Alt faller ned på et nullnivå der mobilen holder kjeft, gmailen bare registrerer et par treff på facebook og det ikke finns ferske aviser. Jeg gransker førjulsnummerene grundig før jeg fyrer opp i peisen med dem og noen gamle melkekartonger. Jeg fyller på med ny bjørkeved, nyter synet av flammene bak den sotete peisruta, ser et ukjent antall episoder av den gamle mafiaserien Sopranos og gjør ellers ingenting. Drikker uante kopper kaffe, varmer noen rundstykker, mater kattene, spiser restemat.
Jeg registrerer at det er lyst midt på dagen, men kommer meg ikke inn i overtrekksbukser og anorakk før det mørkner igjen. For å gå hundeløypa. Det er stille overalt. I lysløypa treffer jeg noen barn med akebrett, ett par hundeeiere og noen par som går søndagstur. Jeg snakker ikke med noen, anna enn bikkja. Jeg har gått inn i langsom tid, noen kaller det sjeletid - og håper at det skal komme noe godt og fruktbart ut av stillheten. Noen nye, revolusjonære tanker - en fersk innsikt, en idé. Men inntil videre er det bare helt tomt. Ammetåketomt.
Jeg ser på nettet at romjula er ei tid der mange familier går i oppløsning og at konfliktene topper seg når man skal bruke tid sammen.
Det skjønner jeg. For når det plutselig ikke skjer noe og alle ikke må springe hver til sitt hele tida, må man plutselig forholde seg. Ikke bare til hverandre, men også til vanskelige tanker som har en tendens til å poppe opp når man aller minst syns man trenger dem.
Forøvrig er jula ei vond til for alle dem som har problematiske familieforhold allerede. Dette skal jo være årets lykkeligste dager. Der forventningene om å få det man vil ha, er skrudd opp mot sitt høyeste. Og så tror mange at hvis de bare får det-og-det, ja da blir man lykkeligere. Men sånn er det jo ikke. Lykke kan ikke kjøpes.
Man kan heller ikke kjøpe seg vekk fra problemene, selv om hele samfunnet ser ut til å mene det, sånn rett før jul. Det er et reint helvete å bevege seg ute blant folk med smekkfulle handlevogner og enorme bæreposer fulle av julepynt og pakker. Vi har for mye penger og for mye fokus på forbruk. I år brukte nordmenn 45 milliarder kroner i julemåneden. Helt utrolig, syns jeg. Ikke rart at man må til familiemekling etterpå. Det er jo innlysende at vi er på ville veier.
Dessuten er jula forsoningens tid. Liksom. Hvis ting ikke ordner seg i jula, så må man i det minste late som. Det er heller ikke særlig sunt. Også her er forventningene store og støynivået for høyt.
I den saken jeg leste om skilsmisser i romjula, sier familieterapeuten at de voksne bør skjerpe i jula og late som ingenting - for barnas skyld. Jeg syns det der er noe stort tull. Skjerpe seg, ja, - men også ta seg tid til å snakke om ting, pirke i det vonde og sette lys på det. Tørre å åpne opp, i stedet for å dekke over og late som ingenting. Barn vet jo om de vanskelige tingene allerede. Hvis det er noen i verden som oppfatter og ser sånt, så er det nettopp unger.
Snakker om å ende ute i tåka: Egentlig skulle jeg ha blogga om begrepet bolig, etter å ha skrevet før jul om mat og om biff, bolig, bil og butikk som veier til et mer klimariktig liv.
Men greit nok: Kanskje handler dette egentlig om bolig, om det som skjer mellom husets fire vegger. Om å ta seg tid, å snakke sammen, om å finne ut av ting. Bruke dagene til å gruble over det som ikke er sånn som man ønsker seg. I stedet for å gå rundt å late som om alt er helt fantastisk.
Jeg legger problemstillinga frem for katta, han som vekker meg hver natt i 3-tida med ei infernalsk gauling.
- Kan vi snakke om det, sier jeg, for du er direkte plagsom. Han ruller seg sammel til ei kule på føttene mine, sukker tungt og sovner.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar