søndag 19. september 2010

HELLE, HEI OG HÅ

Jeg lurer på hvor det slutta, eller begynte. At jeg definerte meg som feminist eller lot være. Jeg husker det ikke, - faktisk ikke. Men i dag registrerer jeg at jeg er mer opptatt av min egen potetåker enn av at NRK-kjendis Helle Vaagland twitter i undertøy og ender på førstesida i VG. Jeg er mer nysgjerrig på hvordan det går med Børge Ousland som seiler gjennom Nordvestpassasjen enn jeg er av kroppskrangelen mellom Helle Vaagland og Marianne Aulie. Og tenker, mens jeg går der og rusler i hagen, at Norge er et lite og provinsielt land når en slik twitter-fleip blir førsteside i landets største avis. Jo, jeg dro på smilebåndet. Jo, jeg syns hun er modig. Ikke Marianne Aulie, hun er jo innstilt på å selge kroppen sin og har tjent millioner på det. Det er jo i seg sjøl oppsiktsvekkende, men ikke noe nytt i vår vestlige virkelighet. Og Aulie er nok ikke min type, uansett. 

At Demi Moore viser sin magert skrapte og anorektiske kropp fram for offentligheten i en alder av 47, drar jeg i grunnen på skuldrene av. What's new? Men Vaagland syns jeg er litt modig, samtidig som jeg kjenner på en enorm frustrasjon over at kvinner som kler av seg, fortsatt er førstesidestoff i VG. Hun provoserer, men samtidig blir det litt sånn media-babe over det, - unnskyld Helle Vaaland, - for hvis det var en kvinnelig programleder i Vestlandsrevyen eller Nordnytt som hadde gjort det samme, hadde det knapt nok blitt et lokalt nyhetsoppslag av det. Eller hva tror du? 

Det er en hovedstadsprovinsialisme i dette mediabildet som fortsatt plager meg etter 30 år som journalist i nord. Og noen førstesideoppslag som får meg til å fryse på ryggen over hva et lite, rikt land setter opp som første sak i sin avis. Feminisme eller ikke? Er det det dette egentlig handler om - og er det i så fall viktig? Vet at jeg har stått på et helt liv for kvinnenes plass i verden, men minst like mye for å gjøre viktig stoff synlig for et større publikum. At det var viktig å være jenter i journalistikken og kunne gjøre så mye mer enn å vise seg fram, har alltid vært bakteppet mitt. 

Noen barrikadestormer ble man aldri, det var for mye henting og bringing til barnehagen og for mange uvaskede gulv som stadig tok oppmerksomheten. Det betyr ikke at man ikke så hvor skoen trykket. Lik lønn for likt arbeid, samme muligheter til å få stoffet sitt på, til å bekle sjefsposisjoner. Og som viktigere er, ser jeg etter hvert: Å få definisjonsmakt. Ikke forbli i avmakt, med et stort, bortgjemt sinne over alt som ikke ble slik vi hadde håpet den gangen vi var unge og ville slåss. Jeg kjenner meg igjen i diktet der det står at sinnet sjelden ble til noe mer enn ei knytta hånd i ei bukselomme.  Har blogget om dette før, flere ganger.

Fagforeningsarbeid og 8.mars-tog til tross. Kvinner har ikke oppnådd definisjonsmakt verken i vårt samfunn eller ute i verden. Det holder ikke med Gro Harlem Brundtland som landets eneste kvinnelige statsminister. Hun var da heller ingen ihuga feminist. Kvinnelønn er fortsatt en realitet, snart førti år etter likestillingsloven. Og kvinnelige politikere blir fortsatt kledd opp i damebladene eller mobba fordi de er for feite for opinionen. What's new?

Så fordi vi som kjønn, fortsatt mangler makt til å endre på skjevheter, blir vi tvunget til å twitre oss i undertøyet for å få førstesider. Det er i grunnen veldig trist, selv om jeg fortsatt syns Helle Vaagland er ei modig dame. Samtidig som hun er blond, sexy og NRK rikskjendis - noe som gir henne drahjelp så det monner. Hjelper dette - eller er det fortsatt med på å vise fram avmakt - selv med et snev av humor? Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg syns. Så jeg drar min knyttede neve opp av lomma og gyver løs på sommerens stolthet, potetlandet.

3 kommentarer:

Dilli sa...

godt sagt!

Megan sa...

Hørt!

vaarloek sa...

mhm.
jeg begynte plutselig på produsentstudiet på hih. ei av forelesningene vi hadde handle om å være aktør eller brikke. innbakt i dette dukka det opp noen indekser over land, individualisme vs kollektivisme, maktforhold, forutsigbarhet og feminisme vs maskulinisme (rart, skriver man det sånn?). det er helt sykt å se, for denne undersøkelsen er fra midten av åttitallet, og norge havner nest nederst (slått av sverige) med åtte poeng. mest maskuline smafunn er japan med 95. tenk å leve i japan. jeg klarer ikke forestille meg en sånn verden.

takker meg heller til "statsfeminisme."