HÅPLØSHET OG VILJE

Hjemme må jeg oppsummere noe av situasjonen: Libanon har 422,000 registererte flyktninger fordelt på 12 flyktningeleire

Tallene er fra juni 2009 og sannsynligvis alt for lave.

Mer om Rashedieh som jeg besøkte i sør, med sine 27 500 mennesker, finner du på UNRWA sine nettider.  

Her er ikke kloakksystem, og elektrisitetsopplegget er det mest uortodokse, og sannsynligvis mest farlige, jeg noensinne har sett. Bortsett fra i leiren inne i Beirut, Burj Barajneh, der det var enda verre.

Hva kan vi gjøre? Det blir det store spørsmålet for meg. Sende hjelpearbeidere, støtte med penger, fortelle verden om forholdene? Det blir så smått. 

Det verste for palestinerne i Libanon er mangelen på sivile rettigheter: Ikke å kunne få statsborgerskap, ikke å kunne få en anstendig jobb. Haneen som er utdannet psykolog, kan jobbe inne i flyktningeleiren, men ikke utafor. Palestinere kan ikke jobbe som leger, advokater, økonomer - og det er omlag 70 ulike stillinger i det libanesiske samfunnet som de ikke kan ha.

Det betyr at fremtidsutsiktene og motiveringen for endring blir liten eller lik null. Håpløshet. Men heldigvis treffer man folk som bryr seg og ikke gir opp. Olfat vil lage en kvinnekafé på taket av kvinnesenteret i Burg Baraineh, og når hun hører at jeg skriver og kan holde et skrivekurs for noen av de ansatte, ber hun meg komme og kurse dem.

Lørdag før avreise er jeg tilbake i leiren Burj Barajneh, denne gangen ikke fullt så engstelig som ved første besøk, denne gangen med en hensikt. I en time møter jeg tre kvinner som jobber i leiren, og snakker om å drive skrivegrupper og om hvilke temaer man kan ta for seg. Om terapien i å skrive, om å tørre å nærme seg det smertefulle i livet og kanskje se seg sjøl og situasjonen i et anna lys. Avdekke. Forstå. Reparere.

Når vi skilles sier Jamal takk. At hun samme dag skal skaffe seg ei bok og begynne å skrive. Lage en gruppe å skrive med. Vi utveksler mailadresser, og så er besøket i Burj over. Haneen følger oss tilbake til gata utenfor leiren der vi kan skaffe en drosje.

Man føler seg maktesløs, liten. På turen tilbake til hotellet passerer vi skilt med navn jeg husker: Til Sabra og Shatila. Og jeg fryser på ryggen. Jeg flyr hjem til trygge Norge og vet ikke helt hvordan dette besøket kommer til å prege meg. Men vet at det vil det. Og så leser jeg igjen fra boka om palestinerne i midt-Østen, stykke for stykke, og håper å se noe av håpet som er avtegna der.