søndag 16. januar 2011

NÅR EN GAMMEL VENN DØR

Noen jeg kjenner, mista kjæresten sin nylig. Det føltes utrolig trist, selv om de ikke er nære venner av meg.

Men også dyr dør. To dager før jul måtte vi avlive en av kattene her i huset. Jeg grudde meg i dagevis selv om jeg visste at det var nødvendig og barmhjertlig, for han hadde en infeksjon som ikke ville forsvinne. Han led nok ikke, han spiste og malte og sov på føttene mine. Min beste kattevenn noensinne, så klok og varm - og en slosskjempe på nesten seks kilo. Fortsatt blanke øyne, blank pels. Men alvorlig syk. Uten medisin som kunne lindre.

Han kunne ikke ha det sånn, han hadde det ikke godt - så veterinæren kom hjem til oss og ga han ei sovesprøyte mens han lå på yndlingspleddet i sofaen. Etter bare et minutt sovna han med hodet i hånda mi. Så vakker og stor, en venn gjennom 15 år.

Vi gikk på kjøkkenet, yngstesønnen og jeg, og gråt en skvett da veterinæren avlivet han. Det orket vi ikke se på. Så henta hun oss inn på stua igjen og vi strøk på den enda varme pelsen og sa adjø. Og så løftet vi han over i ei kasse som hun tok med seg. Vi ville ikke begrave han i hagen, for det er så mange store hunder i området og vi kunne ikke risikere at han ikke fikk fred.

Hun som kom fra veterinærsenteret var så rolig, og vi hadde tent stearinlys i stua. Melkior sov da hun kom, og løftet såvidt på hodet. Og vi var enige om at det faktisk var fint, det hele. Stillferdig og verdig. Og trist. Utrolig trist. Hvor glad man kan bli i et dyr?

Også så vanskelig som det er å ta adjø, uansett hvem det er, hvis det er noen man virkelig bryr seg om. Men det må bare være sånn. At ting tar slutt. Det må det.

Jeg savner ennå Melkior, selv om gammelkatta Balthazar på 16, sitter på kjøkkenbordet og mjauer utålmodig fordi han gjerne vil ha flere reker. Han har spist opp alt som er. Og jeg tenker nok han savner Melkior, han også. Gode pusen.

7 kommentarer:

Solgunn sa...

Det er utrolig trist når dyr dør, og etter å ha lest blogginnlegget ditt måtte jeg svelge litt ekstra.

Vi har to hannkatter, og nå er den ene syk. Han er også seks kilo, og han ligger og maler og stryker seg mot meg. Men han må ut for å tisse mange ganger i timen, og når vi ikke er hjemme så tisser han på pleddet, puta, ullgenseren, eller det som ligger på gulvene rundt i huset. Har vi ryddet, ja, da tisser han på en av mattene. Vi hadde samme problemet i fjor vinter, og etter gjentatte kurer med antibiotika ble han "frisk". Men nå er vi i gang igjen, og jeg lurer på hvor mange antibiotikakurer vi skal gjennom. Men det blir helt sikert ikke gjort noe før dyrlegen sier at nå er det nok. Jeg gruer meg allerde. Da den forrige katta våres måtte avlives gråt jeg sammenhengende i 2 dager, har aldri opplevd maken. Huff.

ORDFRONT sa...

Å, så vanskelig. Men likevel - du klarer i det lange løp ikke å ha en katt som pisser inne, det går jo ikke.

Jeg har ingen råd å gi deg. Vet bare at de fleste av oss ikke makter at de vi er glade i, lider. Dermed ender man i disse store dilemmaer i livet,- skal du, skal jeg, avgjøre når livet til kattevennen skal ta slutt?

Det eneste jeg kan si til trøst, var at vi følte en lettelse her hjemme, to dager før jul. Han hadde det ikke vondt mer, selv om ingen av oss slapp sorgen. Og den sitter enda i.

Solgunn sa...

Det er så vanskelig med den avgjørelsen. Har sett hunder lide fordi menneskene deres ikke klarte å si at nok er nok.
Derfor har jeg bestemt meg for at når dyrlegen sier at nå er det nok - ja da er det nok. Det gjelder for alle dyrene mine, og jeg kan nesten ikke tenke tanken ut når der gjelder hunden (men jeg gjør jo det...), men altså, hvis dyrlegen sier at nå kan vi ikke gjøre mer, da skal jeg gjøre det riktige. Med hulk og gråt og det som følger med!

ORDFRONT sa...

Lykke til med dyrene dine. Før trodde jeg at det var enkelt, og jeg hadde helt klare formeninger om at jeg visste når 'nok er nok'.

Vi har også en gammel hund, men jeg tror ikke jeg engang orker å snakke om det. Langt mindre tenke på det.

Anonym sa...

Nært og fint skrevet, Sylvi
Kjenner meg så godt igjen i dette i og med at vi har en katt som snart fyller seksten og vi ser at han ikke er som i sine "velmaktsdager" lengre. De to yngste barna våre har levd med han hele livet, og de to eldste husker ikke noe annet de heller enn at han alltid har lusket omkring i huset og mjauet på soveromsdørene for å få dem til å slippe han inn. Når de har våknet om morgenen, har han har ligget og glippet med øynene i fotenden.

Irene

ORDFRONT sa...

Jeg trodde alltid jeg var nokså kynisk og ikke ville syns dette var problematisk, når dyrene 'bare ble skikkelig gamle nok'-

Men det er jo ikke sant. Det er både tragisk og forferdelig vanskelig å avveie. Og når de har vært venner så lenge, oppstår et stort tomrom. Jeg savner han ennå. Og prøver å gi de andre litt ekstra mens jeg ennå har dem.

vaarloek sa...

åh. fine melkior. nå ble jeg litt trist ... men hva kan man gjøre, ikke sant? livet er kjipt innimellom. kjipt, og fryktelig fint, og fryktelig kjipt.