SKRIVEKURS PÅ SKIPNES

Første helga i august er jeg bedt om å holde skrivekurs på Skipnes i vakre Vesterålen og det gleder jeg meg til.

Etter flere skrivekurs i fjor høst, ble jeg innmari inspirert over å se hvor mye spennende og interessant som kom fram hos deltagerne. Jeg håper derfor at det kommer mange kreative folk som har lyst til å jobbe seriøst med det å skrive.

Stedet Skipnes er i hvert fall ei perle. Det gamle fiskebruket tar i mot gjester hele sommeren, og det er folksomt i helgene med mye og variert aktivitet. Fredag 1. august samles vi og blir kjent - og om kvelden skal det arrangeres quiz i Skipperstua.

Lørdag går vi i gang, og jobber ute hvis været holder mål. Men det er tak over bryggekaféen og ulltepper til å ha over knærne, så jeg satser på at vi bruker området rundt Skipnes og naturen så mye som mulig. Ta med uteklær og godt fottøy. Innimellom blir det korte samlinger med lesing, tilbakemeldinger og forelesninger. Og så intense skriveøkter med stadig nye utfordringer.

Vi skal jobbe med å skrive etter inspirasjon fra den amerikanske skrive-guru'en Natalie Goldberg. Your most potent writer's tool is your own mind, sier hun, og derfor er kurset åpent for alle, uansett tidligere erfaring. Vi skal jobbe med egne tekster og med å presentere tekster for hverandre, og jeg skal gi så mye individuell hjelp som jeg er i stand til.

Selv om jeg har gått to forfatterstudier, gitt ut fire bøker og jobbet som journalist i snart 30 år, kan jeg uten videre gjøre Natalie Goldbergs ord til mine:

The challenge we face as writers, begins with the process of turning inward and then trying to communicate what we find.

Derfor handler dette kurset ikke om å være flink eller om å prestere, men om å ta i bruk egne ressurser på nye måter. Påmelding til Astrid Rørtveit på telefon 95276039 eller på mail til post@skipnes.com

Du kommer til Skipnes med hurtigbåt fra Myre eller fra Skjelfjord kai (buss fra Sortland), og rutetidene er lagt inn her. Kartet har jeg funnet hos Vesterålen Reiseliv og du får fram en større versjon ved å gå til deres nettsted eller dobbeltklikke på kartet her.

Vel møtt i Vesterålen med skarpskodd penn!

HELLIG TRE KONGER

De er oppkalt etter de tre vise menn, eller de såkalt hellige tre konger i gammeltestamentet. Den eldste av dem er Balthazar, født i 1994 og fjorten år gammel. Han er kongen i gata. Verdig, langpelset. Klok og vakker.

Han plager naboen med høylydte vræl når det står fisk på menyen. Det gjør det oftere der enn her i huset. Han bor derfor ofte inne hos dem når han syns det blir for tørt i matfatet her hjemme.

Av aviser liker han særlig Aftenposten. Han liker at jeg ligger på sofaen og leser. Da kommer han og legger seg midt oppe i nyhetsbildet. Han liker at det er en stor avis og at den knitrer når han brer seg ut over overskriftene i all sin velde og gjør meg oppmerksom på sin eksistens. Kongen blant dem alle. Ingen tvil om det.

Melchior er panteren. Fuglefangeren og slosskjempen som jeg måtte true med avliving etter en intens serie med antibiotika og veterinærbesøk som ingen ende ville ta. Han er klok nok. Han forsto øyeblikkelig at han måtte legge inn årene og coole ned fordi det ble så mye sykestell og medisinering at matmor gikk lei.

Han har en kraftig stemme. Han høres godt og gir gjerne lyd fra seg. Han er gavmild. Når han har krepert en fugl eller tre, kommer han og legger restene igjen til meg på trappa. Svært stolt. Noen ganger er det en stakkars fugl uten hode. En annen gang var det bare føttene som lå igjen. Men han vil gjerne ha ros når han har vært ute for å redusere fuglebestanden i området. Hva skal man gjøre, da? Kjefte på krigeren? Helt umulig. Han ville så uansett ikke ha fatta poenget. En gang var han borte i tre måneder og vi hadde landesorg. Men vi fant han igjen tilslutt. Lykke, lykke.

Den tredje er vår baby boy, Kaspar. Den siste av de tre vise menn er jo faktisk avbildet som en liten, svart gutt i mange fortellinger. Men denne gutten heter ikke Kaspar, det er bare noe som står i papirene hans.

Pinny kom som et lynnedslag inn i huset. På det første bildet jeg tok av ham, sitter han inne i oppvaskmaskinen. Hvor ellers?

Etter som han det første året oppførte seg som en sprettball, fikk han navnet Pinball som selvfølgelig bare ble til Pinny eller Pinny Boy. Kjært barn har mange navn.

Vi tror fortsatt at han ikke er helt normal. Han er vokst opp sammen med en lapphundtispe, og tror følgelig kanskje at han er en valp. Eller en krysning mellom hund og katt. Når bikkja og jeg skal går tur, blir han med. Som regel går første del av turen over gravlunden i nabolaget, før vi krysser ned i skogen. Om vinteren er det mørkt, og han får vanvittige anfall av angst og hyler når vi går fra han eller er kommet for langt bort fra heimen. Da må jeg bære han hjem på skuldra. Det ser umåtelig teit ut, med svart hund i bånd og liten svart katt rundt nakken. Nå er det heldigvis lyst hele døgnet, - og han har fanget og spist sin første fugl. Kanskje er han i ferd med å bli voksen og skjønner at han er en katt? De færreste valper fanger fugler, mener jeg. Så det er vel et et håp om fredeligere turer etterhvert, får vi anta.

Det er forøvrig ikke sant at katter ikke er varme og sosiale. Jeg har tre levende eksempler rundt meg, dagstøtt. Og kommer jeg seint hjem om natta, aleine, er de på pletten og hilser i oppkjørslen. Man føler seg elsket. Og det hjelper. Litt, ihvertfall.

LØPSTIKKE OG KJÆRLIGHET

Det tar tid å venne seg fra livet ombord på et kystvaktfartøy parkert ved et isflak, til vår-sommeren i nord.

Sjøl om det er såkalt sommertid nå, er det en kjølig fornemmelse knytta til denne årstida når det fortsatt er så kaldt i skyggen at man småfryser når man kler seg i sommerklær. Da var det faktisk bedre på isen, med overtrekksbukser og filtstøvler og vindtett påkledning når man først skulle ut.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om, men det demrer noe om at blåveisen sto i knopp da jeg kom hjem og at løpstikka vokser sånn at det vises fra dag til dag. Så det er i hvert fall vår. Men jeg føler meg fortsatt litt bortreist, smil.

Løpstikke er en staselig plante, Levisticum officinale, eller lovage som den heter på engelsk, kjærlighetsurten. Jeg legger store mengder av den i ovnen og setter den på mild tørking i 50 graders varme, og da lukter det fantastisk i hele huset. Siden strør jeg den på salater, har den i dressinger og smaksetter supper og fiskekabaret med løpstikke. Det er knallgodt.

Fiskekabaret er forresten fin sommermat: Hardkokte egg, reker, krepsehaler, fine biter av all slags god fisk, fint oppkuttede grønnsaker som selleristang, strimler av gulrøtter og et lite dryss av fersk løpstikke. Aspicpulver kjøpes i butikken og blandes i en halvliter kokende vann. Stå kaldt til det stivner. Hvitløksmajones, sennepsmajones og/eller en god rømmedressing til. Vel bekomme!

Ha ei fin helg, alle sammen. Håper løpstikka får ei frodig påvirkning på kjærlighetslivet til alle bloggleserne, nå som sommeren står for døra her nord. Bøndene pleide å plante den ved utgangen av fjøset slik at kyrne og kuene tok seg noen skikkelige jafser før de skulle ut og ha seg i enga. Det var i de gode tider før kunstig inseminasjon ble innført. Og løpstikka virker, nemlig. Både på lysten og evnen. Garantert.

EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.

Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.

BLINDPASSASJEREN

Hun har fløyet langt. Hun er alene. Og hun har så definitivt funnet ut at det varme akterdekket på kystvaktfartøyet KV Svalbard er lunt å sitte på og godt å gå på. I ei lita sidelomme har hun funnet ly og ei luke der hun kan fly ut og inn som det passer.

Av og til er hun ute på et av isflakene og inspiserer at forskningsarbeidet går som det skal. Så flyr hun tilbake til plassen sin, der en av befalet på kystvakthøflig vis har lagt ut pent oppsmult Wasa knekkebrød og Gjendekjeks. Det faller i smak.

Hun er stadig nede og plukker litt mer å spise. Bare en drøy meter unna. Når jeg legger meg på dekket med kamera, bikker hun på hodet og flytter seg prøvende litt fram og tilbake. Det er som om hun kikker på meg og lurer på hva jeg holder på med.

Jeg spør om hun ikke har en jentevenn eller en kompis i nærheten, det ser ikke sånn ut. Ikke er det noen høvelige hekkeplasser i nærheten, heller. Vi flyter med et isflak i sørlig retning gjennom Framstredet, et sted midt mellom Svalbard og Grønland. Men blindpassasjeren ser ut til å trives. Hun gløtter på meg med ravnsort blikk. Hopper ned i matfatet og snapper en liten kjeksdessert. Og vips så er hun borte.

Vil du vite mer om denne vakre, lille trekkfuglen som ofte samler seg i store flokker når den mellomlander på fastlandet på vei nordover om våren? Den spiser det den finner på sin mellomstasjon, i fjæra eller på bare hageflekker, før den tar den siste, kalde etappen nordover til Svalbard, der den er et kjærkomment vårtegn. Les om snøspurven her.

Hva denne lille dama gjør midt ute i Framstredet, er ikke lett å svare på. Forresten er jeg ikke så sikker på at det er en jentesnøspurv. Det en sannsynligvis en ungspurv, mener biolog Christian Wexels Riser i det han haster forbi på dekket på vei inn til den marine lab’en på akterdekket. Det skal være mulig å se forskjell på hanner og hunner når de vokser til. Men dette er kanskje rett og slett en vilter tenåring som har stukket av fra flokken? Fin er hun i hvert fall, den lille blindpassasjeren på KV Svalbard.

Hos Norsk Polarinstitutt finner mer om snøspurven.

I LUFTA MED ELEKTRONISK FUGL PÅ SLEP

Jeg får bare en halv times forvarsel.

- Pokker, tenker jeg. - Det er en tre timers tur, og jeg som drakk tre kopper kaffe til frokost!

I løpet av halvtimen må alle batterier være fullt ladede, nye videokassetter på plass, og jeg tenker øyeblikkelig på at jeg ikke må glemme solbriller og doble ullsokker fordi det ikke er plass til skotøy i overlevingsdraktene. Alle tre kamera må med – og hvor mye skal man ha på seg under? Ved havari ville jeg fortrekke overtrekksbukser og varme klær i massevis, men i et trangt helikopter der man skal registrere mest mulig, er ikke mye klær noen fordel.

0900 går helikopterprosedyren over høytalerne på kystvaktfartøyet KV Svalbard; ingen hodeplagg, ingen løse gjenstander, ingen ferdsel på dekk. Helikoptergjengen inntar sine faste posisjoner, jeg får hjelp til å dra glidelåsen på overlevingsdrakten helt opp under haka, sjekker at jeg har hette og gummihansker i lommene og kryper inn på henvist plass bak i helikopteret.

Det er strålende sol fra skyfri himmel, minus ti grader kaldt, høy luftfuktighet og sikt over 10 km. Vi skal fly med EM BIRD for å avlese istykkelsen vestover mot Grønland.

EM BIRD er en elektromagnetisk sonde fra det tyske Alfred Wegener-instituttet. Den sender ut stråling som både avleser avstanden ned til havnivået og avstanden til isens overflate. På en enkel måte kan forskerne dermed beregne hvor tjukk isen er i hvert enkelt målepunkt. Alle disse målingene sammenholdes med det som har blitt gjort i og under isen fra stasjonene ved KV Svalbard. EM BIRD henger altså under helikopteret mens vi flyr, og kablene er trukket fra det ca 10-12 meter lange instrumentet opp gjennom vinduet til oss som sitter i helikopteret.

I løpet av få minutter har vi letta fra dekk og er på vei ut i det virkelig store intet. Sol, is, hav og himmel er alt man ser, mens pilot, mekaniker og de to tyske forskerne kommuniserer kjapt og effektivt i øreklokkene. Hvert 20 minutt må vi sjekke kontakten med KV Svalbard. Og etter hver måling der vi flyr et langt strekk med bird’en bare 15 meter over isen, må vi opp og kalibrere instrumentene. Og da henger vi høyt der oppe, i ett og samme punkt og surrer.

Hva tenker man på når man flyr i slike områder? Jeg prøver å finne ord.

Det er så usannsynlig vakkert overalt. Alle avskygninger av hvitt, sølv og blått i landskapet, alle nyanser av sol som skaper varianter av skygge og kontraster langt der nede. Noen flater er hvite og nesten helt glatte, men ofte er det smale sprekker eller åpne råker der blåsvart hav glitrer. Store vannflater er helt åpne, bare dekket av et tynt, tynt isskikt, - som den glasstynne isskorpa på søledammene etter den første frostnatta om høsten.

Siden flyr vi over områder der skruisen har reist seg i meterhøye vegger og viser fram sine sterkt blåturkise bruddflater. Og så går vi igjen høyt, høyt opp for å kalibrere instrumentene, jeg løfter blikket fra kamera og ser meg rundt.

Så husker jeg plutselig at jeg både har høydeskrekk og fear of flying, og lurer på hvilken skjebne det er som har ført til at det er jeg som henger akkurat her, mellom isen og himmelen og ser verden som ny for første gang.

Jeg liker ikke kalibreringens stillstand. For meg er det egentlig helt unaturlig at vi henger der i ett punkt, helt stille – som i en tynn tråd som kan briste hvilket øyeblikk som helst. Og så kommer jeg til å tenke på at jeg traff noen urfolk fra Papua New Guinea en gang for mange år sia, og at det finnes et ord for helikopter på pidgeon-english, som er det blandingspråket de innfødte bruker i samtale med kolonialistene. De fortalte meg at helikopter het:

Eggbeater in the sky, me, you, Jesus.

De sa at språket deres er konkret, og at en eggevisper som var eid av himmelen med plass både til deg, meg og Jesus, er et godt navn. Det syns jeg også, akkurat i dag.

Så nå må Airlift som driver helikoptertjenesten på toktet, ha meg unnskyldt. Men vi sitter jo faktisk i en bitte liten eggevisper i det store øde området som strekker seg fra Svalbard til Øst-Grønland. Og rundt oss på alle kanter er det øde, øde så langt som øyet kan se.

Dette tenker jeg på, der jeg sitter, mens geofysiker Marcel Nicolaus justerer oss ned i riktig høyde for en ny registrering over isen. Det er ikke sant at jeg er redd for å fly. Ikke i dag. Jeg stoler hundreogfemti prosent på pilot Terje Gundersen, som jeg har sett manøvrere helikopteret sitt opp og ned av hangardekket på KV Svalbard opptil flere ganger hver dag siste uke. Og faller vi ned her, blir det en død i et vakkert rike av is og kulde som jeg er utrolig fascinert av. Jeg er på et sted der min kalde kjærlighet har fått blomstre ei hel uke.

Jeg forundres over at vi ser så enormt store råker, så mye åpent hav midt i isødet. Men forskerne har sett det på satelittbildene og er forberedt.

Vi flyr mellom 79. og 80. breddegrad, og vi flyr rett vest mot Grønland og snur ikke før vi har nådd 12 grader 29 minutter vest. Da har vi sett de gigantiske isfjellene som har strandet mot kontinentalsokkelen til Øst-Grønland i det fjerne. Vi er tolv og en halv grad vest for nullmeridianen og GMT.

Og jeg kan reise hjem og fortelle at jeg endelig har vært på Grønland. Sånn nesten, i hvert fall.

PARKERT I ISEN PÅ 79 GRADER NORD

Ja, sånn lever vi her. Is i alle bauer og kanter. Jeg skal skrive mer etterhvert, om forskningen og vinden og isen og havet, om naturkreftene og alle lydene, kinoforestillingene og maten og isbjørnvaktene våre, om alle de fantastiske bildene som blir tatt og om at jeg ikke har tid til å blogge her, fordi jeg har mer enn nok å holde fingrene i som det er.

Du kan gå til www.nordnytt.no/nordnytt og finne bloggen min hvis du vil lese mer. Jeg skriver hver dag. Og tar bilder nesten hele tida. Det er egentlig ganske flott.

PÅ VEI NORDOVER

Vi prøvde ut KV Svalbards isbryteregenskaper i går, da vi henta ut seilbåten Noorderlicht fra Tempelfjorden på Svalbard, der den har ligget innefrosset i vinter. Vi pløyde 60 cm is som ingen ting, og lagde en råk slik at den lille seilbåten kunne ta seg ut av isen og gå tilbake til Longyearbyen.

På veien tilbake så vi vår første isbjørn. Han sto og venta på ved råken da vi returnerte, ikke det minste bekymra over størrelsen på dette kystvaktskipet som er 103 meter langt og med ei kommandobro som er 19 meter over isen. En helt cool bjørn, med andre ord. Er han ikke flott?

KLAR FOR ISEN, LENGTER ETTER VÅR

Mens snøen daler ned over Tromsø på det mest begrædelige viset, gjør jeg meg klar til å pakke. Det er helt paradoksalt, - mens alle andre uff'er seg over vinteren og lengter framover mot vår og varme, har jeg kanskje mine kaldeste uker, noensinne, - foran meg.

Det gjenstår å kjøre en maskinvask med klær, kjøpe kamera og finne ut hvor mye jeg egentlig trenger for 3 uker på havet. Sannsynligvis ikke så mye mer enn varme klær, kuldekrem og godt humør, pc'en og ei god bok. Mesteparten av tida satser jeg på å være ute.

Jeg skal virkelig utafor allfarvei, til iskanten på 80 grader nord, og innstiller meg på en periode uten mobildekning, men håper å kunne koble meg på nettet i ny og ne, sende noen meldinger og lese nyheter. Det er nå rart hvor avhengig man er av å stå i kontakt med omverdenen!?! Jeg har jo sittet på pc'en daglig i årevis, bare avbrutt av kortere opphold i ferier og på turer utafor allfarvei. Dette blir annerledes.

Da jeg reiste med forskningsfartøyet Lance på nordvestkysten av Svalbard høsten 2006, var vi 8 dager i sjøen uten at jeg var på nett. Det opplevdes ikke som noe savn. Men denne gangen er det altså tokt med kystvakta i tre uker, og 3 uker er lang tid. De sier at det er satelittdekning til skipet, så litt nytt fra den store verden må man vel forhåpentligvis få med seg?!

Jeg håper i hvert fall på vår, når jeg er tilbake igjen, søndag 1. juni. Da skal kystvaktfartøyet KV Svalbard ha såkalt Åpent Skip i Tromsø havn, og jeg håper mange tar seg turen ombord for å se på båten og for å høre forskerne fortelle fra toktet.

Les mer om turen her. Følg toktet de neste ukene på www.nrk.no/nordnytt

REISEFEBER

Ett snev av reisefeber har begynt å melde seg. Om ei uke, akkurat i dag, forlater jeg den spirende våren i nord og drar inn i isen. Kystvaktfartøyet KV Svalbard tar med seg et tjuetalls forskere opp til Framstredet mellom Svalbard og Øst-Grønland. Skipet er en isbryter, og skal opp til iskanten og inn i isen, slik at forskerne kan måle havstrøm, istykkelse og se på livet under den frosne overflata.

Tre uker skal jeg tilbringe ombord, medbringende pc, kamera, radioopptaker, skriveblokk, lesestoff og nok varme klær til å takle temperaturen ute.

Det kribler i magen, allerede. Husker jeg på alt jeg skal ha med meg? Hvordan blir livet ombord?

Bikkja skal på vårferie på Senja sammen med søstera si. De andre får klare seg som best de kan. Jeg ser fram til mitt livs opplevelse, et tokt der jeg skal blogge det som skjer, i den grad vi har forbindelse over satelitt sørover. Jeg føler meg som litt av en polar-babe allerede. Og verre skal det bli, smil. Følge med, følg med, snart begynner mitt kalde eventyr på 80 grader nord!

Hovedbloggen fra turen blir å finne på www.nrk.no/nordnytt og i En blogg om kald kjærlighet.