktiver, dopingtester, sponsorer med mye penger og politiske spillefekterier med masse gryn i baklomma.

Så det å tro at idrett og politikk ikke henger sammen, er naivt. Sorry. Men sant.

Jeg bryr meg om Tibet, og håper at menneskene i dette lille fjell-landet kan få sin frihet til å styre sjøl. Derfor tenker jeg at det er viktig når verdens befolkning våkner og stemmer med i protestkoret. Og det er trasig når en by som SanFran ikke TØR å la fakkelen foran neste OL få løpe fritt gjennom byen!

Men det viktigste for lille meg, er at folket i Tibet får sin frihet. Namaste.

lindis sa...

jo...jeg vet at sport og politikk ER blandet i hverandre allerede, men det BURDE ikke være sånn. Sport, OL, idrettsarrangementer burde jo være for å glede folket. Et fristed fra hverdagen, glede over andres begeistring, over en atlets seier over sine egne evner. Det var sånn det burde vært. Når den dagen kommer, er det mulig jeg igjen vil glede meg over idrett.

Folket i Tibet fortjener absolutt frihet. Alle fortjener frihet. Men finnes det ikke andre anledninger til å protestere enn ved et OL? Det gjør kanskje ikke det...? I såfall er det utrolig trist. Det burde vært mulig for verden å stå opp for hverandre i protest når det trengs, og i glede den dagen det viser seg å være mulig.

Namaste!

ORDFRONT sa...

Klart det finnes mange muligheter for å protestere eller støtte et opprop andre steder enn knytta til idrettsarrangement. Jeg er på sett og vis enig med deg i at man burde skille idrett fra politikk, slik som olympiske leker opprinnelig var tenkt: et fristed, en arena for atletisk utfoldelse.

Og det er mulig jeg også ville satt mer pris på idrett, hvis den virkelig var et fristed til almen glede, slik som du så fint beskriver det!