ER BLITT BOKELSKER

I dag er jeg blitt bokelsker (som om det var noe nytt) og har logget meg inn på nettsidene til Bokelskerne her i landet. De ligger på Bokelskere.no og er er et artig bekjentskap.

Jeg har lagt inn 40 leste bøker, men har ikke skaffet meg noen følgere ennå. Vi får se hvor mye tid det blir å legge igjen der når jobb, hus, trening, hund & katter har fått sitt.

For øyeblikket leser jeg Michael Ende si nydelige bok Den uendelige historie og trives godt i selskap med hovedpersonen Bastian Balthasar Bux her oppe på loftet mitt.

Og så har jeg vennebesøk, selvfølgelig. Melchior, min snart 15 år gamle superhannkatt strekker seg bedagelig ved siden av meg og har ikke tenkt å stå opp med det aller første.

Stort mer er vel ikke å si om den saken. Anna enn god helg, enn så lenge! Og mjau.

IKKE SAMME HAVET, DU OG JEG

Me siglar ikkje same havet
Endå det ser slik ut.

Grovt timber og jarn på dekk,
sand og sement i romet,
djupt ligg eg, seint sig eg, stampar i
broddsjø,
uler i skodde.

Du siglar ein papirbåt,
og draumen ber det blå seglet,
so linn er vinden, so var er bylgja.

Olav H. Hauge

DRØMMEN OM NYKSUND

Det er alltid mektig å møte storhavet - som her utafor Nyksund, der vi jobba med opptak sist uke. Mer om stedet, som er et gjennoppbygd fiskevær, kan du finne her. Skulle gjerne hatt et hus der ute på yttersida av Vesterålen. Jeg er nok ikke den eneste som drømmer om det.

Bildet derfra minner meg om Olav H. Hauge sitt kanskje mest kjente dikt, "Det er den draumen"

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -

at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um

Diktet har fulgt meg i mange år. Det står i samlinga Dropar i austavind. Morsomt er det å lese om det også, fant en omtale på nettet som jeg gjerne deler, selv om dikt som dette kanskje burde få stå for seg sjøl:

Når det gjelder Dropar i austavind må også Einar Økland få komme til orde:

Dette var den boka unge poetar jubla over, ikkje berre den hausten, men fleire år etter. Boka som endar med eit dikt som nærmast er psykedelisk, som kunne vore sunge av Beatles, som fanga stemninga hos unge såvel som hos modne utan å vite om det sjølv, eit dikt skrive som i trance, med attlatne augo:
"Det er den draumen". (Bergens Tidende 25/5-1994.)

Kanskje minner Nyksund mest av alt om en våg jeg ikke har visst om? Fint er det i hvert fall. Og mer om Olav H Hauge finner du her.

ENDELIG HJEMME

Endelig hjemme etter seks dager på farta i et Vesterålen med storm i kastene.

Ingenting er som å komme hjem. Sitte ved kjøkkenbordet. Glede seg til helga. Glede seg til nye blogginnlegg og tid til å lese avisene.

Vi snakkes snart! For det er fredag allerede. Og snart er det helg.

GOD NATT, BLÅ KLODE

Bildet fant jeg på nettstedet View from Satellite, og valgte satelitten Abrixas. Det er tatt 513 km over 43°19'N 22°5'E.

Med det ønsker jeg samtlige ei vakker, blå natt!

MADAME DE POMPADOUR

Denne boka var bare et eventyr å lese! Etter å ha koblet fortellinga om livet ved det franske hoffet opp mot livet hos den russiske tsarinne Katarina den Store (omtale litt lenger ned på bloggen), må jeg bare fastslå at det fantes tøffe damer før oss, selv om vi har hørt så sørgelig lite om dem!

Her er litt om Madame De Pompadour:

Hun ble født i 1721, het egentlig Jeanne Poisson og var ei kvinne fra det franske borgerskapet. Ved hjelp av sin intelligens, skjønnhet og sine ambisjoner greide hun å komme kong Ludvig 15. så nær at han ble fullstendig forgapt i henne. Dette var trolig veldig gjensidig, i hvert fall i begynnelsen. Da kongen hadde kasta sine øyne på henne, flytta hun fra sin ektemann og inn ved det franske hoffet og ble Ludvigs viktigste elskerinne og førstedame. Hva dronninga syntes om henne, skal være usagt. Hun ble visst knapt nok spurt. Ludvig 15. hadde forøvrig 10 barn med dronninga og 8 utenfor ekteskap, så det var travle tider!

Jeanne fikk så stor innflytelse at det i flere år var hun som i praksis styrte Frankrike. Da hun døde, bare 42 år gammel, var hun kjent over hele Europa som Madame de Pompadour. Og hun er et skikkelig spennende bekjentskap!

Hvordan begge disse kvinnene klarte å leve med menn som hele tida trålet rundt etter ungt lammekjøtt mens de selv ble eldre, er meg uforståelig. Men 1700-tallet var i hvertfall ei spennende tid. Jeg anbefaler både Katarina og Jeanne, uten tvil. Spennende damer!

SPARKIADEN I TROMSØ 2010

En brakstart med suksess. Gjett hvem som vant 2. premie for best pyntet spark? Jeg slår det fast med én gang, så er vi ferdige  med den saken. Med lånt spark, solsikker og andre solgyldne blomster samt litt julebånd og grønn konfetti ble den vårlige sparken min kåret til nummer to i konkurransen! Gavekort på to hundre i tillegg til en kjempehyggelig helaften! Snakker om flaks!

Sparkiaden feira 10-årsjubileum, men dette var min debut. Starta med å sparke ned bakkene til Ølhallen. Der var det varm åpning med masse folk og Jan Arvid Johansen som sang Helge Stangnes-låter for full sal. 

Ølhallen er faktisk verd en omtale som hyggelig selskapslokale.  Enda bedre ble den da damer fikk adgang en gang på slutten av 60-tallet. Før den tid var det bare fiskere, fangstfolk og isbjørn som hadde adgang på denne maskuline møteplassen for folk som kom fra Ishavet. Eller var på vei nordover til overvintring på Svalbard. Disse veggene kan mange gode historier.

Så var det første etappe til Bjørnøygata for kjempehyggelig og knallgod forrett med sjømat og stor eleganse på tallerkenen. 

Artige folk rundt bordet, vanskelig å bryte opp. På veien opp til Jonas Liesgate og hovedrett fikk jeg hyggelig følge, og vi klatra over noen skavler og passerte Steinerskolen opp mot Mellomveien. Der hadde vi flere stopp i møte med andre sparkere, og selv om tida var knapp fram til neste bordsetning, ble det plass til en aldri så liten skarp polsk snaps da vi møtte kjentfolk. 

Kjempegod fiskemat med fersk skrei og reker i form. Nye trivelige folk rundt bordet. Skåltale og diktopplesning fra vertskapet. Mat og kultur, hånd i hånd. Så var det utlevering av nye adresser til alle, og siden jeg var singel-sparker fikk jeg en ikke-så-lang-etappe opp til Nansenveien. 

Opp Røstbakken var ingen spøk! Der fikk jeg se i praksis hva Sparkiaden kan bidra med til Legevakta. Fytterakkern som de kjørte, de som kom nedover! Én nesten-ulykke, men vi klarte akkurat passasjen da to kom rundt svingen midtveis i bakken og nesten passerte over meiene mine så snøspruten sto! Rein galskap. 

Men sikkert kjempemorsomt å kjøre ned, ja! Opp var et slit med så mye god mat i magen, minus 10 grader i lufta og overtrekksbukser og dynejakke. Vel framme ved desserten skiftet jeg til et lettere antrekk som jeg klokelig hadde pakka i ryggsekken sammen med kamera og vin. Lekker rosa fromasjekake og multekrem. Kaffe og noko attåt. Klokka 2400 brøt vi opp og takket for nok et trivelig lag. De andre dro tilbake til Ølhallen på avslutningsfest. 

Det makta jeg ikke. Derimot ble det OL i curling og rødvin hos naboene da jeg kom hjem og parkerte sparken. I seng klokka tre. Snakker om helaften! Neste år skal jeg være vertskap, håper jeg - og har allerede begynt å planlegge. Og glede meg.

HARENS ÅR

Jeg har vært på ei lang reise, - ei lang, slitsom reise. Lykken er å finne Harens år av Arto Paasilinna som billig svensk paperback på Luleå flyplass og klare å lese så langsomt at den varer helt hjem. Det gjorde den ikke.

Det gikk så alt for fort - jeg slukte nærmest romanen mens jeg langsomt bevegde meg via Arlanda flyplass i snøtunge Stockholm, forlot flyet til Oslo med ødelagt venstre motor som medførte ventetid og flybytte og ny utgang på andre sida av lufthavna. 

Men det gjorde ingenting, for jeg lo og småknegget nesten hele veien. Lykken er ei god bok. Og et varmt dyr som bryr seg og har fantastiske egenskaper.  

Vil du lese mer om boka, finner du omtale her.

Harens år burde jeg sikkert ha lest for mange år sia. Men nå har jeg altså gjort det. Lykke, lykke.

ALLE DINE BRENNINGER

Ny bok ferdiglest.

Absolutt å anbefale. Sterkt historie om vår nære fortid, tett knytta opp mot havet og et lite fiskevær på vår karrige kyst. Jeg skulle gjerne sagt noe mer om boka, men det er søndags kveld og jeg er trøtt.

Smakebit ligger her. Boka er kritikerrost, og det forstår jeg. Et levende grep om språket, underlige og fascinerende hendelser og innsikter som dukker opp i teksten, livet på kysten, Finnmark, fiskeriene, samegutter som kan mer enn sitt Fadervår. Jo, denne likte jeg.

Dette skriver forlaget Tiden om boka:

Rakel vender tilbake til sin barndoms bygd, Værret, og gjensynet forløser en rekke minner fra hennes oppvekst på det gudfryktige lille stedet i Nord-Norge. 

Hun minnes det voldsomme opprøret mot gudstroen og faren, og hvordan bruddet sendte henne ut på en dramatisk reise som fikk store konsekvenser for den da 15 år gamle jenta.

Frelse og brudd
Vi får samtidig innblikk i farens historie, om hvordan han i sin tid ble frelst da en vekkelse kom til bygda, ble sentral i menigheten og dermed la grunnlaget for det senere bruddet med Rakel.

Nord-Norge
Alle dine brenninger er en familiekrønike, en historie om oppvekst, bedehus og fyllefest, om forholdet far/datter, om seksuell oppvåkning, om tro og tvil. Samtidig er det en folkelig, frodig, levende og gripende skildring av hverdagslivet i Nord-Norge slik det fortonte seg for en generasjon eller to siden.

Forfatteren er forresten far til sanger og musiker Maria Solheim, og han har hjemmesida si her.

KYSTLANDSKAP