fredag 9. april 2010

SMÅ TING HJELPER

En av dagene her i Libanon besøkte vi en ung familie med ansvar for en av de vakreste gamle damer jeg har møtt. Da jeg spurte om å få ta et bilde, måtte svigerdatter øyeblikkelig legge sløret til rette sånn at hun så fin ut - og jeg smiler og tenker på min egen bestemor, forfengelig til det siste.

Sånn en fanstastisk fin egenskap det er hos oss damer, å ville se bra ut selv når alderen har satt sine dype spor! Det er ikke jåleri, det er et ønske om verdighet og estetikk. Jeg blir litt rørt og smiler samtidig.

Men historien i dag er egentlig om Hassan, hennes sønn, som sitter i rullestol og har fått hjelp fra venner i Norge til å behandle alvorlig nyresvikt, som selvfølgelig kan være dødelig hvis du lever i et fattig land og plutselig er uten hjelp. Hele historien om Hassan kan du lese her. Han ble skutt under en treffning for mange år sia og ble lammet fra livet og ned.

I dag trenger Hassan hjelp med ny kabel til den elektriske rullestolen sin. Ikke alltid så lett å oppdrive, og vi lover å gjøre vårt når vi kommer hjem til Norge sånn at ny kabel blir skaffet.

Også i Hassans familie er gjestfriheten stor. Vi sitter i skyggen utafor huset og får kaker, nøtter og kaldt å drikke - juicene de serverer her i landet er kjempegode - men de rene sukkersjokk for én som ikke er så vant til søtt. Det får så være. Det er gaver gitt med stor gjestfrihet og omtanke.

Hassan har store planer og ønsker å bygge nytt tilbygg med egen elektrobutikk og mer plass til familien. Selv i et område av Libanon der nesten alle vi spør, sier de tror det kommer en ny krig, er det stor vilje til å satse på framtida. Sånt er imponerende, men samtidig skremmende.

Små ting hjelper: Noen som legger et skjerf på plass. Noen som skaffer de hjelpemidlene du trenger for å overleve. Hjemme i Norge druknes vi av materiell overflod og glemmer den verden vi har rundt oss. En verden der de små, viktige tingene teller. Og de store, alvorlige. 

Facebook har 23 199 personer skrevet under på et Amnesty-opprop til Hillary Clinton om å legge press for å fjerne blokaden av Gaza.

Jeg vet ikke om det hjelper. Men et hvert press er viktig. Midt-Østen er en udetonert dynamittkubbe. Det kan eksplodere når som helst. Et hvert påtrykk i et område som dette, hjelper. Hvis vi kan skaffe en kabel til en rullestol, er det bra. Hvis vi sammen kan stoppe ny krig, har vi gjort et viktig stykke arbeid i dag.

2 kommentarer:

Kristin Rødland Buick sa...

Hei Sylvi
Takk for fin og personlig blogg om hverdagsliv midt i konflikten. Ser at du nevner Amnestys Gaza-aksjon. Det er veldig bra. Jeg forstår at du kan undre deg over om aksjonen vil føre fram, særlig i den saken. Men vi ser ofte tegn på at Amnestys aksjoner nytter, noen helt konkret på individnivå, andre må sees i et lengre perspektiv. Jeg håper derfor at du vil fortsette å aksjonere på Amnestys saker (og gjerne blogge om dem!). Vi er ikke i tvil om at din innsats nytter!
Hilsen Kristin i Amnesty.

ORDFRONT sa...

Takk for flott tilbakemelding.

Amnesty er topp! Jeg har tidligere vært medlem og støtter dem av hele mitt hjerte. Også i framtida!