KULTURDAME. ELLER KJERRINGPØNKER

Har lest et deilig innlegg om Kjerringpunkere på bloggen hos fr.martinsen som også sto i siste nummer av Journalisten. Det er så morsomt at jeg anbefaler på det varmeste. Også kommentarene under, som maner til ettertanke.

Jeg ble både lattermild og ettertenksom, i grenseland til vemodig. Jenter er så innmari flinke, men blir ofte så konforme. Kvinner blir så konforme. Jeg har nådd en ettertenksom alder der jeg lurer på hvor det blei av opprøret? Alt sinnet? Ble det kasta ut med badevannet? Sammen med plast-ender og bleieskift? I de stadig tapte lønnsforhandlingene? I selveste likestillingsdebatten?

Har før blogga om den gamle diktsamlinga Sakte kino til Signe Kristin Djuve der jeg fant noe som traff meg så inderlig. Gjør det fortsatt. Her er reprisen fra 1986:

*

Midt mellom tommel og peikefinger
bur det eit opprør
Ei sterk stemme
krevjande modig manande

Sjelden blir opprøret til anna enn
ei knytta hand
gøymt vekk i ei bukselomme

*

Denne forpulte slitasjen
forbanninga over havet
som bryt inn over dekk
stormen som meiar kjelane
ned av komfyren
og gutane med sitt kvinnesyn;
heimehøyrande i kambro silur

Men det er ingen grunn til tanke på flukt
og flaskepostbreva kjem aldri fram
til adressaten

*

Blå morgon
Klaprende steg over asfalten
Dunket når avisa treffer trappa
Dei kalde hendene mine tek varleg imot dagen


I kjølvannet av all denne ettertenksomheten og etter bloggen til fr. martinsen, vurderer jeg nå å sette opp vocodermikrofon i kjellertrappa og arrangere noen helgetreff, gjerne med Cindy Lauper, Nina Hagen, Patti Smith og Laurie Anderson som gjester. Alt av kjerringpønkere, kulturdamer og annet oppsop er selvfølgerlig hjertelig velkomne!

Men først må det måkes ut en par meter snø fra oppkjørselen. Det er ikke vanskelig å finne fram, det er det huset der garasjen ikke har tak. Og postkassa mi nede ved veien, ja den forsvant dessverre med forrige kommunale brøytebil en gang før helga. Men artig kan vi vel ha det, uansett?

p.s. bildet av Nina Hagen fant jeg her.