søndag 15. juni 2008

HELLIG TRE KONGER

De er oppkalt etter de tre vise menn, eller de såkalt hellige tre konger i gammeltestamentet. Den eldste av dem er Balthazar, født i 1994 og fjorten år gammel. Han er kongen i gata. Verdig, langpelset. Klok og vakker.

Han plager naboen med høylydte vræl når det står fisk på menyen. Det gjør det oftere der enn her i huset. Han bor derfor ofte inne hos dem når han syns det blir for tørt i matfatet her hjemme.

Av aviser liker han særlig Aftenposten. Han liker at jeg ligger på sofaen og leser. Da kommer han og legger seg midt oppe i nyhetsbildet. Han liker at det er en stor avis og at den knitrer når han brer seg ut over overskriftene i all sin velde og gjør meg oppmerksom på sin eksistens. Kongen blant dem alle. Ingen tvil om det.

Melchior er panteren. Fuglefangeren og slosskjempen som jeg måtte true med avliving etter en intens serie med antibiotika og veterinærbesøk som ingen ende ville ta. Han er klok nok. Han forsto øyeblikkelig at han måtte legge inn årene og coole ned fordi det ble så mye sykestell og medisinering at matmor gikk lei.

Han har en kraftig stemme. Han høres godt og gir gjerne lyd fra seg. Han er gavmild. Når han har krepert en fugl eller tre, kommer han og legger restene igjen til meg på trappa. Svært stolt. Noen ganger er det en stakkars fugl uten hode. En annen gang var det bare føttene som lå igjen. Men han vil gjerne ha ros når han har vært ute for å redusere fuglebestanden i området. Hva skal man gjøre, da? Kjefte på krigeren? Helt umulig. Han ville så uansett ikke ha fatta poenget. En gang var han borte i tre måneder og vi hadde landesorg. Men vi fant han igjen tilslutt. Lykke, lykke.

Den tredje er vår baby boy, Kaspar. Den siste av de tre vise menn er jo faktisk avbildet som en liten, svart gutt i mange fortellinger. Men denne gutten heter ikke Kaspar, det er bare noe som står i papirene hans.

Pinny kom som et lynnedslag inn i huset. På det første bildet jeg tok av ham, sitter han inne i oppvaskmaskinen. Hvor ellers?

Etter som han det første året oppførte seg som en sprettball, fikk han navnet Pinball som selvfølgelig bare ble til Pinny eller Pinny Boy. Kjært barn har mange navn.

Vi tror fortsatt at han ikke er helt normal. Han er vokst opp sammen med en lapphundtispe, og tror følgelig kanskje at han er en valp. Eller en krysning mellom hund og katt. Når bikkja og jeg skal går tur, blir han med. Som regel går første del av turen over gravlunden i nabolaget, før vi krysser ned i skogen. Om vinteren er det mørkt, og han får vanvittige anfall av angst og hyler når vi går fra han eller er kommet for langt bort fra heimen. Da må jeg bære han hjem på skuldra. Det ser umåtelig teit ut, med svart hund i bånd og liten svart katt rundt nakken. Nå er det heldigvis lyst hele døgnet, - og han har fanget og spist sin første fugl. Kanskje er han i ferd med å bli voksen og skjønner at han er en katt? De færreste valper fanger fugler, mener jeg. Så det er vel et et håp om fredeligere turer etterhvert, får vi anta.

Det er forøvrig ikke sant at katter ikke er varme og sosiale. Jeg har tre levende eksempler rundt meg, dagstøtt. Og kommer jeg seint hjem om natta, aleine, er de på pletten og hilser i oppkjørslen. Man føler seg elsket. Og det hjelper. Litt, ihvertfall.

4 kommentarer:

a9ta sa...

Fin post!

ORDFRONT sa...

Takk for den! Passer for de kattefrelste :-)

Fin fotoblogg du har!

lindis sa...

nydelige katter, skulle gjerne hatt en haug selv, men det går ikke, man bor midt i byen...
Det bør jeg kanskje gjøre noe med.

ORDFRONT sa...

Tja, - alt til si tid, er det ikke det det heter?

Det er mye ansvar med dyr, men det er hyggelig :-)