torsdag 1. januar 2009

PØNKERJUL

Han er hes i telefonen. Klokka er 17.15 og det er lillejulaften. Han skal tilbringe jula på landet hos kjæresten og har plutselig oppdaga at siste bussen går om en halvtime. At han ikke har henta julegavene. Ikke at han får så mange. Men noe får han. Og nå løper tida plutselig fra den coole punkern.
- Modern, hvor der du? Kan du hente meg i byen? Nå?

Jeg skal spise lille julaftens-kvelds med gode venner. Er på tur ut døra med bikkja, ullskjerf og overtrekksbukser for å gå lufteturen først. Men jula er først og fremst barnas høytid. Jeg finner fram bilnøklen og bikkja hopper fornøyd inn i baksetet. Fem minutter seinere bremser vi opp foran kjøpesenteret der han står i julebelysning og varmer seg innafor glassdøra. Han har store bæreposer i begge hender.

- Hva skal du ha på deg i morra, spør jeg litt borgerlig når han setter seg inn i bilen. Kjærestens familie er kjekke folk.
- Har lånt en dress av broder’n. Har den her! Han knitrer med den ene posen.
- Og skjorte, fortsetter han stolt. - Den er fin, ekte Armani.

Vel og bra, tenker jeg bekymringsfullt mens vi spinner opp den islagte bakken. Hvis han vasker det nå snart en-1 meter lange, svarte håret som faller ned fra den smale stripa midt over skallen (resten er barbert bort), grer det og fester det i en hestehale, blir han sikkert litt stilig. Men det har ikke vært en kam gjennom det håret på så lenge jeg kan huske. Så neimen om jeg vet.

- Gud, jeg er blakk, stønner han i forsetet ved siden av meg. - Men nå har jeg handla både til deg og Sara, fortsetter han stolt. Selv om jeg, som vanlig, har understreket at jeg ikke vil ha julegaver. Han nå søt, da.

- Enn penger til bussen, spør jeg og aner et katastrofalt svar.
- Ingen, svarer han. - Men du har vel noen slanter, modern?

Jeg er som vanlig bare beslått med godt brukte kredittkort, men noe kan vi kanskje tyne ut av dem i en krisesituasjon på lille julaften? Jeg drar brekket på bilen kraftig til og vi dreier 360 grader over isholka på bakketoppen, freser Golfen tilbake nedover mot byen så snøføyka står og bare et blekt bjeff unnslipper bikkja under den hasadiøse manøvren. Etter nye fem minutter har vi pumpa mere spenn ut av den velsignede minipostbanken. Jeg stopper opp et øyeblikk med 200-lappen i hånda og tenker på hvordan livet var den gangen. Den gangen - før vi fikk plastkort. Det var andre tider. Den gangen hadde vi alltid god tid, det var alltid noen penger i lommeboka og punkerne gikk aldri med Armaniskjorte på julaften. Men det er lenge sia nå.

Han er en heldig ung mann. Bikkja har kjøpt han en ny MP3-spiller til jul, kattene har funnet et samlealbum med Jokke og Valentinerne. Det setter han sikkert pris på.

- Men du, modern, har vel kjøpt meg boxere og sokker, sier han smilende. Jeg hater å bli gjennomskua. Men han trenger det. Hele boxere er en nødvendighet når jeansen er så hullete at alt han har under, lyser ut i dagen. - Boxere og sokker er helt kult, sier han med et glis og putter 200-lappen i lommeboka. Hjemme stapper han julepakkene i nok en plastpose og vi spinner gjennom boligfeltet på vei mot bussholdeplassen. Klokka er 17.43.

Han står i lyset under lyktestolpen i den sundrevne jeansen, i en alt for tynn genser og ruller seg en røyk. Det har falt hvit, vakker julesnø over Tromsø denne ettermiddagen. Det lange, svarte hanekamhåret hans faller ned over ansiktet når han bøyer seg for å plukke opp alle plastposene. Bussen stopper opp ved holdeplassen i det jeg ruller ned bilruta og roper god jul av full hals. En lang arm i været i det han entrer bussen, viser at han har hørt meg. Vi rakk det. Akkurat. Bussen ruller ut fra holdeplassen og jeg finner en oppkjørsel for å snu bilen.

Det er trist, men nødvendig, at de små forlater redet og kommer seg ut i verden. Og ensomheten varer ikke lenge. Etter ett minutt piper meldinga inn på mobiltelefonen:

G jul modern, kåmer t byn 1 juledag har d no’digg å spise da?

1 kommentar:

6funswede sa...

He he! Dette er ham på en prikk! Ja, det var enklere uten plastkort og pønkere med (midlertidige) Armani-skjorter :-)