MURAKAMI

Leser Murakami. Det setter meg i ei svært spesiell sinnstilstand.

Månelyset fikk strandlinjen til å skinne som et nyslipt sverd.

Dette kunne neppe noen her hjemme ha skrevet. Vi opererer jo sjelden med sverdmetaforer her nord. Naturlig nok. Men det er så vakkert. Japansk vakkert.

I After Dark lar han to av personene snakke om noe som opptar meg: Hva er drivkraften i menneskelivet?

”Når du tenker på det, kan du begynne å lure på om ikke hukommelsen er menneskets drivstoff. Om erindringene i seg selv er så viktige eller ikke, betyr kanskje ikke så mye, så lenge de bærer livet framover. De er jo bare drivstoff.

Aviser, reklametekster, filosofiske tekster, pornobilder og bunter med titusenyensedler – når du slenger det på bålet, er det jo bare papir, alt sammen. Ilden tenker ikke, når den fortærer papiret: ’Oi, dæggern det var Kant!’ eller ’Jøss, det var kveldsutgaven av Yomiuri’ eller ’Wow, sjekk de puppene!’ For ilden er alt det samme papiret. Og akkurat sånn er det med minnene også. Hukommelsen skiller ikke mellom viktige, ikke fullt så viktige og ubetydelige minner, for den er alle minner drivstoff, verken mer eller mindre.”

Sønnen min sier at det japanske språket bare har to 'tider'. Da og nå. Det syns jeg høres veldig fint ut. Var og er. Og mellom de to er alle minnene.