JAZZLUNSJ

En av de mest spesielle arrangmentene under Polarjazzen, er Thai-lunsjen. Longyearbyen har ei stor Thai-befolkning og flere av de thailandske kvinnene stiller for å bidra med spesialmeny til gjestene. Så lørdags ettermiddag var det duket for jazzlunsj i kantina på Unis, universitetet i hjertet av Longyearbyen. Undicided Jazzband holdt en elegant og lekende konsert, og maten var kjempegod. Jeg holder en knapp på kyllingspyd og sataysaus.

Etter konserten gikk jeg på kjøkkenet og fikk hjelp av min gamle venn Svalbardkokken Gustav, samt noen av de norsk-thaisnakkende ungdommene til å skrive ned oppskriften på den vanvittig gode peanøttsausen:

En pose ferdig sataysaus, kokosmelk, finhakkede mandler, red currymix, sukker og MSG som var i krystallform (!) Ikke tror jeg at monosodiumglutamat er særlig sunt, men den sausen var bare så god. Ikke tok jeg bilder fra kjøkkenseansen heller, idiot som jeg er. Men hjem for å lage god saus, det skal jeg!

SEVALDSEN SVINGER

Kristin Sevaldsen svinger. Dette er dame med høy energi og masse musikalitet. Jeg satt på gulvet foran høytaler anlegget og kjente bassen slå i ribbeina. Det var helt flott. Og hennes måte å behandle saxofonene på, er imponerende. Bra låter skriver hun óg.

I programmet står det at hun har jobba med folk som Mari Boine, Ronni le Tekrø og Ole Edvard Antonsen. Med seg til Polarjazz hadde hun Dag Stokke på tangenter, Jørn Fødjestøl på gitar, Herman Shcultz på bass og Per Hillestad på trommer. Ingen ting å klage over her. Verdig festivalåpning!

Bjørn Eidsvåg har grep om sitt publikum. At det var hans første jazzfestival, gjorde han kjapt et poeng ut av. Og alle lo. Siden fikk vi en rekke svisker med tilløp til allsang i det fullstappede lokalet. At han er Bare en mann som gjør så godt han kan, visste vi jo alle fra før. Og han er en sjarmerede mann, ingen tvil om det.

Men den som virkelig fikk taket til å løfte seg, var Bodøgitaristen Børge Petersen-Øverleir (- vel, han er egentlig fra Hemnesberget). Diskret plassert bak Eidsvåg. Men spille? Makan!

HVOR ER VI NÅ? PUSLESPILL

Kjeder du deg og trenger adspredelse? Kikk på dette hvis dagen skulle falle for lang! Et puslespill!

Og trenger du hjelp kan du ta en titt på det ferdige kartet her!

COOLT JAZZ-VORSPIEL

Vi har fått svarte festivalarmbånd og har trosset kulda og kommet oss i hus på verdens kuleste vorspiel. Her mønstrer Longyearbyen det de har av musikkrefter. Jeg nevner høydepunkter i fleng: Store Norske Jazzkvintett som gjør Totenversjonen av Blue Moon, der den trekkspillende direktør Bjørn Arnestad har måttet kjøre fra Sveagruva på scooter fordi flyet ikke kom seg over i går.

Jeg holder en knapp på den norsk-serbiske kvartetten uten navn, som vitner om Svalbards multikulturelle virkelighet og som gjorde noen låter med, - ja hva er det det kalles: Asymmetriske taktarter som 5/8, 7/16 eller 11/16, eller hva det nå var. Som det svingte!
Så får vi treffe ungdommen som nettopp har deltatt i Ungdommens Kultur mønstring på Svalbard og skal videre til finale på fastlandet. Ingrid sang fra Les Miserables og gjorde en lekker cover av Lisa Ekdahls Vem vet, den landeplagen vi en gang gikk og sang på alle sammen:

Du är en saga för god för att vara sann
Det är en saga i sig att vi funnit varan
Vi kunde lika gärna aldrig någonsin mötts
Eller var vårt möte redan bestämd långt innan vi fötts?

Men først gjorde UKM-jentene en fin versjon av Thats what dreams are made of, og publikum i Longyearbyen krysser selvfølgelig fingre og tær for at jentene skal vinne UKM.

Om ikke lenge går turen til Finnsnes der de skal forsvare Svalbards ære i landsdelsfinalen!

Vorspielet er så langt mer enn bare jazz, - det er salmer og mannskor og soulprega viser, og en hel masse oldboys som virkelig kan traktere sine instrumenter. Men jeg vil særlig skryte av blåserekka i Longyearbyen! Når de gikk på scenen og gjorde Joe Zawinuls Mercy, Mercy, Mercy ble i hvert fall denne dama bleik! Jøss som det svingte!
Til slutt gikk alle på scenen til Grand Finale. Og ja: Dette er en liten by med store musikalske evner. Ingen tvil om det.

Siden tok vi taxi hjem. Det ble så alt for mye å kle på seg, etter to timers konsert i et fullstappet SAS-hotell med høy temperatur!

De proffe som kommer til Longyearbyen resten av uka skal måtte stille med det beste de har. For befolkninga i byen har satt en høy standard på Polarjazz-vorspielet! Dette var kjempeartig!

MOT 40 EFFEKTIVE MINUSGRADER

Er på Svalbard med 23 minus utenfor vinduet. Har kjøpt meg scooterbriller for å gå med ute når det blåser. Og det gjør det: Det advares mot å gå ute uten skikkelig bekledning nå, for den effektive temperaturen er nede i minus 40. I går gikk vi ned fra Nybyen til sentrum, og selv med ansiktsmaske og tredobbelt skjerf var det bitende kaldt i fjeset. Har kjøpt meg coole scooterbriller for å beskytte øyene. De er så tøffe at jeg vurderer å bruke dem innendørs óg.
Men det er virkelig noe pussig med temperaturene på kloden. Da vi landet på 78 grader nord, sa piloten at det var 10 grader varmere i Longyearbyen enn på Gardermoen! Men nå har det altså snudd. I går ble det meldt minus 25 og vi er altså på vei nedover gradestokken med høyt tempo. Men fint! You bet.

POLARJAZZ IGJEN

Snart er de i gang igjen på Svalbard: Med verdens nordligste jazzfestival. Vi, de festivalfrelste, har landa i god tid for å nyte det blå februarlyset i Longyearbyen og kanskje få kjørt en hundesledetur og gjort noen galleribesøk.

Men så blir det musikk langt ut i de blå timer. I morgen skal vi hente festivalpassene på hotellet. Og siden blir det jazz, - og mykje lys og mykje varme. Og sikkert enda mere til. Gleder meg som en unge. Nei, det er ikke sant: Jeg er midt oppi gleden allerede!

Å fly nordover inn i det blå mørket, se de massive fjellene og lysene fra Isfjord Radio nede på høyre side av fjorden under innflyvinga, det er til å få tårer i øynene av. Å høre piloten fortelle at det er ti grader varmere her enn på Gardermoen, er til å bli skrekkslagen av. Men det skal jeg heller skrive om en anna gang. For nå er det Svalbardnatt. Og snart er det polar jazz....

THE AGE OF THE ARCTIC

- Urfolk rammes av de dramatiske klimaendringene som skjer på jorda. Men de må ikke bli objekter eller råmateriale som andre utenfra bruker i sin forskning. Det sa rektor ved Samisk høgskole, Steinar Pedersen, under åpninga av den tredje store Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø i går kveld.
Arctic Frontiers har i år tittelen The Age of the Arctic, og det er en tittel med svung i - den arktiske tidsalder.

Pedersen pekte på forhistorien, der nordområdene ofte har vært råvareleverandør for sterke interesser sørfra. Han mente vi kan se den samme ubalansen også i dag, og jeg er enig. Men orker ikke utdype dette nå, for jeg er trøtt og vil helst krype i seng. Utenriksminister Jonas Gahr Støre åpner Arctic Frontiers i morra tidlig med å snakke mer om nordområdene. Gleder meg til å høre ham.

Seansen ble avsluttet med samisk joik og inuittisk strupesang og dans.

Samiske Sara Marielle og kanadiske Sylvia Cloutier gjennomførte ei variert og særegen forestilling i regi av sjøsamefestivalen Riddu Riddu, som vakte stor begeistring blant flere hundre frammøtte forskerne fra hele verden.

De to knallsøte jentene var begge glade for å få være tilstede og vise fram urfolkskultur i ei flott forestilling. Sara til høyre, Sylvia til venstre, før de pakket og dro til flyplassen i all hast. Sjøl skal jeg følge konferansen hele uka og skriver mer her på nettsida til NRK Nordnytt.

KARLSØY PRESTEGAARD MØNSTRER

Under gårdagens avslutning av kulturmønstringa for Gaza viste gruppa Karlsøy Prestegaard at de ikke på noen måte har mista grepet. Det var en konsert med skikkelig trøkk.

Å stå bak scenekanten å se dagens unge fans juble til bandet og synge med på tekstene, var heller sterkt!

Karlsøy Prestegaard er et rockeband fra Karlsøy i Troms. De benytter skrivemåten Karlsøy Prestegård om eiendommen på øya og Karlsøy Prestegaard om bandet.

I 1980 grunnla Stein Olsen bandet og de gav ut sin første 7"-singel i 1981. Året etter dro de til Cirani studio i Svolvær og spilte inn debutalbumet Dyret (666). Musikalsk kan albumet beskrives som et knippe velskrevne låter i skjæringspunktet mellom punk, new wave og ska – med progressive tendenser og kritiske og antiautoritære norske tekster.

I 1990 turnerte Karlsøy Prestegaard i Sovjet. Samme året ga de ut singlen Barn av lyset.

I 1994 kom Svein Andersens helaftens dokumentarfilm Karlsøya – Mellom geiter, rock og Muhammed der filmmusikken er komponert av Karlsøy Prestegaard. I 2004 ble bandet booket til Quartfestivalen i Kristiansand.

Den 13. juni 2008 ble albumet Dyret (666) og singlen Barn av lyset reutgitt som CD av Smart Patrol Records.

Stein Olsens sønn, Ariel Joshua Olsen, er i dag bassist i bandet. Han var blant initiativtakerne til denne kulturmønstringa, som ble ei fantastisk markering av kulturkreftene i Tromsø til støtte for vår vennskapsby, Gaza.

KULTURMARKERING FOR GAZA

Nordnorsk forfatterlag ble bedt om å lese under den to og en halv times lange forestillinga som ble avvikla til støtte for Gaza i går kveld. Det føltes faktisk betydningsfullt å få være en av de fem forfatterne som leste. Lillescenen i kjelleren på Kulturhuset i Tromsø var smekkfull av folk som fikk et variert program med appeller om Gaza og situasjonen der, musikk og opplesninger.

Sigbjørn Skåden leste samiske tekster, så gikk turen til inuitten Evie i det nordvestlige Canada, henta fra boka min, Arktis utfordrer. Så lettet Morten Wintervold på smilebåndene hos publikum med røffe dikt fra samlingene Utfall og Nytt kull på voksenopplæringa.

Endre Lund Eriksen tok publikum med til Hiroshima under siste verdenskrig med boka si, Det tar ikke slutt, før Liv Lundberg leste dikt fra Ramallah og den palestinske forfatteren Faiha Abdulhadi, som Liv hadde gjendiktet til norsk.

Vi opplevde samtlige at et svært lydhørt publikum fulgte forfatterlagets opplesninger og at det var en fin og meningsfylt opplevelse.

PØNKERJUL

Han er hes i telefonen. Klokka er 17.15 og det er lillejulaften. Han skal tilbringe jula på landet hos kjæresten og har plutselig oppdaga at siste bussen går om en halvtime. At han ikke har henta julegavene. Ikke at han får så mange. Men noe får han. Og nå løper tida plutselig fra den coole punkern.
- Modern, hvor der du? Kan du hente meg i byen? Nå?

Jeg skal spise lille julaftens-kvelds med gode venner. Er på tur ut døra med bikkja, ullskjerf og overtrekksbukser for å gå lufteturen først. Men jula er først og fremst barnas høytid. Jeg finner fram bilnøklen og bikkja hopper fornøyd inn i baksetet. Fem minutter seinere bremser vi opp foran kjøpesenteret der han står i julebelysning og varmer seg innafor glassdøra. Han har store bæreposer i begge hender.

- Hva skal du ha på deg i morra, spør jeg litt borgerlig når han setter seg inn i bilen. Kjærestens familie er kjekke folk.
- Har lånt en dress av broder’n. Har den her! Han knitrer med den ene posen.
- Og skjorte, fortsetter han stolt. - Den er fin, ekte Armani.

Vel og bra, tenker jeg bekymringsfullt mens vi spinner opp den islagte bakken. Hvis han vasker det nå snart en-1 meter lange, svarte håret som faller ned fra den smale stripa midt over skallen (resten er barbert bort), grer det og fester det i en hestehale, blir han sikkert litt stilig. Men det har ikke vært en kam gjennom det håret på så lenge jeg kan huske. Så neimen om jeg vet.

- Gud, jeg er blakk, stønner han i forsetet ved siden av meg. - Men nå har jeg handla både til deg og Sara, fortsetter han stolt. Selv om jeg, som vanlig, har understreket at jeg ikke vil ha julegaver. Han nå søt, da.

- Enn penger til bussen, spør jeg og aner et katastrofalt svar.
- Ingen, svarer han. - Men du har vel noen slanter, modern?

Jeg er som vanlig bare beslått med godt brukte kredittkort, men noe kan vi kanskje tyne ut av dem i en krisesituasjon på lille julaften? Jeg drar brekket på bilen kraftig til og vi dreier 360 grader over isholka på bakketoppen, freser Golfen tilbake nedover mot byen så snøføyka står og bare et blekt bjeff unnslipper bikkja under den hasadiøse manøvren. Etter nye fem minutter har vi pumpa mere spenn ut av den velsignede minipostbanken. Jeg stopper opp et øyeblikk med 200-lappen i hånda og tenker på hvordan livet var den gangen. Den gangen - før vi fikk plastkort. Det var andre tider. Den gangen hadde vi alltid god tid, det var alltid noen penger i lommeboka og punkerne gikk aldri med Armaniskjorte på julaften. Men det er lenge sia nå.

Han er en heldig ung mann. Bikkja har kjøpt han en ny MP3-spiller til jul, kattene har funnet et samlealbum med Jokke og Valentinerne. Det setter han sikkert pris på.

- Men du, modern, har vel kjøpt meg boxere og sokker, sier han smilende. Jeg hater å bli gjennomskua. Men han trenger det. Hele boxere er en nødvendighet når jeansen er så hullete at alt han har under, lyser ut i dagen. - Boxere og sokker er helt kult, sier han med et glis og putter 200-lappen i lommeboka. Hjemme stapper han julepakkene i nok en plastpose og vi spinner gjennom boligfeltet på vei mot bussholdeplassen. Klokka er 17.43.

Han står i lyset under lyktestolpen i den sundrevne jeansen, i en alt for tynn genser og ruller seg en røyk. Det har falt hvit, vakker julesnø over Tromsø denne ettermiddagen. Det lange, svarte hanekamhåret hans faller ned over ansiktet når han bøyer seg for å plukke opp alle plastposene. Bussen stopper opp ved holdeplassen i det jeg ruller ned bilruta og roper god jul av full hals. En lang arm i været i det han entrer bussen, viser at han har hørt meg. Vi rakk det. Akkurat. Bussen ruller ut fra holdeplassen og jeg finner en oppkjørsel for å snu bilen.

Det er trist, men nødvendig, at de små forlater redet og kommer seg ut i verden. Og ensomheten varer ikke lenge. Etter ett minutt piper meldinga inn på mobiltelefonen:

G jul modern, kåmer t byn 1 juledag har d no’digg å spise da?