torsdag 1. mai 2008

LOVE FOOD, HATE WASTE

Det er første mai, og jeg har lyst til å fokusere på mat og miljø, og vårt forhold til verden omkring oss. Jeg har lest en artikkel som forteller at halvparten av maten som produseres i USA, ikke blir spist. Den blir kasta. Halvparten!

Hvis dette er bare i nærheten av sant, er det hårreisende. Rapporten om dette ble offentliggjort i 2004, men det spiller ingen rolle for meg. Det er uansett hårreisende. Jeg sakser fra artikkelen, hele saken finner du her.

The fact that the US is a wasteful nation is not necessarily news, of course. The country has long has been chastised for its wilful consumption of the world's resources, and many aspects of the country's culture encapsulate what environmentalists disparagingly refer to as today's "throw-away society."

Similarly, researchers have known for years about the volumes of food Americans toss into the trash. But only recently, though, has that been quantified as a percentage of what is produced, and the UA statistics are the first tangible proof that US food production is frighteningly wasteful.

Problemet er jo at vi sjelden ligger langt etter Statene, og at våre søppelberg stadig vokser og vokser her hjemme. På ei britisk nettside som heter love food hate waste finner du historien om at én av tre bæreposer fulle av matvarer blir kasta.
Jeg kjenner en snev av skamfullhet på denne første maidagsmorgenen. Jeg gjør det. Dette er dagen for internasjonal solidaritet. Det ga meg litt å tenke over, gitt.

2 kommentarer:

Bharfot sa...

Forbruksstatistikk kan gjøre meg så deprimert at jeg ikke vil høre om den. Men det nytter jo ikke å stikke hodet i sanden. Men det er noe med dimensjonene, når man selv driver og suller med små prioriteringer, yte sin lille skjerv osv, spise kortreist mat, bare egg fra lykkelige høner - og så får man et glimt av den vanvittige sløsingen andre driver med, og skjønner at man selv ikke har en sjangs i havet til å redde noe. Hvordan unngå å bli deprimert? Det lurer jeg på.

ORDFRONT sa...

Jeg lurer også på hvordan man unngår å bli deppa. Men jeg er det, jevnlig, - prøver bare å holde det i sjakk. Det finnes vel ingen kur...

Men: Det er så mange bra folk og så mange bra tiltak! Man må jo ikke drukne seg i det negative!

Men innimellom er jeg dypt depressiv over verden. Og tenker at det ikke nytter. Samtidig kan vi jo ikke gi opp, - vi som faktisk tror på det gode, og holder livet, kunsten og kulturen i gang. Stå på, tenker jeg da.

There is no alternative.