UNDERGANGSALDER

Det er dit jeg har kommet. Jeg visste det bare ikke. Jeg har vært gammel lenge nok, men ikke skjønt hvorfor livet bleknet foran øynene mine, ble konturløst, grått, ensformig, uengasjerende. Ikke før hun satte øynene i meg over en kopp kaffe, og sa det i ei konsentrert setning. - Du er kommet i undergangsalderen.

Jeg lo hjertelig for første gang på lenge. Og jeg tror hun har rett.

For åtte år sia dro jeg til Los Angeles og møtte en mann jeg hadde date'et på nett. Det ble en måneds intens bekjentskap. Jeg husker det ennå med stor klarhet, mange farger. Thom leste fra The Lovesong of J. Alfred Prufrock av T.S. Eliot:

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.

I have heard the mermaids singing, each to each.

Vi satt midt ute i ørkenen, et sted i Nevada. Og han leste høyt for meg.
Hele diktet kan du lese her. Men jeg tar med også den neste linja i denne refleksjonen:

I do not think that they will sing to me.


Thom satte ord på dette som jeg nå snakker om, og jeg fnyste av han. Jeg husker han sa om de vakre, unge kvinnene han jobbet med, møtte eller så. De ser meg ikke lenger. Og jeg lo.

- I have become invisible.

Vi lever i en knalltøff verden. Livet går i faser, det stilles ulike krav til oss gjennom livet. Jeg mener at jeg har klart meg rimelig bra, hatt sjølbilde nok til å komme meg gjennom bråttsjøer av ulike slag. Men siste halvår har vært helt annerledes. Og jeg tenker av og til på Thom som snakket om å bli usynlig. Er det det det handler om?

Da jeg rundet 30 års ansettelse på samme arbeidsplass, jeg som ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor, la jeg fram en stabel med permer fulle av utklipp: Omtaler av program jeg har lagd, artikler jeg har skrevet eller deltatt i, intervjuer, bokomtaler, hendelser der jeg har vært med og som ble nevnt i media. Det ble mye. 30 år som journalist resulterer i saker som omtales og publiseres, så dette er ikke noe merkelig. En hvilken som helst kollega av meg kunne gjort det samme. At jeg er av arten samler, ikke jeger, gjorde ikke samlinga mindre. At dette i tillegg er en arv fra mor mi, gjorde at jeg også i boet hennes fant en masse postkort, artikler og saker som kompletterte minnebøkene.

Jeg brukte romjula til å samle, sortere og kaste, klippe og lime. Det var interessant. Men ikke spesielt tilfredsstillende, når sant skal sies. Jeg burde kjent en viss stolthet, en viss glede over å presentere dette for mine kollegaer, hvilket jeg gjorde. Og enkelte av dem syns det var dritkult å se tilbake, det er sant. Men for meg var det med en viss resignasjon. Og jeg gjorde det ikke for å vise meg fram. Jeg gjorde det fordi jeg sjøl trengte prosessen, det å få en oversikt.

Og så kommer jeg til The moment of Zen. Scrap'bøkene var ikke viktige. De ble bare et bilde av fortid. Ikke noe som ligger foran. Bare en bleknet historie, - sammen med ulykkelige kjærlighetshistorier, kjærtegn som gikk i vasken, havarete ekteskap og samliv, bokmanus som aldri kom ut av skuffen eller fram fra pc'en, så ble oppsummeringa bare en del av en grå resignasjon.

- Når jeg blir gammel, sa J. Alfred Prufrock, alias T.S. Eliot, - skal jeg innrette meg deretter. Rulle opp buksekanten når jeg går i fjæra og innse at havfruene ikke synger til meg. Hvis de noen gang gjorde det?

Men denne innsikten har jeg altså ikke klart å dele. Jeg har kommet inn i undergangsalderen og det plager og irriterer meg. Det handler ikke om hormoner eller skjønnhet eller kroppslig forfall - skjønt, det handler vel kanskje om det også. Men det er noe annet. Noe som ikke lenger lar seg ta i nakken eller dras opp etter håret. En oppgitthet. En vilje som mykner. Et sinne som aldri fikk bli stort nok til å flytte verken fjell eller småstein. Alt det man ikke turde, alt det som ikke ble, drømmene som crashlandet. Før taklet jeg det så jævlig bra, alt sammen. Jeg reiste meg og gikk videre. Sturet en dag eller kanskje to, og kastet sorgen av. Pokker ta.

Men ikke nå lenger. Nå er det hengemyr. Nå er det noe helt anna. Jeg siterer Eliot igjen, selv om det var min gode venn Kine, og ikke han, som introduserte meg til undergangsalderen.

Between the idea
and the reality
Between the motion
and the act

falls the Shadow

Og for å avslutte på muntert vis, slik at ikke mørket helt overtar på denne sollyse februardagen: Success is relative. It is what we can make of the mess we have made of things.

Ha en fin dag.