PÅ PALESTINSK BESØK

Jeg har fått besøke noen palestinere bosatt i flyktningeleire i Libanon. Jeg er i tvil om jeg skal legge ut noen av de sterkeste bildene her på bloggen. Delvis fordi jeg syns det er vanskelig å dokumentere fattigdom og uverdige forhold, delvis fordi vi fortsatt er her nede og jeg ikke vet hvor lurt det er. Men skrive kan jeg.

Og bildene fra den palestinske utstillings- og salgsbutikken vi besøkte, kan jeg med glede vise fram. En del av de palestinske kvinnene broderer seg vei mot en bedre framtid. Vi har handlet vakre ting: Passvesker, mobilvesker, skjerf og putetrekk - og beundrer de vakre mønstrene og det delikate håndarbeidet.

Å skrive om besøket i Rashedieh, én av leirene i sør, er heller ikke vanskelig. Jeg har allerede laget en blogg om å lage puré av eggplante med Amira, vår husvert, på den vegetariske bloggen min, matfront. Og selv om vi måtte ha spesialtillatelse for å få adgang, var det å komme dit og bo der en stor opplevelse.

Vi bestiller kjøring med en av sjåførene på hotellet og drar tidlig om morgenen. Vi passerer en rekke militære utposter på veien sørover, og ser soldater og fn-styrker overalt i landet. Vi får ikke ta bilder av dem.

Men da vi omsider kommer inn i leiren etter en to timers kjøretur forbi byene Saida og Tyr, blir passene kontrollert og vi finner veien inn til Amiras hus der to norske ungdomsarbeidere bor mens de jobber i leiren.

Her har vært nordmenn før oss. Det er i seg sjøl ikke noe å hige etter når man er i utlandet, men det gir en god og trygg følelse å få seng og madrass og bli ønsket velkommen som om man var i nær familie. Om ettermiddagen går jeg med Marit og Siri på palestinsk 10-årsmarkering av ungdomsarbeidet blant palestinerne, og får overvære en usannsynlig flott forestilling. Jeg bryter alle mine indre løfter om å spørre før jeg fotograferer, og skyter løs. Først bare på de vidunderlig vakre ungene, siden på flere av tilskuerne og det voksne publikumet. - Også kvinner med slør, selv om jeg av respekt gjerne skulle spurt først. Men hvis ingen dokumenterer, hvem skal da få vite om palestinernes liv i leirene?

Jeg vil så gjerne også vise skjønnheten, stoltheten og gleden - og finner den, syns jeg. Skal laste ut alle bildene mine på flickr etterhvert, slik at flere kan finne dem og se dem.

På veien tilbake til Amiras hus blir vi invitert hjem av flere - her er gjestfriheten stor. Vi går til huset til Layal og hennes familie og tilbringer en storartet ettermiddag hos dem. Layal har vært i Norge som ungjente og viser oss fotoalbum og snakker om snø og kulde. Vi får kald drikke og kaffe og kaker og nøtteblanding, og det serveres gjestfritt selv om man forsøker å være litt beskjeden. Her spør jeg om å få ta bilder, og det er greit. For mens de smale gatene ute mellom husene har søppel og tildels åpen kloakk, er det innedørs rent, vakkert og velstelt. Det skjønner jeg - når man ikke har statsborgerskap og ikke kan flytte eller bo noe anna sted - skulle man da ikke gjøre det så trivelig man kan på de få kvadratmetrene man har fått tildelt?

Marit og Siri besøker ofte Layal og familien hennes, der alle deltar i samtalen og det veksles mellom arabisk og engelsk med den største letthet, ettersom Layal snakker flytende engelsk og begge de norske har jobbet i Rashedieh i flere måneder allerede og gjør seg fortstått på enkelt arabisk. De jobber med ungdom, lek og aktivitet, de driver trimgruppe med kvinnene og syns begge det er et lærerikt livsprosjekt å få delta i.

Om kvelden sitter vi på Amiras tak og snakker om livet, så samles vi rundt Amiras bord til kveldsmat med hummus, brød, grønnsaker, frukt og samtale (sjekk evt matfrontbloggen min for flere inntrykk).

Om morgenen før klokka fem våkner jeg av bønneropet fra minareten inne i leiren. Jeg står opp og myser ut i grålysninga, stapper øreproppene tilbake på plass og sover videre.

Det er rolig i smugene mellom husene, det er ingen trafikkstøy som i døgnvåkne Beirut, det sildrer litt i vann langs rennene i gatene. Og neste dag kan jeg vise fram passet mitt og forlate leiren. Mens de som bor her, er henvist til et liv uten anledning til å ta seg jobb utenfor, å flytte eller få anna statsborgerskap. De har ei framtid som er usikker, men ikke helt uten håp. For uten håp, ville de vel ikke klart seg. Det tenker jeg mens jeg igjen sovner i Amiras hus, og mens morgendagen lysner over den palestinske flyktningeleiren Rashedieh i sør-Libanon.