Den kom i går, sommeren. Aner ikke hvorfor vi nordboere er så opptatt av været. Men det er vi. Har klippet en halv plen, fikk løftet gressklipperen opp fra kjelleren. Syns det er kjedelig arbeid, men det må gjøres. Gleder meg over den japanske kålen min som er kommet langt, selv om vi ennå bare såvidt nærmer oss St Hans.
Tenker på at Troms fylke, der jeg bor, har meldt seg ut av
Landsdelsutvalget. Det opprører meg ikke noe særlig, her jeg går og klipper gresset. Men at politikerne ikke klarer å finne former for samarbeid i nord som
funker - det tenker på, mens jeg rusler i hagen min, at det knapt finnes en nordområdepolitikk, anna enn den som er meislet ut
sørfra. Fordi dette
nord som jeg tilhører, ikke har noen klar og samla vilje.
Er det en svakhet? Må vi stå sammen om noe? Være enige? Er nord et samlebegrep, har det betydning i en globalisert verden? Og hvor går grensa mot de andre som ikke er nord?
Det velsignede med hage og sommervarme, er at jeg ikke trenger å finne noen svar. Balthazar, gammelmonsen, snuser på valmuene som snart står i blomst. Gressløken er blitt diger og stemorsblomstene trives.
Til og med økende temperaturer i nordområdene er det vanskelig å klage over, akkurat i dag.
Det er noe livgivende over disse tidlige sommerdagene. Noe som handler om å skyndte seg langsomt, og å være tilstede her og nå. De store problemene får vi ta til høsten. Løsningene finner vi kanskje til vinteren. Og så blir det nok engang mørketid og stillstand i nord, slik som det alltid har vært i områder der det er naturen som rår over oss, mest av alt. Ha en velsigna sommerdag!
Innlegg
