VINTERDEPRESJON DEL 2

Det sner. Det er hvitt over alt. Her er noen små tips for dagliglivet: f.eks Hvordan leve et enklere liv. Noen tips ligger i all enkelthet her. De handler om å redusere. De handler om

Simple. Organized. Life.

I dag har jeg ikke redusert på noe som helst - bare kjørt varsomt hjem på snøen som falt i store mengder, med mine sommerdekk - og parkert i garasjen. I morgen har jeg time 12.30 for å skifte til vinterdekk. Hvis jeg kommer meg ned bakkene, da.

Etter å ha spist restemat (fiskepudding, poteter og brødskiver) har jeg ikke organisert noe som helst, bare slumret på sofaen og sett på TV - en sær sak av Torkjell Berufsen om hemmelige organisasjoner og siden en debatt om dissidenter i Kina og Nobelprisutdelingen til Liu Xiaobo. Jeg vurderer å begynne i morra. Med å rydde unna en bærepose om dagen og bære ut i søpla. Sortere alle ting inn på faste plasser. Noen som tror det funker etter snart 50 år i kreativt kaos? Vi får se.

I dag er det bare sofa, te og mild depresjon over vinterens ankomst. I morgen blir det sikkert bedre alt sammen. Helt sikkert.

EYES OF CHILDREN

Fin og sterk fotoutstilling i Rådhuset i Tromsø åpna i går. Gå og se den! Dette er bilder tatt av barn, - verden sett gjennom palestinske flyktningebarns øyne.

Det var opplesning fra boka Med håpet som våpen, Ragnar Olsen sang fine viser og Elisabeth Sausjord i Palestinakomiteen som ledet forestillinga under åpninga av utstillinga, var svært fornøyd med det fine oppmøtet.

Hun fortalte litt om ungdomssenteret Al-Jalil som er under planlegging i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh i Libanon, der mange unge norske solidaritetsarbeidere har bodd opp gjennom årene. Det var ei fin markering, et godt minne om Rashedieh.

HVA MAN KLARER

Jeg sliter hele tida med det jeg ikke klarer. Jeg vet at det å mestre er viktig og handler om hva man faktisk klarer og kan leve med. Og kan være stolt av. Det er sunt og fint å mestre. Jeg er imidlertid spesialist på å fokusere på min ikke-mestring, at huset har for mange hybelkaniner, at jeg forlater det ryddig og kommer hjem til kaos, at jeg ikke klarer å sende fra meg egne bokmanus fordi jeg har prestasjonsangst osv. I uendelighet. Det positive i livet er å fokusere på hva man har klart. Men det er i grunnen tilbakeskuende og fungerer dårlig som drivkraft til å fortsette videre, når jeg nå tenker grundig over dette.

- Du gjør så mye, sier folk. Hm. Jeg syns nå ikke det. Jeg gjør kanskje enkelte ting som er interessante og som vises utad, tenker jeg – fordi jeg er flink til å kave meg i retning av slike saker. Og liker oppmerksomhet. Men mye spennende? Neppe. Det meste i livet består fortsatt av å tømme og fylle oppvaskmaskinen, tømme og fylle vaskemaskinen, mate katter, gå tur med bikkja, betale regninger på nett, bekymre meg over økonomien eller irritere meg unødig over parkeringsbøter. (Jeg er kronisk uheldig med parkering, tror jeg.) Eller uforsiktig, - eller dumdristig, eller bare tåpelig og glemmer tida.

Å gå tur med bikkja er imidlertid en bra greie, og burde ikke stått i denne oppramsingen av trivialiteter.

Hva har jeg klart i år som jeg er stolt av:

Jeg har klart å sette og ta opp poteter dette året (men jeg har ikke klart å trille haugene med potetgress på dynga).
Jeg har lagd to flasker solbærsaft av egne bær (og allerede nå kjenner jeg at det rykker i den dårlige samvittigheten fordi det henger en masse bær igjen på buskene).
Jeg har hatt inne to firma for å se på taket mitt, som bare må skiftes (og dette burde vært gjort for tre år siden).
Jeg har fått bygd ferdig garasjen (men noe gjenstår, som for eksempel å male den).
Jeg har fått skiftet glass i et kjellervindu som ble knust under en fotballkamp for mange år siden. Men ruta står nå på trappa og må hektes inn på hengslene igjen. Noen må plukke ut noen biter gammelt glasskår inne i karmen først, men jeg har rett og slett ikke lyst til å gjøre det.

Hvorfor kjennes det sånn for meg, hele tida? Er jeg for ambisiøs? Neppe. Jeg strever meg gjennom livet, og er i grunnen den lateste personen jeg kjenner. Jeg driver med skippertak etter skippertak og kommer aldri på høyden. Akkurat nå sitter jeg og skriver med en god kopp kaffe i senga, i stedet for å stå opp og rydde kontorlokalet mitt som simpelthen er oversvømt av papirer som må sorteres og/eller kastes. Det er sol ute og ideelt å ta et tak i hagen. Og jeg må få rydda inn gressklipperen før snøen kommer, jeg vet det.

Men jeg har sagt ja til et arrangement i byen, så jeg må egentlig bare dusje og kle meg og komme meg av gårde. Jeg er spesialist på å takke ja til bekvemme ting så jeg slipper å ta tak i det jeg egentlig skulle. Og sånn går nå dagene. Sukk.

WOMAN'S ENEMY

Slår et slag for min øko-venninne Iselin og hennes blogg fra den økologiske rundreisa hun nå befinner seg midt i. Akkurat for tida i Danmark der jeg sakser hennes refleksjoner når hun går i sine boots og passerer de høyhelte damene på stasjonen. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen, jeg passerer hver dag damer på høye heler med en viss misunnelse. Men så skriver Iselin ettertenksomt: 

And, ironically, those ladies walking in high heels just smiled easily back at me, and I smiled back at them, and we were just one mind - two different pair of shoes, one world. Still walking the same street. hmm.. they say that those ugly bricks creating an old street from the 30s were intended to be a woman's enemy, as they all had to dress in high heels and not moving as fast forward as those wearing boots, usually men. So that men could run the cities, and women could just decorate them. That is how city life was created.

Jeg regner med at det blir uelegante clogs på meg i dag også, etter å ha vandret i støvler i potetlandet mitt hele helga. Elegansen bare må vike for det praktiske. Ha en god dag, uansett fottøy!

HELLE, HEI OG HÅ

Jeg lurer på hvor det slutta, eller begynte. At jeg definerte meg som feminist eller lot være. Jeg husker det ikke, - faktisk ikke. Men i dag registrerer jeg at jeg er mer opptatt av min egen potetåker enn av at NRK-kjendis Helle Vaagland twitter i undertøy og ender på førstesida i VG. Jeg er mer nysgjerrig på hvordan det går med Børge Ousland som seiler gjennom Nordvestpassasjen enn jeg er av kroppskrangelen mellom Helle Vaagland og Marianne Aulie. Og tenker, mens jeg går der og rusler i hagen, at Norge er et lite og provinsielt land når en slik twitter-fleip blir førsteside i landets største avis. Jo, jeg dro på smilebåndet. Jo, jeg syns hun er modig. Ikke Marianne Aulie, hun er jo innstilt på å selge kroppen sin og har tjent millioner på det. Det er jo i seg sjøl oppsiktsvekkende, men ikke noe nytt i vår vestlige virkelighet. Og Aulie er nok ikke min type, uansett. 

At Demi Moore viser sin magert skrapte og anorektiske kropp fram for offentligheten i en alder av 47, drar jeg i grunnen på skuldrene av. What's new? Men Vaagland syns jeg er litt modig, samtidig som jeg kjenner på en enorm frustrasjon over at kvinner som kler av seg, fortsatt er førstesidestoff i VG. Hun provoserer, men samtidig blir det litt sånn media-babe over det, - unnskyld Helle Vaaland, - for hvis det var en kvinnelig programleder i Vestlandsrevyen eller Nordnytt som hadde gjort det samme, hadde det knapt nok blitt et lokalt nyhetsoppslag av det. Eller hva tror du? 

Det er en hovedstadsprovinsialisme i dette mediabildet som fortsatt plager meg etter 30 år som journalist i nord. Og noen førstesideoppslag som får meg til å fryse på ryggen over hva et lite, rikt land setter opp som første sak i sin avis. Feminisme eller ikke? Er det det dette egentlig handler om - og er det i så fall viktig? Vet at jeg har stått på et helt liv for kvinnenes plass i verden, men minst like mye for å gjøre viktig stoff synlig for et større publikum. At det var viktig å være jenter i journalistikken og kunne gjøre så mye mer enn å vise seg fram, har alltid vært bakteppet mitt. 

Noen barrikadestormer ble man aldri, det var for mye henting og bringing til barnehagen og for mange uvaskede gulv som stadig tok oppmerksomheten. Det betyr ikke at man ikke så hvor skoen trykket. Lik lønn for likt arbeid, samme muligheter til å få stoffet sitt på, til å bekle sjefsposisjoner. Og som viktigere er, ser jeg etter hvert: Å få definisjonsmakt. Ikke forbli i avmakt, med et stort, bortgjemt sinne over alt som ikke ble slik vi hadde håpet den gangen vi var unge og ville slåss. Jeg kjenner meg igjen i diktet der det står at sinnet sjelden ble til noe mer enn ei knytta hånd i ei bukselomme.  Har blogget om dette før, flere ganger.

Fagforeningsarbeid og 8.mars-tog til tross. Kvinner har ikke oppnådd definisjonsmakt verken i vårt samfunn eller ute i verden. Det holder ikke med Gro Harlem Brundtland som landets eneste kvinnelige statsminister. Hun var da heller ingen ihuga feminist. Kvinnelønn er fortsatt en realitet, snart førti år etter likestillingsloven. Og kvinnelige politikere blir fortsatt kledd opp i damebladene eller mobba fordi de er for feite for opinionen. What's new?

Så fordi vi som kjønn, fortsatt mangler makt til å endre på skjevheter, blir vi tvunget til å twitre oss i undertøyet for å få førstesider. Det er i grunnen veldig trist, selv om jeg fortsatt syns Helle Vaagland er ei modig dame. Samtidig som hun er blond, sexy og NRK rikskjendis - noe som gir henne drahjelp så det monner. Hjelper dette - eller er det fortsatt med på å vise fram avmakt - selv med et snev av humor? Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg syns. Så jeg drar min knyttede neve opp av lomma og gyver løs på sommerens stolthet, potetlandet.

BONDELYKKE

Det lukter solbær. Jeg har plukket en pose full - selv jeg som hater å plukke bær klarer det, med saks - og har på dovenmannsvis lagt dem rett i ei gryte med litt vann i bunnen og dampet til saft. Blir til ei flaske vanvittig god saft, bedre enn den beste vin. Som lukter sommer. 

Har også henta opp mandelpotet (se skrytebildet øverst) fra den bittelille åkeren. Det kjennes godt og høstlig og noen av potetene er faktisk fine på størrelse. Men de fleste er små. Veldig små. Ikke så rart når de kom i jorda først til St. Hans og det har regna hele sommeren. 

De aller første jeg tok opp fra årets forsøksåker, var gulløye. Trillrunde og gule og kjempegode. Og det er noe med å plukke poteter. Selv om man har vondt i ryggen og er støl, er det godt å plukke poteter. Bare nok til én stor posjon av gangen, godt vaska og lagt i 200 grader i ovnen, ut derfra gloheite for å spises med godt smør til. Finnes knapt noe bedre.

Salaten har også vært romslig med meg i år, leverer og leverer til langt ute i september. Dillen står og nikker, og de første peppermynteladningene er allrede lufttørka i steikovnen. 

Det er fint å ha en hage. Det er sjelebot, og det smaker så vanvittig godt når man kan høste inn av markens grøde. Man blir virkelig lykkelig av det. Ekte bondelykkelig og tilfreds.

FLYTTE EN BY

Har vært en tur tilbake til Kiruna, byen som på mirakuløst vis skal flyttes. Ennå bærer den ikke preg av det, utenpå - men den nye traseen til jernbanen er lagt og skal være i drift fra 2012. Da blir den gamle jernbanestasjonen borte, og første tegn på flytteprosessen et faktum.

Abisko nasjonalpark og fjellpartiene rundt byen er forresten veldig flotte i sine høstfarger akkurat nå. Veldig flotte.

Og den nye traseen som skal svinge seg rundt fjellet Kirunavaara, tegner allerede sine skarpe kurver i landskapet.

Det er jernmalmen under Kiruna og gruvedriften som er årsaken til at byen nå er på flyttefot. For dypt under byen ligger jernet som skal hentes opp i dagen, prosesseres til pellets og sendes på malmtog til utskipning i Narvik.

TÅKE

Det er tåke ute, tåke over det grønne gresset i hagen. Tåke mellom husene her på Elverhøy. Alvenes høyde. Det er september, og mye ligger ennå skjult i alt det hvite. Jeg hører lydbok, Herbjørg Wassmos "Hundre år" - og lurer på om det faktisk er sånn at noen er eslet eller støpt, preget, utvalgt eller planlagt til å bli forfattere. De som bare må skrive. De som ikke kan noe anna. Hele livet, bare må skrive. 

Jeg har alltid hatt det sånn, men det har alltid vært noe anna i veien. Alltid et - skal bare. 

Jeg tror jeg har gjemt forfatterskapet i tåka, under ei ripsbærbusk eller i ei dyp skuff. Eller i en bunke aviser og magasiner som skulle vært kasta, men som likevel ble liggende. Jeg er full av uforløste begynnelser. Noen av dem blir nesten sluttført, og så blir de liggende. Som av en slags sjenanse. Skal bare. Først. Før jeg behøver å slippe dem ut i det levende livet. Disse skumle bunkene med ark som kalles et manus. Skal bare. I alle år.

Alltid noe som kom i stedet - et barn, en katt, en mann eller flere, en hund, en jobb, et arbeidsoppdrag eller en reise. Jeg kjenner folk som sikkert er skapte til å bli forfattere, som skriver etter førti, femti års levetid der de har gjort helt andre ting. Men endelig oppdager de at det er skrive de skal, og så kommer fortellingene rullende ut, fram i lyset. 

De er ikke lenger gjemt i tåka. "Endelig oppdager de" - skriver jeg, og det er kanskje en helt feilaktig antagelse. Kankje har de visst det hele tida. Akkurat som meg.

HOME AGAIN

Hvordan er det å komme hjem etter uker uten mobiltelefon, mail, facebook, aviser og internett? Det er rart, for det har ikke vært noe savn. Og nå som jeg våkner i senga mi en lørdagsformiddag, har jeg så vidt rukket å åpne noen bag'er, vært innom jobb og gått et par turer med min elskede lapphundvenninne som helt klart har savna matmor. Hun var så hoppende glad at jeg blir helt rørt.

Gammelkatta Melchior vil sove i fotenden, mens ungdomsopprøret Pinball kommer dragende med flere istykker-tygde spissmus og legger gavene på trappa. Mjau. Potetlandet er blitt frodig. Salatbedet bugner av grønne gaver.

Men mitt indre øye er fylt av inntrykk fra isbjørn og brefronter, kanskje særlig den mektige Austfonna som strekker seg kilometer på kilometer langs sørsiden av Nordaustlandet. Et mektig skue.

Bloggene mine fra ICE-toktet kan du lese på denne nettsiden.

All my blogg writings are found here. And thanks to you all for a lovely trip!

STERKE ICE-INNTRYKK

Det har vært sterke møter med is og mennesker de siste tre ukene. Bloggene fra turen nord og øst for Svalbard finner du på NRK sine samlesider. Men også dyrelivet har preget meg, ikke minst de mange og nære møter med isens konge. Det har gjort sterkt inntrykk på meg.

Her er en gjørmeflekket isbjørn som vi seilte forbi på et isflak på veien sørover fra toktet. Denne er på ei reise mot ukjent land. En sjebne den deler med mange av sine artsfrender, nå som isen smelter i polområdene.