STOP ALL THE CLOCKS

Ordfront forfaller, som meg - inn i matvaner og uvesentligheter.
Så jeg legger inn et nyttårsdikt - noe om å miste, noe om det som ikke ble, - om noe som bærer en sorg i seg.

Hentet fra Consolatio av W.H. Auden. For alle som behøver trøst i begynnelsen av et nytt ti-år. Fra "Twelve Songs. Et stykke som kalles: Stop all the clocks.

Og lurer du på hvor jeg har funnet Auden, så er det på konsert med Tord Gustavsen, en av landets desidert mest spennende musikere i dette årtusenet. Men så til den triste poesien:

IX

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead,
Put crêpe bows round the white necks of the public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West,
My working week and Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever: I was wrong. 

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.