GOD KJEMI. ELLER IKKE

Jeg låner et sitat av Carl Gustav Jung denne lørdagsmorgenen: 

The meeting of two people is like the meeting of two chemical substances. If anything happens, both are changed. 

Dette tror jeg på. Jeg tror på møter der mennesker kjenner på hverandres nærhet som helt fysisk, selv om de ikke rører ved hverandre med anna enn ord og blikk. Noen ganger er denne opplevelsen helt følbar, andre ganger oppstår ikke slike opplevelser i det hele tatt. Oftest skjer det lite i møtet mellom to mennesker.
Men noen ganger gjør det altså det. Og det er interessant. Kjemi er i det hele tatt interessant.

Jeg legger ved et bilde av et metanmolekyl. Metan er en av klodens drivhusgasser, og molekylet på bildet ligger pakka inn i vannmolekyler. Enorme mengder metan ligger frosset inne i tundraen på jorda. Metanet er bundet opp av isen - dvs av frosne vannmolekyler, som her på bildet. 

Når tundraen smelter, frigjøres metan som gass, og stiger opp i atmosfæren. Ingen vet hvilke konsekvenser dette kan få, det er ikke mulig å beregne. Men vi kjenner til prosessen. Og vi vet hva økende mengde drivhusgass gjør med temperaturen på jorda. Den stiger. 

Til forskjell fra den mellommenneskelige kjemiske prosessen jeg opplever som spennende og god, er dette en en urovekkende tanke. Tinende tundra gjør at de to forbindelsene som er knytta til hverandre, fristilles. Ingen sjarmerende tanke på en tidlig lørdagsmorgen. Men det er altså sånne saker jeg av og til pusler med over kaffekoppen og pc'en. Sånt som vi vanligvis ikke snakker så mye om. Det er ubehagelig. Men nå har jeg lufta den her. Ikke for å skape mer uro, bare til ettertanke. 

Jeg ble påminnet om dette under Arctic Frontiers-konferansen som var i Tromsø denne uka, der jeg overvar en del forelesninger. Og tanken kan liksom ikke slippe tak i meg. Ikke ubehaget heller.