DIKT PÅ EN LANGSOM, GRÅ MORGEN

Etter en lang, doven sone tid uten skriving, men som har inneholdt både dødsfall, begravelse, reiser og mange andre ting å tumle med, finner jeg fram ett av yndlingsdiktene mine, Gråsoner.

Det er Rolf Jacobsen som på denne måten beskriver jorda som dreier, og det passer så fint på en grå og regntung morgen i nord, der sola nettopp har snudd - selv om sommeren ikke ennå har meldt sin ankomst. Det har regna i hele natt, og i går natt - hagen er våt, verden er lysegrå. Her er Rolf Jacobsen, fra diktsamlinga NATTÅPENT:

Dagen skal du ikke tro på.

Natten er en liten død.

Det er i halvlyset vi har livet vårt.

Da flyr tankene høyt som svalene.

Da lyser farvene. Da er fuglene gladest.

Kveldene er store når du er ung.

Daggryet er de gamles glede.

Paradisstjernen Jorden lar dagen begynne

østenfor øst, ved Fiji.

Først tindrer det til i Fujijamas sne,

så i Mount Everest, og sist

i det blå Aconcagua.

Daler og sletteland kommer tilslutt.

Med kveldene er det motsatt.

Da må fjellene vente.

Daggryet og skumringen.

Gråsonene må du være nøye med.

Konturene av et ansikt.

Kinnbenene i livet ditt,

ser du klarere da.

Undringens stunder.

Timene da ting blir til.

Dagen kommer med en rose i hånden.

Natten med en strime av blod.