ELSKER. ELSKER IKKE

Dette er ikke mi favoritt-tid av året. Sola kommer og avslører alle vinterskitne vinduer, dyrene røyter og pelsdotter flagrer uansett om vi støvsuger huset hver dag. Det er hår på klær og på sengetøy, hybelkaniner under sofaen og ethvert kjærtegn fra katter eller hund medfører hårete gensere og cordfløyelsebukser med rester etter dyrekos. Og utendørs ligger stygge-stygge-stygge vårvinteren og avslører møkk og skitt og kvister og kvas. 

I valget mellom elsker og elsker ikke, velger jeg det siste. Ville gjerne dratt min vei, ville gjerne sluppet å være her akkurat nå. Ville gått rett ut av støvletter og inn i sandaler. Eller labbet ut barfot.

April og mai er ikke orntlig vår her nord, bare smeltetid og kaostid. Og jeg vantrives.

Men optimisten i meg er ikke død riktig ennå. Jeg styrer bilen innom det nærmeste garteriet, sånn bare for å ta en titt. Kjører småplystrende hjem med bilen full av stemorsblomster. De tåler frost. De tåler en tøff vår. De er mine venner. Jeg håper virkelig at disse ikke er for hårdt drevet og at de tåler lav temperatur, for termometeret viser bare 6 grader. Og i morgen rydder jeg de første pottene på trappa og later som om det er vår. Elsker kanskje litt, likevel?

PÅMINNELSE

Fant dette sitatet et sted, men husker ikke hvor. Syns bare det var en sånn fin påminnelse, selv om gårsdagen skrives uten d. 

Det får så være. Smil. 

Sitter med beina på bordet, pc'en på fanget, ingefær-te i koppen og drømmer om i morgen. Ikke noe spesielt med morgendagen, bare at den er et stykke nærmere sommeren.

LØRDAG TIL ETTERTANKE

Det sner. Men noe av virketrangen har kommet tilbake. Det gikk så mye lettere å stå opp i dag, overtale naboen til å kjøre meg og bikkja til veterinæren for kloklipp. Bikkja, altså - ikke meg! Hjem til en kopp kaffe og en røyk på uteverandaen. Naboen, altså. Ikke meg! 

Inn og løfte støvsugerslangen opp i angrepsposisjon. Bikka har ikke bare nyklipte klør, hun røyter. Det vil si at støvsuging bare er en bortkastet greie - omtrent som å måke oppkjørselen mens det snør. Men det må gjøres, og det er fint de første fem minuttene. Det er en typisk ettertankens dag: Jeg skal aldri mer ha langhåret hund. Jeg lover. Aldri mer skal jeg ha gammel bil som streiker på en fredagsettermiddag, aldri skal jeg ha katt som må ha tenner trukket eller må avlives og aldri mer skal jeg lage mat på en fredagskveld og ikke rydde etter meg fordi jeg ser på Skavlan og er sliten. For det kommer jo aldri noen fe hit på lørdagsmorgenen og ordner opp. Pussig nok.

Ikke skal jeg ha hus mer, som trenger vedlikehold, og i hvert fall ikke enda en katt som er ung og dynamisk og rådyktig på å stjele det skitdyre spesialfóret fra gammelmonsen. Jeg er langt inne i de dype forsetters tid og ser med en klagende mine på naboen som kommer innom med det bruke askebegeret. Hun kjenner meg godt og skjønner omtrent hvor jeg befinner meg i landskapet. 

- Ikke klag, sier hun. - Ikke et ord! Du bor ikke i Japan og har verken mista hjem eller noen av dine kjære akkurat i dag. Så bare klapp igjen med den bortskjemte sytinga!

Jeg tar det til meg. Blir stille og ser ut på snøhaugen i hagen. Den er høy som en skyskraper og kommer ikke til å smelte før St. Hans, tidligst. Men den er i hvert fall ikke radioaktiv! Og både barn og hunder kan med stor ro drikke vannet som kommer ut av springen. Så hold ut folkens, og tenk gode tanker. Det står ei ny helg for døra. God lørdag!

VOLDTEKT SOM METODE, NÅ OGSÅ I LIBYA

Voldtekt som metode. Skal jeg si noe om det? Det skjer i nesten alle kriger og er bare helt sykt. Og meningsløst. Hvorfor lemleste kvinner for å få uttrykk for en aggresjon som andre har utløst? Å straffe dem for krigen - som om det var disse kvinnene som hadde utløst dette meningsløse. Hvorfor skal disse kvinnene lide? Og ødelegges?

Likevel skjer det, gang på gang. Det gjør meg syk, og gir meg lyst til å spy. Samme reaksjon som jeg har på kjønnslemlestelse av kvinner. Jeg er ingen rosa blogger. Derfor, la meg si det som det er: Jeg spyr ved tanken.

La oss gjøre noe med det, dere.

VÅRJEVNDØGN, PÅ JORDEN ET STED

Dag og natt er like lange!  Fra nå av blir dagene lengre fram mot sommer. Hurra! 

Vårjevndøgn inntreffer rundt 20.–21. mars og høstjevndøgn rundt 22.–23. september hvert år. Når det er jevndøgn, er dag og natt like lange over hele verden, og sola står i senit, loddrett over ekvator.

 

Fra soloppgang til solnedgang vil det gå nesten nøyaktig 12 timer. I dag. Det er nå fint å vite. I dag står sola også opp over Nordpolen og går ned først ved høstjevndøgn. I mellomtida er det midnattsol der, hele tida. Litt freaka, når man tenker over det.

Mer fysikk for den som trenger det, finner du her. Og litt André Bjerke til slutt, med diktet: På jorden et sted

Tro ikke frosten som senker en fred

av sne i ditt hår.

Alltid er det på jorden et sted

tidlig vår

Tro ikke mørket når lyset går ned

i skumringens fang.

Alltid er det på jorden et sted

soloppgang

 

LAZY LØRDAG

Lørdager er late dager. Men det er ikke helt sant. Det er alltid en vaskemaskin som fylles og tømmes, en tøketrommel som går, katter som skal mates, hund som skal på tur, en oppvaskmaskin som skal kjøres. 

Jeg rydder på lørdag, men langsomt. Leser avisene med omhu, løser eller løser ikke en sudoku i A-magasinet, leser på Facebook, skriver på bloggene mine. I dag har jeg lagd en sterk vri på en coleslaw salat som jeg tar med meg på damemiddag i kveld. Kanskje legger jeg oppskriften ut på MATFRONT i morra. Eller kanskje ikke. 

Mest av alt gleder jeg meg til den danske søndagskrimmen som fortsetter etter to episoder sist helg! Danskene er gode på krim. Og jeg elsker krim, både i bokform og på film. Livvaktene heter den og ligger på nett-TV her i noen uker framover. Jeg elsker krim. Og jeg liker virkelig de late lørdagene. De er det gode liv. Liker dem virkelig.

JAPAN

Japan. Med sin Zen buddisme, sine vakre hager og sine geishaer, med plass på verdensbørsen, med sin yen og sin teknologi, sine hardt arbeidende mennesker boende i tette storbyer og nesten uten ferier fra sine arbeidsgivere. Japan med sine historier om selvmordsbomberne fra siste krig, sin tang- og fiskespisende befolkning og sin anime og manga, Japan med sin Sukyaki og Fujijama-fjellet, med Haruki Murakamis forfatterskap og soyasaus, wasabi, spisepinner og sushi. 

Japan. Nå også med tsunami og matmangel og manglende elektrisitet og atomkraftverk som spyr ut radioaktivitet, og det som før var Nagasaki og Hiroshimas lange skygge, skifter navn til Sendai og Fukushima Daiichi-kraftverk. 

Her hjemme står tv-en på med BBC World News og jeg prøver å fatte hva som skjer. Men tror ikke helt at jeg klarer det. Til ære for Japans brilliante plass i verdens teknologi legger jeg ut en lenke her og håper at Japans befolkning må klare det enorme presset som landet nå er preget av. Helt uvirkelig er det. 

Og når Angela Merkel allerede i dag ber Tyskland stenge ned sine gamle reaktorer, og Lufthansa nå har kansellert sine landinger i Tokyo, tenker jeg at verden nå langsomt åpner øynene for hva som skjer på jorda. Det er skremmende. Og får konsekvenser langt inn i framtida.

En sterk artikkel om japanernes holdninger under krise finner du her.

ORD PÅ VEIEN VIDERE

Whatever you do or dream you can, begin it. 

Boldness has genius and power and magic in it.

                           Johann Wolfgang von Goethe 

VEIVALG OG ETTERTANKE

THE ROAD NOT TAKEN

Two roads diverged in a yellow wood,

And sorry I could not travel both

And be one traveler, long I stood

And looked down one as far as I could

To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I

I took the one less traveled by,
And that has made all the difference. 

Robert Frost

Om kunsten å velge sin egen vei, ikke den som de fleste andre går. Og noe om at valgene vi gjør, er fundamentale - og leder oss videre i en retning, når vi nå først har valgt en sti eller vei gjennom livet. 

Hva hadde skjedd hvis jeg valgte annerledes, den gangen veien delte seg?

TRAMTEATERET I FANCY RADIODOKUMENTAR

Anbefaler RADIODOKUMENTAREN om Tramteaterets historie, den finner du her. 

Den stilige bildemontasjen har jeg hentet på ei nettside med masse fin informasjon om teateret. Den finner du her. Jeg har alltid vært kjempeglad i gruppa, hver enkelt av dem og teateret som sin helhet. En vekker var de, og det er med aldri så lite mimring og ettertanke jeg hører radiodokumentaren. Og koser meg! Storkoser meg!

Her er Randi og Ronny, superskurkene.  

Du sku'kke vært tjuv, Ronny - du sku' vært kålrot.

Også Pelle Parafin, da - Frida Frosk og Sandra Salamander og Ragna Rekkverk og Leon Latex. 

De var eminente, den Tram-gjengen. Det var de!