Jeg bor i et hus som Statistisk sentralbyrå misliker. Vi passer ikke inn. Vi bor her, - tre katter, to sønner, en hund, null mann og meg. Og har det tilsynelatende veldig bra. Kommunens etterretningstjeneste, de såkalte
dyneløfterne, har sendt meg brev i alle år hvor jeg må fylle ut kolonner om hvem jeg deler dyne med, og de tror meg knapt. Jeg mener: Når jeg skriver at det ikke er noen der.
For det står i registrene at det er to forskjellige barnefedre for sønnene mine, så mistroen er høy, og jeg har i alle år måttet bekrefte og/eller avkrefte at ingen av dem i det hele tatt er her eller bor i huset. Ja, jeg har til og med måttet krysse av for om jeg har hyppig kontakt med noen av fedrene. Klart jeg har. To telefoner i året er da hyppig kontakt, sammenligna med dem som har knulla én gang og deretter aldri ser hverandre?
Og jeg forteller aldri offentligheten,
never ever, - at den ene av barnefedrene ganske ofte kommer nordover og tilbringer jul eller påskeferie sammen med oss. Vi feirer ikke, egentlig, fordi vi ikke tilhører statskirkesekta eller noen anna kristen sekt, og ingen er døpt eller konfirmert, verken kirkelig eller borgerlig, så vi er
avvikere, sant nok. Men vi spiser god mat og utveksler en og annen liten gave til midtvintersblotet. Vi gjør det. I fjor fikk mine sønner ei geit og noe myggnetting plassert et sted ute i bush’en for å gi melk og mat og ro til å sove uten mygg for noen barn et sted i jungelen eller hvor vet jeg. Greit nok.
Men både innkrevingssentralen og skattekontoret og alle de andre kommunale, statlige eller halvstatlige ser litt skeivt til meg. Særlig fordi jeg omtaler bikkja som
dattera mi. Det er tvilsomt og urovekkede for dem. Jeg fatter det. Men jeg aksepterer det ikke.
Vi har bare én hund. Hun er lapphund og dermed
nomade med alle nomadens gode egenskaper; rotløs, ulydig, selvstendig, full av integritet, vet hvor hun vil, trofast, og med dyp og grundig kjennskap til naturen, (les; - naboens hage, - veien gjennom kirkegården ned til stien gjennom friluftsområdet, - og turen til butikken der hun må stå i bånd ved taxiholdeplassen eller borte i buskene og vente mens modern er inne og handler).
Bikkja aksepterer det uten så mye som et lite
boff, som den naturhund hun er, at modern har gått over til ryggsekk og ikke handler i plastposer lenger. Hun har derfor helt klart også urfolkets og nomadens tilpasningsevne. En prima hund. Dattera mi. I enhver sammenheng.
Men vi har også to sønner; les;
unge menn, i huset. De er så ulike som to brødre kan bli.
Beskrivelsen av en vanlig fredag i vårt kollektiv skulle kunne understreke dette faktum. Nerden er eldst og klokest og har fatta at livet går mer på skinner hvis man planlegger morgendagen. Derfor dufter det varm sjokoladekake fra brødbakemaskinen en tidlig fredags morgen. Etter studieslutt går han nemlig i realfagsforeninga for å spille rollespill. De har egne nøkler til foreningsrommet sitt og avtale med
Securitas som ikke kaster dem ut selv om klokka tikker langt over midnatt. De er en gjeng av
nattens riddere som, når de har klart å frigjøre seg fra sine pc’er og skjermer, synker ned med sine rollespillkort og virkelig
har seg.
Alle vet at ingenting er bedre for en nattlig nerdegjeng enn nettopp sjokoladekake. Derfor står han opp klokka seks, åpner brødbakemaskinen, rister nattens kake ut av forma på maskinen som er digitalt preprogrammert til å være ferdig når vekkerklokka hans ringer 0600, og setter den til å avkjøles i kjøleskapet. Og han vet at det har automatisk avriming, så han bekymrer seg, - til forskjell fra sin mor, lite om varmeutviklinga. Han dusjer, henter rein boksershorts og reine sokker, kler seg, rister to skiver brød og henter fram honning, organisk peanøttsmør samt brelett og hamburgerrygg, tar en vitamintablett, smører seg en grundig matpakke og spiser to stykk rista brød med peanøttsmør og honning mens han chatter med en eller annen kompis i Australia eller LA på pc’en før han henter ut sjokoladekaka av kjøleskapet, pakker den i en plastpose som varsomt legges i ryggsekken, slår av computeren, ikler seg sin
ipod og er ute av døra.
Men ros skal han ha: For i denne travle, velduftende morgenstund har han banka minst
tre-3 ganger på sin yngre brors dør og bedt ham om vennligst å våkne. Fra senga hos punkern kommer det bare et grynt. De lange hårtjafsene som engang var en vanvittig høyreist hanekam ligger som nyfalt snø i en fonn fra madrassen og ned mot gulvet som er dekket med klær, tomme Cheese Doodles poser (hvordan kan en
punker spise Cheese Doodles?) sammen med brev fra NAV, tomme ølflasker, brukte og ubrukte kondomer, tom pappkartong fra Peppes Pizza, brev fra skatteetaten, en bok om førerprøven, to tomme Clash-covre, skitne og reine t-skjorter, to avdanka bassgitarer, en lett brukt dametruse, fire tegneserier, en mobiltelefon (takk Gud,
der er den!) og gårsdagens brukte
Blåkläderbukse samt en lettere svett ullongs som man bare
må ha under, har han skjønt – når man skal jobbe utendørs som vaktmesterassistent sju timer om dagen og det er under null grader.
Lyset står på, pc’en blafrer med uleste msn’er fra mer eller mindre påkledde damer som har prøvd å vekke hans oppmerksomhet i løpet av natta. Alt er normalt. Han sover som en gresk gud og det er femten minutter til han kanskje blir henta av en gudegod kollega som har tjenestebil og plukker han opp.
Nerden sparker unna en tom sigarettkartong og rister varsomt i bror sin, punkern:
- Jeg går nå. Du må stå opp.
Punkern grynter for annen gang denne sollyse morran, - det kunne ikke falle han inn å si takk for vennlig vekking. Nerden setter bikkja, som har tasset ned fra loftet og bare vil gjøre et enkel morgenpiss, fast i hundelenka og slipper henne ut, brøler
ha det så det runger i hele huset, skrur sin
ipod med Tool eller hva-var det-nå-de-het-igjen på styrke 12 og går ut i verden. Tar bussen til Universitetet, mens punkeren får et
call på mobilen om at han er venta med tjenestebil utafor huset. På mindre enn to minutter pløyer punkern seg vei gjennom gulvbekledningen, og på vanvittig imponerende vis finner han longs, mobil,
Blåkläder med verktøysbelte, tannbørsten, treffer munnen med tre raske tannbørstebevegelser og gløtter inn i kjøleskapet for å se om noen (les; f.eks
hans kjekke mor) skulle ha smurt noe som ligner på en matpakke før han larmer ut i gangen, finner verneskoene og beinflyr ned oppkjørselen, samtidig som han svarer kompisen i mobilen:
Jadda, cool it, ikke mas – jeg er på vei.
Og om lag åtte timer seinere skal ulikheten igjen tre i kraft.
For mens nerden har forlatt huset med sjokoladekake i plastpose og er
online med Berkeley University eller pugger kjemikaliene i sitronsyresyklusen, kommer punkern hjem for å dusje og gjøre seg klar til kvelden.
Av med
Blåkläder, inn i dusjen, låne moderns shampo og dyre balsamflaske, på med rein skjorte og deodorant, - kan vel for faen ikke stinke heller når man skal på byen. Han snoker seg åtte skiver eller litt varm middag (Hva med pannekaker, hæ? - Eller egg og bacon? Modern, det er da tross alt
fredag) før han skjener over isglatte veier til nærmeste Coop og returnerer med flaskeklirr i bøtter og spann. Og så fyrer de seg på verandaen foran inngangsdøra, han og
gutta boys, vennene, og slipper sneiper og korker og diverse fra seg før de gjør seg klare til å lunte på byen fortsatt bærende på klirrende Coop-poser med øl og hanekammen lystig fallende mot sola som synker i horisonten mot vest, og roper ha
det’a modern, eller bare
snakkes!
(Evt:
Du skulle ikke hatt noen ekstra gryn, det er litt sparsomt nå. Og det er jo tross alt fredagskveld!)Igjen sitter jeg,
opphavet, med hund i hundelenke som har bjeffet og kost seg med punkern og hans glade selskap, tre kosesyke katter og et hus som skulle vært vaska, der jeg prinsipielt bare tar 60% av husarbeidet, gutta tar sine 10% og resten forblir ugjort.
Statistisk sentralbyrå må gjerne ta en tur innom og sjekke oss opp på en helt normal fredag. NAV, skatteetaten og bidragsfogden må gjerne bli med. Hjertelig velkomne skal de være.
Det tar tid å venne seg fra livet ombord på et kystvaktfartøy parkert ved et isflak, til vår-sommeren i nord.
Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med. 
Innlegg
