lørdag 14. juni 2008

LØPSTIKKE OG KJÆRLIGHET

Det tar tid å venne seg fra livet ombord på et kystvaktfartøy parkert ved et isflak, til vår-sommeren i nord.

Sjøl om det er såkalt sommertid nå, er det en kjølig fornemmelse knytta til denne årstida når det fortsatt er så kaldt i skyggen at man småfryser når man kler seg i sommerklær. Da var det faktisk bedre på isen, med overtrekksbukser og filtstøvler og vindtett påkledning når man først skulle ut.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om, men det demrer noe om at blåveisen sto i knopp da jeg kom hjem og at løpstikka vokser sånn at det vises fra dag til dag. Så det er i hvert fall vår. Men jeg føler meg fortsatt litt bortreist, smil.

Løpstikke er en staselig plante, Levisticum officinale, eller lovage som den heter på engelsk, kjærlighetsurten. Jeg legger store mengder av den i ovnen og setter den på mild tørking i 50 graders varme, og da lukter det fantastisk i hele huset. Siden strør jeg den på salater, har den i dressinger og smaksetter supper og fiskekabaret med løpstikke. Det er knallgodt.

Fiskekabaret er forresten fin sommermat: Hardkokte egg, reker, krepsehaler, fine biter av all slags god fisk, fint oppkuttede grønnsaker som selleristang, strimler av gulrøtter og et lite dryss av fersk løpstikke. Aspicpulver kjøpes i butikken og blandes i en halvliter kokende vann. Stå kaldt til det stivner. Hvitløksmajones, sennepsmajones og/eller en god rømmedressing til. Vel bekomme!

Ha ei fin helg, alle sammen. Håper løpstikka får ei frodig påvirkning på kjærlighetslivet til alle bloggleserne, nå som sommeren står for døra her nord. Bøndene pleide å plante den ved utgangen av fjøset slik at kyrne og kuene tok seg noen skikkelige jafser før de skulle ut og ha seg i enga. Det var i de gode tider før kunstig inseminasjon ble innført. Og løpstikka virker, nemlig. Både på lysten og evnen. Garantert.

søndag 8. juni 2008

EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.
Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.

lørdag 24. mai 2008

BLINDPASSASJEREN


Hun har fløyet langt. Hun er alene. Og hun har så definitivt funnet ut at det varme akterdekket på kystvaktfartøyet KV Svalbard er lunt å sitte på og godt å gå på. I ei lita sidelomme har hun funnet ly og ei luke der hun kan fly ut og inn som det passer.

Av og til er hun ute på et av isflakene og inspiserer at forskningsarbeidet går som det skal. Så flyr hun tilbake til plassen sin, der en av befalet på kystvakthøflig vis har lagt ut pent oppsmult Wasa knekkebrød og Gjendekjeks. Det faller i smak.

Hun er stadig nede og plukker litt mer å spise. Bare en drøy meter unna. Når jeg legger meg på dekket med kamera, bikker hun på hodet og flytter seg prøvende litt fram og tilbake. Det er som om hun kikker på meg og lurer på hva jeg holder på med.

Jeg spør om hun ikke har en jentevenn eller en kompis i nærheten, det ser ikke sånn ut. Ikke er det noen høvelige hekkeplasser i nærheten, heller. Vi flyter med et isflak i sørlig retning gjennom Framstredet, et sted midt mellom Svalbard og Grønland. Men blindpassasjeren ser ut til å trives. Hun gløtter på meg med ravnsort blikk. Hopper ned i matfatet og snapper en liten kjeksdessert. Og vips så er hun borte.

Vil du vite mer om denne vakre, lille trekkfuglen som ofte samler seg i store flokker når den mellomlander på fastlandet på vei nordover om våren? Den spiser det den finner på sin mellomstasjon, i fjæra eller på bare hageflekker, før den tar den siste, kalde etappen nordover til Svalbard, der den er et kjærkomment vårtegn. Les om snøspurven her.

Hva denne lille dama gjør midt ute i Framstredet, er ikke lett å svare på. Forresten er jeg ikke så sikker på at det er en jentesnøspurv. Det en sannsynligvis en ungspurv, mener biolog Christian Wexels Riser i det han haster forbi på dekket på vei inn til den marine lab’en på akterdekket. Det skal være mulig å se forskjell på hanner og hunner når de vokser til. Men dette er kanskje rett og slett en vilter tenåring som har stukket av fra flokken? Fin er hun i hvert fall, den lille blindpassasjeren på KV Svalbard.

Hos Norsk Polarinstitutt finner mer om snøspurven.

torsdag 22. mai 2008

I LUFTA MED ELEKTRONISK FUGL PÅ SLEP


Jeg får bare en halv times forvarsel.

- Pokker, tenker jeg. - Det er en tre timers tur, og jeg som drakk tre kopper kaffe til frokost!

I løpet av halvtimen må alle batterier være fullt ladede, nye videokassetter på plass, og jeg tenker øyeblikkelig på at jeg ikke må glemme solbriller og doble ullsokker fordi det ikke er plass til skotøy i overlevingsdraktene. Alle tre kamera må med – og hvor mye skal man ha på seg under? Ved havari ville jeg fortrekke overtrekksbukser og varme klær i massevis, men i et trangt helikopter der man skal registrere mest mulig, er ikke mye klær noen fordel.

0900 går helikopterprosedyren over høytalerne på kystvaktfartøyet KV Svalbard; ingen hodeplagg, ingen løse gjenstander, ingen ferdsel på dekk. Helikoptergjengen inntar sine faste posisjoner, jeg får hjelp til å dra glidelåsen på overlevingsdrakten helt opp under haka, sjekker at jeg har hette og gummihansker i lommene og kryper inn på henvist plass bak i helikopteret.
Det er strålende sol fra skyfri himmel, minus ti grader kaldt, høy luftfuktighet og sikt over 10 km. Vi skal fly med EM BIRD for å avlese istykkelsen vestover mot Grønland.

EM BIRD er en elektromagnetisk sonde fra det tyske Alfred Wegener-instituttet. Den sender ut stråling som både avleser avstanden ned til havnivået og avstanden til isens overflate. På en enkel måte kan forskerne dermed beregne hvor tjukk isen er i hvert enkelt målepunkt. Alle disse målingene sammenholdes med det som har blitt gjort i og under isen fra stasjonene ved KV Svalbard. EM BIRD henger altså under helikopteret mens vi flyr, og kablene er trukket fra det ca 10-12 meter lange instrumentet opp gjennom vinduet til oss som sitter i helikopteret.

I løpet av få minutter har vi letta fra dekk og er på vei ut i det virkelig store intet. Sol, is, hav og himmel er alt man ser, mens pilot, mekaniker og de to tyske forskerne kommuniserer kjapt og effektivt i øreklokkene. Hvert 20 minutt må vi sjekke kontakten med KV Svalbard. Og etter hver måling der vi flyr et langt strekk med bird’en bare 15 meter over isen, må vi opp og kalibrere instrumentene. Og da henger vi høyt der oppe, i ett og samme punkt og surrer.

Hva tenker man på når man flyr i slike områder? Jeg prøver å finne ord.

Det er så usannsynlig vakkert overalt. Alle avskygninger av hvitt, sølv og blått i landskapet, alle nyanser av sol som skaper varianter av skygge og kontraster langt der nede. Noen flater er hvite og nesten helt glatte, men ofte er det smale sprekker eller åpne råker der blåsvart hav glitrer. Store vannflater er helt åpne, bare dekket av et tynt, tynt isskikt, - som den glasstynne isskorpa på søledammene etter den første frostnatta om høsten.
Siden flyr vi over områder der skruisen har reist seg i meterhøye vegger og viser fram sine sterkt blåturkise bruddflater. Og så går vi igjen høyt, høyt opp for å kalibrere instrumentene, jeg løfter blikket fra kamera og ser meg rundt.

Så husker jeg plutselig at jeg både har høydeskrekk og fear of flying, og lurer på hvilken skjebne det er som har ført til at det er jeg som henger akkurat her, mellom isen og himmelen og ser verden som ny for første gang.

Jeg liker ikke kalibreringens stillstand. For meg er det egentlig helt unaturlig at vi henger der i ett punkt, helt stille – som i en tynn tråd som kan briste hvilket øyeblikk som helst. Og så kommer jeg til å tenke på at jeg traff noen urfolk fra Papua New Guinea en gang for mange år sia, og at det finnes et ord for helikopter på pidgeon-english, som er det blandingspråket de innfødte bruker i samtale med kolonialistene. De fortalte meg at helikopter het:

Eggbeater in the sky, me, you, Jesus.

De sa at språket deres er konkret, og at en eggevisper som var eid av himmelen med plass både til deg, meg og Jesus, er et godt navn. Det syns jeg også, akkurat i dag.

Så nå må Airlift som driver helikoptertjenesten på toktet, ha meg unnskyldt. Men vi sitter jo faktisk i en bitte liten eggevisper i det store øde området som strekker seg fra Svalbard til Øst-Grønland. Og rundt oss på alle kanter er det øde, øde så langt som øyet kan se.

Dette tenker jeg på, der jeg sitter, mens geofysiker Marcel Nicolaus justerer oss ned i riktig høyde for en ny registrering over isen. Det er ikke sant at jeg er redd for å fly. Ikke i dag. Jeg stoler hundreogfemti prosent på pilot Terje Gundersen, som jeg har sett manøvrere helikopteret sitt opp og ned av hangardekket på KV Svalbard opptil flere ganger hver dag siste uke. Og faller vi ned her, blir det en død i et vakkert rike av is og kulde som jeg er utrolig fascinert av. Jeg er på et sted der min kalde kjærlighet har fått blomstre ei hel uke.

Jeg forundres over at vi ser så enormt store råker, så mye åpent hav midt i isødet. Men forskerne har sett det på satelittbildene og er forberedt.

Vi flyr mellom 79. og 80. breddegrad, og vi flyr rett vest mot Grønland og snur ikke før vi har nådd 12 grader 29 minutter vest. Da har vi sett de gigantiske isfjellene som har strandet mot kontinentalsokkelen til Øst-Grønland i det fjerne. Vi er tolv og en halv grad vest for nullmeridianen og GMT.

Og jeg kan reise hjem og fortelle at jeg endelig har vært på Grønland. Sånn nesten, i hvert fall.

mandag 19. mai 2008

PARKERT I ISEN PÅ 79 GRADER NORD

Ja, sånn lever vi her. Is i alle bauer og kanter. Jeg skal skrive mer etterhvert, om forskningen og vinden og isen og havet, om naturkreftene og alle lydene, kinoforestillingene og maten og isbjørnvaktene våre, om alle de fantastiske bildene som blir tatt og om at jeg ikke har tid til å blogge her, fordi jeg har mer enn nok å holde fingrene i som det er.

Du kan gå til www.nordnytt.no/nordnytt og finne bloggen min hvis du vil lese mer. Jeg skriver hver dag. Og tar bilder nesten hele tida. Det er egentlig ganske flott.

torsdag 15. mai 2008

PÅ VEI NORDOVER

Vi prøvde ut KV Svalbards isbryteregenskaper i går, da vi henta ut seilbåten Noorderlicht fra Tempelfjorden på Svalbard, der den har ligget innefrosset i vinter. Vi pløyde 60 cm is som ingen ting, og lagde en råk slik at den lille seilbåten kunne ta seg ut av isen og gå tilbake til Longyearbyen.



På veien tilbake så vi vår første isbjørn. Han sto og venta på ved råken da vi returnerte, ikke det minste bekymra over størrelsen på dette kystvaktskipet som er 103 meter langt og med ei kommandobro som er 19 meter over isen. En helt cool bjørn, med andre ord. Er han ikke flott?

lørdag 10. mai 2008

KLAR FOR ISEN, LENGTER ETTER VÅR

Mens snøen daler ned over Tromsø på det mest begrædelige viset, gjør jeg meg klar til å pakke. Det er helt paradoksalt, - mens alle andre uff'er seg over vinteren og lengter framover mot vår og varme, har jeg kanskje mine kaldeste uker, noensinne, - foran meg.

Det gjenstår å kjøre en maskinvask med klær, kjøpe kamera og finne ut hvor mye jeg egentlig trenger for 3 uker på havet. Sannsynligvis ikke så mye mer enn varme klær, kuldekrem og godt humør, pc'en og ei god bok. Mesteparten av tida satser jeg på å være ute.

Jeg skal virkelig utafor allfarvei, til iskanten på 80 grader nord, og innstiller meg på en periode uten mobildekning, men håper å kunne koble meg på nettet i ny og ne, sende noen meldinger og lese nyheter. Det er nå rart hvor avhengig man er av å stå i kontakt med omverdenen!?! Jeg har jo sittet på pc'en daglig i årevis, bare avbrutt av kortere opphold i ferier og på turer utafor allfarvei. Dette blir annerledes.

Da jeg reiste med forskningsfartøyet Lance på nordvestkysten av Svalbard høsten 2006, var vi 8 dager i sjøen uten at jeg var på nett. Det opplevdes ikke som noe savn. Men denne gangen er det altså tokt med kystvakta i tre uker, og 3 uker er lang tid. De sier at det er satelittdekning til skipet, så litt nytt fra den store verden må man vel forhåpentligvis få med seg?!

Jeg håper i hvert fall på vår, når jeg er tilbake igjen, søndag 1. juni. Da skal kystvaktfartøyet KV Svalbard ha såkalt Åpent Skip i Tromsø havn, og jeg håper mange tar seg turen ombord for å se på båten og for å høre forskerne fortelle fra toktet.

Les mer om turen her. Følg toktet de neste ukene på www.nrk.no/nordnytt

tirsdag 6. mai 2008

REISEFEBER

Ett snev av reisefeber har begynt å melde seg. Om ei uke, akkurat i dag, forlater jeg den spirende våren i nord og drar inn i isen. Kystvaktfartøyet KV Svalbard tar med seg et tjuetalls forskere opp til Framstredet mellom Svalbard og Øst-Grønland. Skipet er en isbryter, og skal opp til iskanten og inn i isen, slik at forskerne kan måle havstrøm, istykkelse og se på livet under den frosne overflata.

Tre uker skal jeg tilbringe ombord, medbringende pc, kamera, radioopptaker, skriveblokk, lesestoff og nok varme klær til å takle temperaturen ute.
Det kribler i magen, allerede. Husker jeg på alt jeg skal ha med meg? Hvordan blir livet ombord?

Bikkja skal på vårferie på Senja sammen med søstera si. De andre får klare seg som best de kan. Jeg ser fram til mitt livs opplevelse, et tokt der jeg skal blogge det som skjer, i den grad vi har forbindelse over satelitt sørover. Jeg føler meg som litt av en polar-babe allerede. Og verre skal det bli, smil. Følge med, følg med, snart begynner mitt kalde eventyr på 80 grader nord!
Hovedbloggen fra turen blir å finne på www.nrk.no/nordnytt og i En blogg om kald kjærlighet.

lørdag 3. mai 2008

NERDEN OG PUNKERN

Jeg bor i et hus som Statistisk sentralbyrå misliker. Vi passer ikke inn. Vi bor her, - tre katter, to sønner, en hund, null mann og meg. Og har det tilsynelatende veldig bra. Kommunens etterretningstjeneste, de såkalte dyneløfterne, har sendt meg brev i alle år hvor jeg må fylle ut kolonner om hvem jeg deler dyne med, og de tror meg knapt. Jeg mener: Når jeg skriver at det ikke er noen der.

For det står i registrene at det er to forskjellige barnefedre for sønnene mine, så mistroen er høy, og jeg har i alle år måttet bekrefte og/eller avkrefte at ingen av dem i det hele tatt er her eller bor i huset. Ja, jeg har til og med måttet krysse av for om jeg har hyppig kontakt med noen av fedrene. Klart jeg har. To telefoner i året er da hyppig kontakt, sammenligna med dem som har knulla én gang og deretter aldri ser hverandre?

Og jeg forteller aldri offentligheten, never ever, - at den ene av barnefedrene ganske ofte kommer nordover og tilbringer jul eller påskeferie sammen med oss. Vi feirer ikke, egentlig, fordi vi ikke tilhører statskirkesekta eller noen anna kristen sekt, og ingen er døpt eller konfirmert, verken kirkelig eller borgerlig, så vi er avvikere, sant nok. Men vi spiser god mat og utveksler en og annen liten gave til midtvintersblotet. Vi gjør det. I fjor fikk mine sønner ei geit og noe myggnetting plassert et sted ute i bush’en for å gi melk og mat og ro til å sove uten mygg for noen barn et sted i jungelen eller hvor vet jeg. Greit nok.

Men både innkrevingssentralen og skattekontoret og alle de andre kommunale, statlige eller halvstatlige ser litt skeivt til meg. Særlig fordi jeg omtaler bikkja som dattera mi. Det er tvilsomt og urovekkede for dem. Jeg fatter det. Men jeg aksepterer det ikke.

Vi har bare én hund. Hun er lapphund og dermed nomade med alle nomadens gode egenskaper; rotløs, ulydig, selvstendig, full av integritet, vet hvor hun vil, trofast, og med dyp og grundig kjennskap til naturen, (les; - naboens hage, - veien gjennom kirkegården ned til stien gjennom friluftsområdet, - og turen til butikken der hun må stå i bånd ved taxiholdeplassen eller borte i buskene og vente mens modern er inne og handler).

Bikkja aksepterer det uten så mye som et lite boff, som den naturhund hun er, at modern har gått over til ryggsekk og ikke handler i plastposer lenger. Hun har derfor helt klart også urfolkets og nomadens tilpasningsevne. En prima hund. Dattera mi. I enhver sammenheng.

Men vi har også to sønner; les; unge menn, i huset. De er så ulike som to brødre kan bli.

Beskrivelsen av en vanlig fredag i vårt kollektiv skulle kunne understreke dette faktum. Nerden er eldst og klokest og har fatta at livet går mer på skinner hvis man planlegger morgendagen. Derfor dufter det varm sjokoladekake fra brødbakemaskinen en tidlig fredags morgen. Etter studieslutt går han nemlig i realfagsforeninga for å spille rollespill. De har egne nøkler til foreningsrommet sitt og avtale med Securitas som ikke kaster dem ut selv om klokka tikker langt over midnatt. De er en gjeng av nattens riddere som, når de har klart å frigjøre seg fra sine pc’er og skjermer, synker ned med sine rollespillkort og virkelig har seg.

Alle vet at ingenting er bedre for en nattlig nerdegjeng enn nettopp sjokoladekake. Derfor står han opp klokka seks, åpner brødbakemaskinen, rister nattens kake ut av forma på maskinen som er digitalt preprogrammert til å være ferdig når vekkerklokka hans ringer 0600, og setter den til å avkjøles i kjøleskapet. Og han vet at det har automatisk avriming, så han bekymrer seg, - til forskjell fra sin mor, lite om varmeutviklinga. Han dusjer, henter rein boksershorts og reine sokker, kler seg, rister to skiver brød og henter fram honning, organisk peanøttsmør samt brelett og hamburgerrygg, tar en vitamintablett, smører seg en grundig matpakke og spiser to stykk rista brød med peanøttsmør og honning mens han chatter med en eller annen kompis i Australia eller LA på pc’en før han henter ut sjokoladekaka av kjøleskapet, pakker den i en plastpose som varsomt legges i ryggsekken, slår av computeren, ikler seg sin ipod og er ute av døra.

Men ros skal han ha: For i denne travle, velduftende morgenstund har han banka minst tre-3 ganger på sin yngre brors dør og bedt ham om vennligst å våkne. Fra senga hos punkern kommer det bare et grynt. De lange hårtjafsene som engang var en vanvittig høyreist hanekam ligger som nyfalt snø i en fonn fra madrassen og ned mot gulvet som er dekket med klær, tomme Cheese Doodles poser (hvordan kan en punker spise Cheese Doodles?) sammen med brev fra NAV, tomme ølflasker, brukte og ubrukte kondomer, tom pappkartong fra Peppes Pizza, brev fra skatteetaten, en bok om førerprøven, to tomme Clash-covre, skitne og reine t-skjorter, to avdanka bassgitarer, en lett brukt dametruse, fire tegneserier, en mobiltelefon (takk Gud, der er den!) og gårsdagens brukte Blåkläderbukse samt en lettere svett ullongs som man bare ha under, har han skjønt – når man skal jobbe utendørs som vaktmesterassistent sju timer om dagen og det er under null grader.

Lyset står på, pc’en blafrer med uleste msn’er fra mer eller mindre påkledde damer som har prøvd å vekke hans oppmerksomhet i løpet av natta. Alt er normalt. Han sover som en gresk gud og det er femten minutter til han kanskje blir henta av en gudegod kollega som har tjenestebil og plukker han opp.

Nerden sparker unna en tom sigarettkartong og rister varsomt i bror sin, punkern:
- Jeg går nå. Du må stå opp.

Punkern grynter for annen gang denne sollyse morran, - det kunne ikke falle han inn å si takk for vennlig vekking. Nerden setter bikkja, som har tasset ned fra loftet og bare vil gjøre et enkel morgenpiss, fast i hundelenka og slipper henne ut, brøler ha det så det runger i hele huset, skrur sin ipod med Tool eller hva-var det-nå-de-het-igjen på styrke 12 og går ut i verden. Tar bussen til Universitetet, mens punkeren får et call på mobilen om at han er venta med tjenestebil utafor huset. På mindre enn to minutter pløyer punkern seg vei gjennom gulvbekledningen, og på vanvittig imponerende vis finner han longs, mobil, Blåkläder med verktøysbelte, tannbørsten, treffer munnen med tre raske tannbørstebevegelser og gløtter inn i kjøleskapet for å se om noen (les; f.eks hans kjekke mor) skulle ha smurt noe som ligner på en matpakke før han larmer ut i gangen, finner verneskoene og beinflyr ned oppkjørselen, samtidig som han svarer kompisen i mobilen: Jadda, cool it, ikke mas – jeg er på vei.

Og om lag åtte timer seinere skal ulikheten igjen tre i kraft.

For mens nerden har forlatt huset med sjokoladekake i plastpose og er online med Berkeley University eller pugger kjemikaliene i sitronsyresyklusen, kommer punkern hjem for å dusje og gjøre seg klar til kvelden.

Av med Blåkläder, inn i dusjen, låne moderns shampo og dyre balsamflaske, på med rein skjorte og deodorant, - kan vel for faen ikke stinke heller når man skal på byen. Han snoker seg åtte skiver eller litt varm middag (Hva med pannekaker, hæ? - Eller egg og bacon? Modern, det er da tross alt fredag) før han skjener over isglatte veier til nærmeste Coop og returnerer med flaskeklirr i bøtter og spann. Og så fyrer de seg på verandaen foran inngangsdøra, han og gutta boys, vennene, og slipper sneiper og korker og diverse fra seg før de gjør seg klare til å lunte på byen fortsatt bærende på klirrende Coop-poser med øl og hanekammen lystig fallende mot sola som synker i horisonten mot vest, og roper ha det’a modern, eller bare snakkes!
(Evt: Du skulle ikke hatt noen ekstra gryn, det er litt sparsomt nå. Og det er jo tross alt fredagskveld!)

Igjen sitter jeg, opphavet, med hund i hundelenke som har bjeffet og kost seg med punkern og hans glade selskap, tre kosesyke katter og et hus som skulle vært vaska, der jeg prinsipielt bare tar 60% av husarbeidet, gutta tar sine 10% og resten forblir ugjort.

Statistisk sentralbyrå må gjerne ta en tur innom og sjekke oss opp på en helt normal fredag. NAV, skatteetaten og bidragsfogden må gjerne bli med. Hjertelig velkomne skal de være.

torsdag 1. mai 2008

VI TRENGER TOG OFTERE ENN 1. OG 17. MAI


















Det er første mai, og jeg gikk til byen: Gjett om jeg fant min parole!
Vi træng tog oftere enn 1. og 17- mai. Forleng jærnbanen!!!
Her er noen flere smakebiter fra årets første mai-parade i Tromsø.

I strålende sol: