THAIMAT OG TÅRER PÅ UNIS

Det er Lunsjjazz i peisestua på UNIS, universitetssenteret på Svalbard. Det brenner i peisen, det serveres Thaimat og jeg blir rørt til tårer av Julie Dahle Aagård som synger så det rører hjertene. Og det er lett å bli berørt på Svalbard, for dette landet er så sinnsykt vakkert at jeg er på gråten allerede når jeg våkner om morran og ser lyset stige over fjellene. Det er lenge til soldag, og solskiva er fortsatt langt under horisonten. Men det er februarlys over Longyearbyen.

Og dette lyset ligner ingenting anna du noen gang har sett.

Ellers gråter jeg mest i kulde og vind. Det er nemlig kald sno, og med en arvelig lidelse fra mora mi som får meg til å felle tårer så fort det blir kaldt og vind, har jeg allerede grått en skvett her i Longyearbyen. For det er et isende drag ute, som driver gjennom marg og bein hvis man ikke kler seg etter forholdene. Jeg prøver å springe over parkeringsplassen ved UNIS uten overtrekksbukser, votter og hodeplagg, - og registrerer, som så ofte tidligere, at dette ikke er et klima der man leker seg i kulda.

Men varmt skulle det bli, da sprelske Randi Tytingvåg gikk til mic'en og sang. Hvilket fyrverkeri av ei dame! Hun synger jazz, avantgarde pop, klezmer og cabaret, og det med en utstråling i egen klasse. Med eksellent Thaimat på tallerkene (takk til kokkene!), rødvin i glasset og sprakende bål i den fantastiske peisestua på UNIS, kan man ikke ha en bedre lørdags ettermiddag. Polarjazz, oh yes!